Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Sanger om himmelens prakt

MOLDEJAZZ, DAG 4, TORSDAG 20. JULI 2023: Halvveis, men bare så vidt begynt. Den 10. november 1942, etter slagene ved El-Alamein i Egypt ved månedsskiftet oktober/november, var det at Winston Churchill sa at den allierte seieren over tyske troppene til Erwin Rommel hadde gitt tyskerne «back again that measure of fire and steel which they have so often meted out to others. Now this is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning.»

Noe av den samme følelsen sitter jeg alltid med ved begynnelsen på torsdagen i Moldeuka. Så også i år. Vi er gjennom slutten av begynnelsen. For det er mye musikk igjen – timesvis med musikk. Tankene løper fortere enn jeg greier å registrere dem. Hva gir du av terningkast på denne konserten, hva er høydepunktet så langt? Dette er de to spørsmålene som oftest stilles til meg i gatene og de andre møteplassene i Molde denne uka. Som våre lesere vet, vi driver ikke med sånt i salt peanuts*. Alt har sin verdi, kanskje er den ultimate konsertopplevelsen for deg, en konsert jeg valgte bort. Kanskje snakket musikken til deg, mens jeg ikke lyttet?

Og hvorfor er vi stadig på jakt etter å få bekreftet denne feilslutningen – denne illusjonen – av at en anmelder forteller – eller skal fortelle – sannheten om konserten. Var den god eller var den dårlig? En anmeldelse er like subjektiv som din egen vurdering. Hvorfor det? Jo, fordi musikk er en kommunikasjonsprosess, mellom to subjekter.

En ting er alltid utgangspunktet for mine omtaler av konserter: Det er profesjonelle, kunnskapsrike musikere på scenen som ønsker å formidle noe til oss som er i publikum. Min oppgave som anmelder er å anstrenge meg for å kunne ‘lese’ musikken, forstå den, kommunisere med den og med opphavspersonene, på musikernes premisser. «… Æ hør’ ka du prøv’ å sei’», er et av de sentrale fundamentene for den høringsbaserte filosofien bak jazzutdanninga, først i Trondheim, seinere også andre steder. Den formulert av, og skal utsies med, John Pål Inderbergs karakteristiske Steinkj’rs-snert.

Det er som i all kommunikasjon, det er din plikt som tilhører å anstrenge deg for å forstå hva den andre prøver å uttrykke. Ikke hva han eller hun sier, ikke hva du mener vedkommende burde si, eller hva dine fordommer tilsier at hen mener. Dessverre opplever jeg igjen og igjen at samtaler, diskusjoner, rolige så vel som heftige, ikke lengre dreier seg om å vinne gjensidig forståelse, å finne felles møteplasser.

Din oppgave er å forstå den andre ved å anstrenge deg på å plassere deg i den andres sted, den andres livsverden. Eller i det minste så nærme det du kan komme. Du skal alltid møte den andre med ydmykhet om at kanskje er det du som ikke forstår, at kommunikasjonen ikke kommer fram fordi du ikke hører godt nok.

Jeg har hørt det, og blitt møtt med, i slike samtaler, der jeg opplever at viljen til å lytte ikke er til stede, og jeg til slutt gir opp å diskutere videre, blir møtt med et triumferende «… da vant jeg!». Som om det er en konkurranse, et spill, der vinneren får alt og taperen mister anseelse. En kommunikasjonsprosess er ikke en hanekamp.

Vi synes å ha glemt at kommunikasjon dreier seg om å lære sammen. En samtale, en meningsutveksling, en kommunikasjon skal ende med at alle parter går fra den som vinnere. En musikkanmeldelse, en anmeldelse av ethvert kunstneriske uttrykk, er et resultat av en refleksjon over en kommunikasjon mellom anmelderen og kunstnerne. Men mer enn det, anmeldelsen er selv et fundament i en kommunikasjonsprosess. En kommunikasjon om kommunikasjonen.

Nå er anmelderens samtalepartner det publikum som anmeldelsen er ment for. Den intenderte leser er en ansiktsløs annen der ute. Forhåpentligvis leser noen det du skriver, tenker du så. Men viktigere er dette, da kreves også en annen ydmykhet: du som avsender av en fortelling om en subjektiv opplevelse, om et møte mellom kommuniserende subjekter, skal ikke være privat. Ingen andre befinner seg i anmelderens livsverden, enn anmelderen selv. Anmelderen må derfor anstrenge seg for å være subjektiv på en måte som er subjektivt relevant og forståelig for leseren, i leserens livsverden. Det krever ydmykhet fra anmelderens side, fordi det fordrer en inter-subjektiv, en gjensidig forståelig, kommunikasjon.

Jeg kan oppsummere mine regler for meg selv i seks punkter:

  • Anmeldelser er basert på en kommunikasjon mellom musikerne og et publikum som inkluderer anmelderen. Utgangspunktet for anmelderen må være at kommunikasjonsviljen og -evnen hos musikerne alltid er der, det er anmelderens plikt å anstrenge seg for å se den og forholde seg til den på musikernes og musikkens premisser. Om hen ikke ser den, så er ikke det musikernes feil.
  • Når anmelderen ikke opplever kommunikasjon med musikken, ikke finner strukturene i den, så er det anmelderens selvfølgelige plikt å si fra at den ikke kommuniserer med ham eller henne. Men da skal vedkommende også åpne for muligheten at det er anmelderens briller som er feil.
  • Kunst-anmelderi er aldri en fasit. Men å være anmelder betyr ikke å kunne si hva som helst. En anmeldelse av et kunstverk, en oppføring eller en konsert skal være etterrettelig, den skal være basert på et aktivt forsøk på å forstå musikken og møte den på dens egne premisser. Anmelderen har en plikt til å prøve så godt og så langt det lar seg gjøre å legge til side sine egne fordommer i møtet med musikken. Et uoppnåelig mål, men allikevel et ideal jeg mener anmelderen er forpliktet til å følge.
  • Kunstens og musikkens funksjon og virkemåte er i seg selv en kommunikativ hendelse. Uten kommunikasjon er det ingen kunst. Levende musikk er en dialog mellom musikerne og publikum. Musikken får mening ved at både musikernes og publikums subjektive intensjoner og opplevelser med musikken er tilstede og møtes.
  • Anmelderen er en del av denne dialogen. Derfor gjelder også det her, som gjelder i all kommunikasjon og dialog: Begge sider har en forpliktelse til å prøve å sette seg inn i avsenderens hode og anstrenge seg for å fange i det minste en avskygning av, i dette tilfellet, musikernes intensjoner med musikken.
  • Samtidig kan ikke anmelderen gjøre noe annet enn å vurdere ut fra sin egen subjektive opplevelse. Men det betyr ikke at denne subjektive opplevelsen er et uttrykk for hva som er sant om musikken. Anmelderen må derfor alltid stille spørsmål tilbake om vedkommende har forstått rett, og være åpen på at man kan ha misforstått, eller tar feil.

Disse punktene gir uttrykk for ideelle fordringer jeg selv prøver å etterleve i alle mine skriverier om ny, eksperimentell og spennende musikk. Kanskje er disse prinsippene særlig viktige i møtet med ny eksperimentell samtidsmusikk, musikk som aktivt forsøker å bryte med konvensjonelle forventninger og krav til moderne musikk. For meg representerer slike møter alltid en anledning til å møte noe helt nytt, til å lære noe nytt, og ikke minst, til å bli utfordret på mine egne fordommer og forventinger til musikk og musikkutøvelse.

Min plikt som anmelder er for meg å søke å beskrive møtet med denne musikken, basert på min subjektive opplevelse av den, ved å presentere de deler av denne opplevelsen jeg mener kan gi mening og ha betydning for leserne av anmeldelsen. De delene av den som kan bidra til å gi leseren en forståelse av musikken, uansett om den er kvalitativt god eller dårlig. Og at jeg, i beste fall, også kan gi leseren en opplevelse av å ha oppdaget noe eller lært noe nytt om musikken som ble framført.

Jeg er smertelig klar over at jeg selv svært sjeldent oppfyller disse ideelle kravene, men jeg anstrenger meg hver dag jeg skriver om musikk for å etterleve dem. Gleden de få gangene jeg er i nærheten av å lykkes med det, er verdt alle de gangene jeg mislykkes.

Dette er mine holdninger, og heller ingen udiskutabel sannhet. Dette tør heller ikke være noen nye tanker. Det er gamle hatter for de fleste som skriver tekster. Men kanskje kan det være verdifullt for våre lesere å se inn under motorlokket på en anmelders hode, kanskje kan disse punktene være til nytte eller inspirasjon for andre anmeldere.

Barkale vindinger i et cerebralt rom
Hedvig Mollestad Thommassen går inn i et nytt rom i den første konserten vi er på, på denne fjerde dagen. Vel, ikke et helt nytt rom. I august i fjor, dro Blow Out!-festivalen i gang en konsert der Mollestad Thommassen (HMT) møtte en av våre mange favoritter gjennom mange år – det er visst blitt rundt 15 av dem! – kvartetten Cortex. Det er klart for konsert med HMT på gitar, Dag Erik Knedal Andersen på trommer, Ola Høyer på kontrabass, Kristoffer Alberts på tenor- og barytonsaksofoner, og Thomas Johansson på trompet. De fikk også et rendevouz i Skien under arrangementet Jazzprisen i midten av april i år. Er en ny konstellasjon på gang? Kvintettten Hedtex?

Men aller først, dette lille fun fact: Det sies og skrives ofte om HMT – på lik linje med andre gitarister, særlig innenfor rock – at hun og de shredder. Å shredde, direkte fra engelsk to shred, uten norsk språkfølelse, betyr i utgangspunktet fra engelsk å kaste, å skjære vekk, knuse i biter. Det er i språkhistorisk slekt med de norske verbene å skjære og å skrote. Så kanskje burde vi si at hun skroter på norsk?

Men det er mer: Cortex, på latin, har det samme etymologiske opphavet som skrot, begge går i rekonstruert indo-europeisk språk, tilbake til (s)ker-, å skjære vekk. Cortex kan oversettes med bark eller skall, ofte tenker vi på hjernebark eller nyrebark når vi snakker om (cerebral eller renal) cortex, men det er flere organer i kroppen din som har en cortex. Ordet har dermed opphav i noe slikt som ‘det som kan skjæres bort’, eller det som dekker til. Og bare så det er sagt, shredde/skrote har ingenting med skred – som i jord- og steinskred – å gjøre, selv om det kunne være en åpenbar tanke.

Dermed kan det derfor synes som om dette møtet mellom disse fem musikerne sto skrevet i stjernene, kanskje så langt tilbake som under yngre steinalder for 6-7000 år siden. Den gangen rota i det indo-europeiske språktreet skal ha vært i bruk. Kanskje den første fortellingen om møtet i dag, befinner seg på en leirtavle med kileskrift fra Sumer?

Så det er på tide vi får høre det. Ingen barkebåter ble for øvrig skadd under denne konserten, men det ble skapt mange musikalske båter. Det er linjeføringer som en velholdt 12-meter for fulle seil, med skinnende blankt skrog. Vi lener oss tilbake og nyter musikken til de fem, i et samspill som for min del bringer tankene til mine egnenskapte forestillinger om hvordan det var på loft-scena i New York utover 1970-tallet. Et eklektisk sammenrøre av mange referanser, også langt utenfor jazz, men med basis i noen nesten sangbare tema, dyktige musikere og god musikkutøvelse. Røttene til 1960-tallet er selvfølgelig også der, til rock, til norsk musikk, og til en million andre ting. Til fortida, til framtida – til nåtida. For være ikke engstelig: Det er moderne musikk. Dette er ikke et museum, selv om festivalens fungerende kunstneriske leder også er museumsbestyrer på si. Eller er det omvendt?

Det var der og da! Det som tidligere, er et her og nå. Ola Høyer buer og pizzer. Helt uten pizza. Et spill med kontekst- og musikkforståelse som oppleves så riktig! Knedal Andersen er både alle steder og på plass, på stedet. Det er en nytelse å høre. Har du for øvrig tenkt over at Knedal Andersens fulle navn har akronymet DEKA – δέκᾰ, eller ti, på gresk. Som i en dekade, en gruppe på ti. Men det har ingenting med dekadanse å gjøre, dekadanse er ikke dans i titakt. Det er mange kadenser i DEKAs musikk, men ingen dekadente aspekter. Det er så flott, atte!

Kristoffer Alberts er vel etablert som en sterk og svært hørverdig stemme i norsk jazz, nå for tiden hensatt til rogalandsiske landskap. Det er alltid verdt å lytte til Alberts. Thomas Johansson drukner vel snart i alle de store ordene om hans spill, komposisjoner og hans improviserte framføringer i så mange sammenhenger. Alle disse ord er velfortjent.

I dag er det meget lett å høre og se for seg Alberts og Johansson som Joseph Jarman og Lester Bowie. Om det er vanskelig å tenke seg Alberts med scneneutstyret til de øvrige medlemmene i Art Ensemble of Chicago, er det lett å se for seg Johansson i Bowies karakteristiske hvite legefrakk. Jeg nyter hvert sekund. Det er smooth sailing, smooth operator of sailing.

Hedvig Mollestad Thommassen er selvfølgelig ikke barn av Thomas. Jeg hører en av mine døtre roper advarende inne i hodet et sted: Advarsel, pappavits! Det er en friskhet i spillet hennes, selv om vi er midt oppe i den femte konserten hennes. Dette blir et residentskap – det tjuefjerde i rekken siden starten i 2000 – for boka om den andre rekka, av neste tjue årene

Det smiles og les på scenen – ikke fordi det er latterlig, tvert i mot! De ler av pur musikkglede. Og det gjør jammen i meg vi også. Knedal Andersens visper. Høyer i bunnen og pumper. Først HMT med Høyer, så med Alberts, de holder show. Johansson legger nye lag på. Musikken er som havet, som livet, og det er masse kjærlighet i den. Kjærlighet til musikken, til publikum og til hverandre.

Lange duvende toner, det svever, vi svever. Høyer spiller en serie – langsom, dvelende, slentrende walking bass. Eller nei, jeg vil karakterisere det som Spaziergang-bass. Did we do this? «Did we really?!?» av Hedvig Mollestad Thommassen.

Jo, dere gjorde det. Og takk og takk, for det! Hedtex er lansert.

Stjerne ved Dave Holland New Quartet
Det var nok mange som hadde satt en stor ring rundt og stjerne ved torsdagskonserten kl. 20.00 i Teatret Vårt da programmet ble lansert. Dave Holland tilbake i Molde på jazzfestivalen. Etter et svært musikalsk minneverdig residentskap i 2011 – med parallelle hendelser vi helst vil, men aldri bør, glemme –  var Dave Holland tilbake i Molde torsdag 19. juli 2018. Han spilte med en trio, Cross Currents Trio feat. Dave Holland, Zakir Hussein and Chris Potter. Konserten var lagt til Teatret Vårt kl. 20.00 den dagen i 2018.

På en dag nær, nøyaktig fem år seinere er Dave Holland tilbake. Denne gangen med en ny kvartett som for mange av oss var akkurat det vi så fram til: på trommer Nasheet Waits, på altsaksofon Jaleel Shaw. Og så, på klaver og el-piano, sjølvaste Kris Davis. What is not to like?, spør jeg bare.

Kris Davis behøver ingen presentasjon for våre lesere. De er fullt og helt klar over at hennes stjerne skinne klart i galleriet til folka bak tidsskriftet salt peanuts*. Hun har vært på Moldejazz to ganger før, og gjør i år to konserter. En soleklar prioritering for din utsendte.

Nasheet Waits er godt kjent med Molde. Han har vært her med blant andre Jason Moran, ikke minst da Moran var residerende artist ved festivalen. Da var Waits her med Morans Bandwagon og gjorde to konserter.

Den mest ukjente i bandet for publikum er nok saksofonisten Jaleel Shaw. Men han har vært her før, han og. I 2014 spilte han her med den strålende trompetisten Tom Harrell i Bjørnsonhuset. Ellers har han spilt med bl.a. Roy Haynes som del av dennes Fountain of Youth-band, vært med i tributt-bandet Mingus Big Band, med EJ Strickland, og med Roy Hargrove. Shaw er nå med i Dave Hollands nye kvartett – og med det har han spilt med fire tidligere residerende artister: Chick Corea, Pat Metheny, Jason Moran og, altså, Dave Holland.

Et fullpakket Teatret Vårt tar i mot kvartetten til sin siste konsert på en lengre europeisk turné denne sommeren. Hit til Molde kommer kvartetten etter konserter ved jazzfestivalene på Sicilia, i Pori og Nice før de avslutter foran oss.

La det være sagt med én gang: Vi får to timer i himmelen. En kommunikasjon og musikalsk intuisjon som overbeviser deg om at telepati er virkelig. Jeg hadde høye forventninger, og så godt som alle ble oppfylt. Kris Davis er uforlignelig, myk som en katt – som en katt kan snu seg langs alle akser mens den faller og alltid lander på beina. Oppfinnsom som en nysgjerrig seksåring som har oppdaget verden utenfor. Hun holder musikken sammen. Av og til er en millimeter tone nok, for at alt faller på plass. Det er en estetisk nytelse å reise med Davis’ fortellinger over to ganger 88 tangenter.

Jaleel Shaw kan til tider minne litt i toner om Kenny Garrett – the real Kenny G – for tjue år siden. Det er et heftig, energidrevet spill, uten respekt for tradisjonene på det valgte instrumentet. Nasheet Waits er en trommeslager med mye historie i spillet. Det er et driv og energi i spillet hans som til tider kan minne om Brian Blades energiske spillestil. En «snakkende» spillestil er en hel samtale med ham selv, mellom to armer og to bein.

Men det er Dave Holland som tar kaka, alle bollene og jammen også en fire-fem-seks surdeigsbrød. For et spill, for en smittende glede. Den 76 år unge bassisten er levende musikalsk og tilstede, og nyter samspillet og leiken med de tre unge i bandet. Et strålende samspill med hver av dem, Waits, Shaw og Davis.

Det er bare å glede seg til de kommer igjen. Det er nesten så jeg stemmer i med en ung felespiller: «I’m in love with a fairytale»! A fairytale of wonderful music. Men den er ikke et eventyr – den er virkelig! Her og nå!

Det blæs bra i kveld!
Det er midnatt og vi går over i femte dag. «Og det ble kveld, og det ble morgen, fjerde dag» osv., heter det forvirrende nok i skapelsesberetningen i første Mosebok. Men det som beskrives er morgenen den femte dagen. Egentlig burde det jo stå «Og det ble kveld, fjerde dag, og det ble morgen». Altså den femte dagen.

Hva gjorde så denne duden på denne dagen? «Gud sa: ‘Det skal bli lys på himmelhvelvingen til å skille dag fra natt! De skal være tegn for høytider, dager og år. De skal være lys på himmelhvelvingen og skinne over jorden’. Gud laget de to store lysene, det største lyset til å herske over dagen og det minste lyset til å herske over natten, og stjernene. Gud satte dem på himmelhvelvingen til å lyse over jorden, til å herske over dagen og over natten og til å skille lyset fra mørket».

Ved dette skiftet fra fjerde til femte dag, er vi invitert til  å oppleve at årets residerende artist Hedvig Mollestad Thommassen skiller lys og mørke, de skal sette ørnen og andre brødre og søstre på himmelen, med bred støtte av sine venner på scenen.

I 2017 var hun med å lage en hyllest til Terje Rypdal som dette året fylte 70 år. Hyllesten ble utgitt som dobbeltalbumet Sky Music – A Tribute To Terje Rypdal på labelen rune grammofon. Dessuten ble det også gitt ut et vol. 2, Sky Music – A Tribute To Terje Rypdal Vol. 2. Initiativtaker Henry Kaiser produserte musikken.

De to albumene ble gitt ut i forbindelse med Rypdals 70-årsdag —  en lang rekke gitarister fra inn- og utland medvirket, med gjesteopptreden av Bill Frisell, David Torn og Nels Cline, samt blant annet Reine Fiske og Raoul Björkenheim. Kjernen blant musikerne som bidro var et norsk stjernelag, et stjernelag som inntil i dag kun har spilt i dagene i slutten av august 2016 i Athletic Studio i Halden, samt to konserter på Victoria – Nasjonal jazzscene. De to konsertene kom i stand da Terje Rypdals turné i forbindelse med slippet av Conspiracy på ECM ble avlyst, på grunn av et koronavirus. 9. oktober 2020 ble det i stedet arrangert to konserter på Nasjonal jazzscene med samme kjernelaget som var i studio. Even Helte Hermansen og Hedvig Mollestad Thommassen på el-gitar, Ingebrigt Håker Flaten på kontrabass og el-bass, Gard Nilssen på trommer og Ståle Storløkken på et utall tangenter. En kvintett det oste hard, svettende, drivende, kokende prog-energi-vamp-jazz av.

Det var alt – inntil i dag. For nå skal vi oppleve at ørnen svever igjen – denne gangen over Moldefjorden. Kanskje kan den fly over en hilsen til Tresfjord? På toppen av dette har HMT, som vi nå kaller henne, også fått med seg Nels Cline i bandet. Derfor, fra venstre mot høyre: HMT selv, deretter Nels Cline på 6- og 12-strenger el-gitar (når så du en 12-strenger sist?), Gard Nilssen på trommer, Ingebrigt Håker Flaten på el-bass, Even Helte Hermansen på el-gitar, og Ståle Storløkken med en Hammond B3 og synther i diverse variasjoner.

Festivalens kunstneriske leder, Hans Olav Solli, forteller oss at en invitasjon til å være til stede har vært overbrakt Terje Rypdal. Men det lot seg ikke gjøre. Alle vi som sitter i Teatret Vårt etter midnatt sender varme tanker til gitaristen, komponisten, som har satt så store musikalske spor i internasjonal musikkhistorie de siste femti-seksti årene.

De starter heftig og stort: «Silver bird heads for the sun». De fortsetter med «Sunrise». Storløkken spiller B3 som ingen andre, absolutt ingen andre. Ingen over, ingen ved siden. Vel, Tone Åse er ved siden av ham. Men det er på en annen måte. Det leder etter hvert til kjente Rypdal-toner for mange, «Kompet går». Et interaktivt triosamspill mellom Storløkken, Nilssen og Håker Flaten, der Helte Hermansen etter hvert slutter seg til, viser til fulle at dette skal bli en strålende ferd mot morgen. Nels Cline skifter over til en 12-strenger og introduserer nye lyder i miksen. HMT og Storløkken gjør en runde tennis over scenen.

Hedvig M. Thommassen er sjefen over alle sjefer. Lei è il capo di tutti capi. Vi er i den gamle rusegropa på Fornebu. Lenge før det var sterke reguleringer av utslipp og støy fra jetmotorer. Hun styrer sine tropper over i Nels Clines låt «Respira». Vi får lyst til å danse og le. Det er stort. Det er større. Det er størst.

«As if the ghost……..was me?!» fra Rypdals siste album Conspiracy. Udyret Håker Flaten slippes løs. Gard Nilssen driver et trommespill som ikke kan sammenliknes med noe annet. Chaser-låta «Ambiguity» leder etter hvert over i Hedvig M. Thommassens «Lucidness»: Som hun kommuniserer til meg etterpå, lucidness – tydelig avklarthet – er et tilsvar til Rypdals låt, ambiguity og lucidness er et par med antonymer, et antonym er det motsatte av et synonym.

Herre jemini, så tøft. Straight, no Chaser sa Thelonious Monk. Chaser, sa Terje Rypdal. «Chaser» følger i konsertprogrammet.

Det er gitarfest, det er gitarperler på rad og rekke. Det er en strålende hyllest til en av verdens beste gitarister gjennom tidene. Even Helte Hermansen, Hedvig Mollestad Thommassen og Nels Cline utfyller hverandre, det er ikke mye tendenser til at de løper i beina på hverandre. Det er dynamisk og flytende naturlig arbeidsdeling mellom dem.

Og som ekstranummer, selvfølgelig, «Ørnen». Ørnen svever på brede vinger i rommet over oss: Jeg forlanger allsang! Termikken er god, det er virkelig en soaring eagle i kveld.

Halleluja. Gitarhimmelen er etablert! … men, vent et øyeblikk! Er det ikke Per Ulv som sitter der borte i det halvmørke hjørnet? Vi tar det gamle ulveskinnet i nakken og bærer ham med oss ut i natten. Ut i natten, gutt! Kom deg opp i trærne, sprik med tærne. Men la for all del stankelbeinene være nå, da! Per Ulv gliser tilbake.

Sammen sier jeg og Per Ulv god natt til Bippe og alle dere andre!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Moldejazz/Ole Bjørn Steinsvik (hovedbilde). Øvrige bilder, se bildetekst nedenfor.



Cortex. Foto: Thor Egil Leirtrø.


Kristoffer Alberts og Thomas Johansson. Foto: Thor Egil Leirtrø.


Hedvig Mollestad Thommassen og Ola Høyer. Foto: Thor Egil Leirtrø.


Dag Erik Knedal Andersen. Foto: Thor Egil Leirtrø.


Dave Holland New Quartet. Foto: Thor Egil Leirtrø.


Kris Davis og Dave Holland. Foto: Thor Egil Leirtrø.


Kris Davis. Foto: Thor Egil Leirtrø.


Jaleel Shaw. Foto: Thor Egil Leirtrø.


Nasheet Waits. Foto: Thor Egil Leirtrø.


Sky Music med Nels Cline. Foto: Thor Egil Leirtrø.


Nels Cline. Foto: Thor Egil Leirtrø.


Even Helte Hermansen. Foto: Ole Bjørn Steinsvik.


Ingebrigt Håker Flaten. Foto: Thor Egil Leirtrø.


Gard Nilssen. Foto: Thor Egil Leirtrø.


Ståle Storløkken. Foto: Ole Bjørn Steinsvik.

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.