Nye skiver og bĂžker


flere skiver og bĂžker...

VĂ„re podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bĂžr ha


flere anbefalte skiver...

VĂ„re beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Sanger om himmelens prakt

MOLDEJAZZ, DAG 4, TORSDAG 20. JULI 2023: Halvveis, men bare sĂ„ vidt begynt. Den 10. november 1942, etter slagene ved El-Alamein i Egypt ved mĂ„nedsskiftet oktober/november, var det at Winston Churchill sa at den allierte seieren over tyske troppene til Erwin Rommel hadde gitt tyskerne «  back again that measure of fire and steel which they have so often meted out to others. Now this is not the end. It is not even the beginning of the end. But it is, perhaps, the end of the beginning.»

Noe av den samme fĂžlelsen sitter jeg alltid med ved begynnelsen pĂ„ torsdagen i Moldeuka. SĂ„ ogsĂ„ i Ă„r. Vi er gjennom slutten av begynnelsen. For det er mye musikk igjen – timesvis med musikk. Tankene lĂžper fortere enn jeg greier Ă„ registrere dem. Hva gir du av terningkast pĂ„ denne konserten, hva er hĂžydepunktet sĂ„ langt? Dette er de to spĂžrsmĂ„lene som oftest stilles til meg i gatene og de andre mĂžteplassene i Molde denne uka. Som vĂ„re lesere vet, vi driver ikke med sĂ„nt i salt peanuts*. Alt har sin verdi, kanskje er den ultimate konsertopplevelsen for deg, en konsert jeg valgte bort. Kanskje snakket musikken til deg, mens jeg ikke lyttet?

Og hvorfor er vi stadig pĂ„ jakt etter Ă„ fĂ„ bekreftet denne feilslutningen – denne illusjonen – av at en anmelder forteller – eller skal fortelle – sannheten om konserten. Var den god eller var den dĂ„rlig? En anmeldelse er like subjektiv som din egen vurdering. Hvorfor det? Jo, fordi musikk er en kommunikasjonsprosess, mellom to subjekter.

En ting er alltid utgangspunktet for mine omtaler av konserter: Det er profesjonelle, kunnskapsrike musikere pĂ„ scenen som Ăžnsker Ă„ formidle noe til oss som er i publikum. Min oppgave som anmelder er Ă„ anstrenge meg for Ă„ kunne ‘lese’ musikken, forstĂ„ den, kommunisere med den og med opphavspersonene, pĂ„ musikernes premisser. «  Æ hĂžr’ ka du prĂžv’ Ă„ sei’», er et av de sentrale fundamentene for den hĂžringsbaserte filosofien bak jazzutdanninga, fĂžrst i Trondheim, seinere ogsĂ„ andre steder. Den formulert av, og skal utsies med, John PĂ„l Inderbergs karakteristiske Steinkj’rs-snert.

Det er som i all kommunikasjon, det er din plikt som tilhÞrer Ä anstrenge deg for Ä forstÄ hva den andre prÞver Ä uttrykke. Ikke hva han eller hun sier, ikke hva du mener vedkommende burde si, eller hva dine fordommer tilsier at hen mener. Dessverre opplever jeg igjen og igjen at samtaler, diskusjoner, rolige sÄ vel som heftige, ikke lengre dreier seg om Ä vinne gjensidig forstÄelse, Ä finne felles mÞteplasser.

Din oppgave er Ä forstÄ den andre ved Ä anstrenge deg pÄ Ä plassere deg i den andres sted, den andres livsverden. Eller i det minste sÄ nÊrme det du kan komme. Du skal alltid mÞte den andre med ydmykhet om at kanskje er det du som ikke forstÄr, at kommunikasjonen ikke kommer fram fordi du ikke hÞrer godt nok.

Jeg har hĂžrt det, og blitt mĂžtt med, i slike samtaler, der jeg opplever at viljen til Ă„ lytte ikke er til stede, og jeg til slutt gir opp Ă„ diskutere videre, blir mĂžtt med et triumferende «  da vant jeg!». Som om det er en konkurranse, et spill, der vinneren fĂ„r alt og taperen mister anseelse. En kommunikasjonsprosess er ikke en hanekamp.

Vi synes Ä ha glemt at kommunikasjon dreier seg om Ä lÊre sammen. En samtale, en meningsutveksling, en kommunikasjon skal ende med at alle parter gÄr fra den som vinnere. En musikkanmeldelse, en anmeldelse av ethvert kunstneriske uttrykk, er et resultat av en refleksjon over en kommunikasjon mellom anmelderen og kunstnerne. Men mer enn det, anmeldelsen er selv et fundament i en kommunikasjonsprosess. En kommunikasjon om kommunikasjonen.

NÄ er anmelderens samtalepartner det publikum som anmeldelsen er ment for. Den intenderte leser er en ansiktslÞs annen der ute. ForhÄpentligvis leser noen det du skriver, tenker du sÄ. Men viktigere er dette, da kreves ogsÄ en annen ydmykhet: du som avsender av en fortelling om en subjektiv opplevelse, om et mÞte mellom kommuniserende subjekter, skal ikke vÊre privat. Ingen andre befinner seg i anmelderens livsverden, enn anmelderen selv. Anmelderen mÄ derfor anstrenge seg for Ä vÊre subjektiv pÄ en mÄte som er subjektivt relevant og forstÄelig for leseren, i leserens livsverden. Det krever ydmykhet fra anmelderens side, fordi det fordrer en inter-subjektiv, en gjensidig forstÄelig, kommunikasjon.

Jeg kan oppsummere mine regler for meg selv i seks punkter:

  • Anmeldelser er basert pĂ„ en kommunikasjon mellom musikerne og et publikum som inkluderer anmelderen. Utgangspunktet for anmelderen mĂ„ vĂŠre at kommunikasjonsviljen og -evnen hos musikerne alltid er der, det er anmelderens plikt Ă„ anstrenge seg for Ă„ se den og forholde seg til den pĂ„ musikernes og musikkens premisser. Om hen ikke ser den, sĂ„ er ikke det musikernes feil.
  • NĂ„r anmelderen ikke opplever kommunikasjon med musikken, ikke finner strukturene i den, sĂ„ er det anmelderens selvfĂžlgelige plikt Ă„ si fra at den ikke kommuniserer med ham eller henne. Men da skal vedkommende ogsĂ„ Ă„pne for muligheten at det er anmelderens briller som er feil.
  • Kunst-anmelderi er aldri en fasit. Men Ă„ vĂŠre anmelder betyr ikke Ă„ kunne si hva som helst. En anmeldelse av et kunstverk, en oppfĂžring eller en konsert skal vĂŠre etterrettelig, den skal vĂŠre basert pĂ„ et aktivt forsĂžk pĂ„ Ă„ forstĂ„ musikken og mĂžte den pĂ„ dens egne premisser. Anmelderen har en plikt til Ă„ prĂžve sĂ„ godt og sĂ„ langt det lar seg gjĂžre Ă„ legge til side sine egne fordommer i mĂžtet med musikken. Et uoppnĂ„elig mĂ„l, men allikevel et ideal jeg mener anmelderen er forpliktet til Ă„ fĂžlge.
  • Kunstens og musikkens funksjon og virkemĂ„te er i seg selv en kommunikativ hendelse. Uten kommunikasjon er det ingen kunst. Levende musikk er en dialog mellom musikerne og publikum. Musikken fĂ„r mening ved at bĂ„de musikernes og publikums subjektive intensjoner og opplevelser med musikken er tilstede og mĂžtes.
  • Anmelderen er en del av denne dialogen. Derfor gjelder ogsĂ„ det her, som gjelder i all kommunikasjon og dialog: Begge sider har en forpliktelse til Ă„ prĂžve Ă„ sette seg inn i avsenderens hode og anstrenge seg for Ă„ fange i det minste en avskygning av, i dette tilfellet, musikernes intensjoner med musikken.
  • Samtidig kan ikke anmelderen gjĂžre noe annet enn Ă„ vurdere ut fra sin egen subjektive opplevelse. Men det betyr ikke at denne subjektive opplevelsen er et uttrykk for hva som er sant om musikken. Anmelderen mĂ„ derfor alltid stille spĂžrsmĂ„l tilbake om vedkommende har forstĂ„tt rett, og vĂŠre Ă„pen pĂ„ at man kan ha misforstĂ„tt, eller tar feil.

Disse punktene gir uttrykk for ideelle fordringer jeg selv prÞver Ä etterleve i alle mine skriverier om ny, eksperimentell og spennende musikk. Kanskje er disse prinsippene sÊrlig viktige i mÞtet med ny eksperimentell samtidsmusikk, musikk som aktivt forsÞker Ä bryte med konvensjonelle forventninger og krav til moderne musikk. For meg representerer slike mÞter alltid en anledning til Ä mÞte noe helt nytt, til Ä lÊre noe nytt, og ikke minst, til Ä bli utfordret pÄ mine egne fordommer og forventinger til musikk og musikkutÞvelse.

Min plikt som anmelder er for meg Ä sÞke Ä beskrive mÞtet med denne musikken, basert pÄ min subjektive opplevelse av den, ved Ä presentere de deler av denne opplevelsen jeg mener kan gi mening og ha betydning for leserne av anmeldelsen. De delene av den som kan bidra til Ä gi leseren en forstÄelse av musikken, uansett om den er kvalitativt god eller dÄrlig. Og at jeg, i beste fall, ogsÄ kan gi leseren en opplevelse av Ä ha oppdaget noe eller lÊrt noe nytt om musikken som ble framfÞrt.

Jeg er smertelig klar over at jeg selv svÊrt sjeldent oppfyller disse ideelle kravene, men jeg anstrenger meg hver dag jeg skriver om musikk for Ä etterleve dem. Gleden de fÄ gangene jeg er i nÊrheten av Ä lykkes med det, er verdt alle de gangene jeg mislykkes.

Dette er mine holdninger, og heller ingen udiskutabel sannhet. Dette tÞr heller ikke vÊre noen nye tanker. Det er gamle hatter for de fleste som skriver tekster. Men kanskje kan det vÊre verdifullt for vÄre lesere Ä se inn under motorlokket pÄ en anmelders hode, kanskje kan disse punktene vÊre til nytte eller inspirasjon for andre anmeldere.

Barkale vindinger i et cerebralt rom
Hedvig Mollestad Thommassen gĂ„r inn i et nytt rom i den fĂžrste konserten vi er pĂ„, pĂ„ denne fjerde dagen. Vel, ikke et helt nytt rom. I august i fjor, dro Blow Out!-festivalen i gang en konsert der Mollestad Thommassen (HMT) mĂžtte en av vĂ„re mange favoritter gjennom mange Ă„r – det er visst blitt rundt 15 av dem! – kvartetten Cortex. Det er klart for konsert med HMT pĂ„ gitar, Dag Erik Knedal Andersen pĂ„ trommer, Ola HĂžyer pĂ„ kontrabass, Kristoffer Alberts pĂ„ tenor- og barytonsaksofoner, og Thomas Johansson pĂ„ trompet. De fikk ogsĂ„ et rendevouz i Skien under arrangementet Jazzprisen i midten av april i Ă„r. Er en ny konstellasjon pĂ„ gang? Kvintettten Hedtex?

Men aller fĂžrst, dette lille fun fact: Det sies og skrives ofte om HMT – pĂ„ lik linje med andre gitarister, sĂŠrlig innenfor rock – at hun og de shredder. Å shredde, direkte fra engelsk to shred, uten norsk sprĂ„kfĂžlelse, betyr i utgangspunktet fra engelsk Ă„ kaste, Ă„ skjĂŠre vekk, knuse i biter. Det er i sprĂ„khistorisk slekt med de norske verbene Ă„ skjĂŠre og Ă„ skrote. SĂ„ kanskje burde vi si at hun skroter pĂ„ norsk?

Men det er mer: Cortex, pĂ„ latin, har det samme etymologiske opphavet som skrot, begge gĂ„r i rekonstruert indo-europeisk sprĂ„k, tilbake til (s)ker-, Ă„ skjĂŠre vekk. Cortex kan oversettes med bark eller skall, ofte tenker vi pĂ„ hjernebark eller nyrebark nĂ„r vi snakker om (cerebral eller renal) cortex, men det er flere organer i kroppen din som har en cortex. Ordet har dermed opphav i noe slikt som ‘det som kan skjĂŠres bort’, eller det som dekker til. Og bare sĂ„ det er sagt, shredde/skrote har ingenting med skred – som i jord- og steinskred – Ă„ gjĂžre, selv om det kunne vĂŠre en Ă„penbar tanke.

Dermed kan det derfor synes som om dette mÞtet mellom disse fem musikerne sto skrevet i stjernene, kanskje sÄ langt tilbake som under yngre steinalder for 6-7000 Är siden. Den gangen rota i det indo-europeiske sprÄktreet skal ha vÊrt i bruk. Kanskje den fÞrste fortellingen om mÞtet i dag, befinner seg pÄ en leirtavle med kileskrift fra Sumer?

SĂ„ det er pĂ„ tide vi fĂ„r hĂžre det. Ingen barkebĂ„ter ble for Ăžvrig skadd under denne konserten, men det ble skapt mange musikalske bĂ„ter. Det er linjefĂžringer som en velholdt 12-meter for fulle seil, med skinnende blankt skrog. Vi lener oss tilbake og nyter musikken til de fem, i et samspill som for min del bringer tankene til mine egnenskapte forestillinger om hvordan det var pĂ„ loft-scena i New York utover 1970-tallet. Et eklektisk sammenrĂžre av mange referanser, ogsĂ„ langt utenfor jazz, men med basis i noen nesten sangbare tema, dyktige musikere og god musikkutĂžvelse. RĂžttene til 1960-tallet er selvfĂžlgelig ogsĂ„ der, til rock, til norsk musikk, og til en million andre ting. Til fortida, til framtida – til nĂ„tida. For vĂŠre ikke engstelig: Det er moderne musikk. Dette er ikke et museum, selv om festivalens fungerende kunstneriske leder ogsĂ„ er museumsbestyrer pĂ„ si. Eller er det omvendt?

Det var der og da! Det som tidligere, er et her og nĂ„. Ola HĂžyer buer og pizzer. Helt uten pizza. Et spill med kontekst- og musikkforstĂ„else som oppleves sĂ„ riktig! Knedal Andersen er bĂ„de alle steder og pĂ„ plass, pĂ„ stedet. Det er en nytelse Ă„ hĂžre. Har du for Ăžvrig tenkt over at Knedal Andersens fulle navn har akronymet DEKA – ΎέÎș៰, eller ti, pĂ„ gresk. Som i en dekade, en gruppe pĂ„ ti. Men det har ingenting med dekadanse Ă„ gjĂžre, dekadanse er ikke dans i titakt. Det er mange kadenser i DEKAs musikk, men ingen dekadente aspekter. Det er sĂ„ flott, atte!

Kristoffer Alberts er vel etablert som en sterk og svÊrt hÞrverdig stemme i norsk jazz, nÄ for tiden hensatt til rogalandsiske landskap. Det er alltid verdt Ä lytte til Alberts. Thomas Johansson drukner vel snart i alle de store ordene om hans spill, komposisjoner og hans improviserte framfÞringer i sÄ mange sammenhenger. Alle disse ord er velfortjent.

I dag er det meget lett Ă„ hĂžre og se for seg Alberts og Johansson som Joseph Jarman og Lester Bowie. Om det er vanskelig Ă„ tenke seg Alberts med scneneutstyret til de Ăžvrige medlemmene i Art Ensemble of Chicago, er det lett Ă„ se for seg Johansson i Bowies karakteristiske hvite legefrakk. Jeg nyter hvert sekund. Det er smooth sailing, smooth operator of sailing.

Hedvig Mollestad Thommassen er selvfĂžlgelig ikke barn av Thomas. Jeg hĂžrer en av mine dĂžtre roper advarende inne i hodet et sted: Advarsel, pappavits! Det er en friskhet i spillet hennes, selv om vi er midt oppe i den femte konserten hennes. Dette blir et residentskap – det tjuefjerde i rekken siden starten i 2000 – for boka om den andre rekka, av neste tjue Ă„rene

Det smiles og les pĂ„ scenen – ikke fordi det er latterlig, tvert i mot! De ler av pur musikkglede. Og det gjĂžr jammen i meg vi ogsĂ„. Knedal Andersens visper. HĂžyer i bunnen og pumper. FĂžrst HMT med HĂžyer, sĂ„ med Alberts, de holder show. Johansson legger nye lag pĂ„. Musikken er som havet, som livet, og det er masse kjĂŠrlighet i den. KjĂŠrlighet til musikken, til publikum og til hverandre.

Lange duvende toner, det svever, vi svever. HĂžyer spiller en serie – langsom, dvelende, slentrende walking bass. Eller nei, jeg vil karakterisere det som Spaziergang-bass. Did we do this? «Did we really?!?» av Hedvig Mollestad Thommassen.

Jo, dere gjorde det. Og takk og takk, for det! Hedtex er lansert.

Stjerne ved Dave Holland New Quartet
Det var nok mange som hadde satt en stor ring rundt og stjerne ved torsdagskonserten kl. 20.00 i Teatret VĂ„rt da programmet ble lansert. Dave Holland tilbake i Molde pĂ„ jazzfestivalen. Etter et svĂŠrt musikalsk minneverdig residentskap i 2011 – med parallelle hendelser vi helst vil, men aldri bĂžr, glemme –  var Dave Holland tilbake i Molde torsdag 19. juli 2018. Han spilte med en trio, Cross Currents Trio feat. Dave Holland, Zakir Hussein and Chris Potter. Konserten var lagt til Teatret VĂ„rt kl. 20.00 den dagen i 2018.

PÄ en dag nÊr, nÞyaktig fem Är seinere er Dave Holland tilbake. Denne gangen med en ny kvartett som for mange av oss var akkurat det vi sÄ fram til: pÄ trommer Nasheet Waits, pÄ altsaksofon Jaleel Shaw. Og sÄ, pÄ klaver og el-piano, sjÞlvaste Kris Davis. What is not to like?, spÞr jeg bare.

Kris Davis behÞver ingen presentasjon for vÄre lesere. De er fullt og helt klar over at hennes stjerne skinne klart i galleriet til folka bak tidsskriftet salt peanuts*. Hun har vÊrt pÄ Moldejazz to ganger fÞr, og gjÞr i Är to konserter. En soleklar prioritering for din utsendte.

Nasheet Waits er godt kjent med Molde. Han har vĂŠrt her med blant andre Jason Moran, ikke minst da Moran var residerende artist ved festivalen. Da var Waits her med Morans Bandwagon og gjorde to konserter.

Den mest ukjente i bandet for publikum er nok saksofonisten Jaleel Shaw. Men han har vĂŠrt her fĂžr, han og. I 2014 spilte han her med den strĂ„lende trompetisten Tom Harrell i BjĂžrnsonhuset. Ellers har han spilt med bl.a. Roy Haynes som del av dennes Fountain of Youth-band, vĂŠrt med i tributt-bandet Mingus Big Band, med EJ Strickland, og med Roy Hargrove. Shaw er nĂ„ med i Dave Hollands nye kvartett – og med det har han spilt med fire tidligere residerende artister: Chick Corea, Pat Metheny, Jason Moran og, altsĂ„, Dave Holland.

Et fullpakket Teatret VÄrt tar i mot kvartetten til sin siste konsert pÄ en lengre europeisk turné denne sommeren. Hit til Molde kommer kvartetten etter konserter ved jazzfestivalene pÄ Sicilia, i Pori og Nice fÞr de avslutter foran oss.

La det vĂŠre sagt med Ă©n gang: Vi fĂ„r to timer i himmelen. En kommunikasjon og musikalsk intuisjon som overbeviser deg om at telepati er virkelig. Jeg hadde hĂžye forventninger, og sĂ„ godt som alle ble oppfylt. Kris Davis er uforlignelig, myk som en katt – som en katt kan snu seg langs alle akser mens den faller og alltid lander pĂ„ beina. Oppfinnsom som en nysgjerrig seksĂ„ring som har oppdaget verden utenfor. Hun holder musikken sammen. Av og til er en millimeter tone nok, for at alt faller pĂ„ plass. Det er en estetisk nytelse Ă„ reise med Davis’ fortellinger over to ganger 88 tangenter.

Jaleel Shaw kan til tider minne litt i toner om Kenny Garrett – the real Kenny G – for tjue Ă„r siden. Det er et heftig, energidrevet spill, uten respekt for tradisjonene pĂ„ det valgte instrumentet. Nasheet Waits er en trommeslager med mye historie i spillet. Det er et driv og energi i spillet hans som til tider kan minne om Brian Blades energiske spillestil. En «snakkende» spillestil er en hel samtale med ham selv, mellom to armer og to bein.

Men det er Dave Holland som tar kaka, alle bollene og jammen ogsÄ en fire-fem-seks surdeigsbrÞd. For et spill, for en smittende glede. Den 76 Är unge bassisten er levende musikalsk og tilstede, og nyter samspillet og leiken med de tre unge i bandet. Et strÄlende samspill med hver av dem, Waits, Shaw og Davis.

Det er bare Ă„ glede seg til de kommer igjen. Det er nesten sĂ„ jeg stemmer i med en ung felespiller: «I’m in love with a fairytale»! A fairytale of wonderful music. Men den er ikke et eventyr – den er virkelig! Her og nĂ„!

Det blĂŠs bra i kveld!
Det er midnatt og vi gÄr over i femte dag. «Og det ble kveld, og det ble morgen, fjerde dag» osv., heter det forvirrende nok i skapelsesberetningen i fÞrste Mosebok. Men det som beskrives er morgenen den femte dagen. Egentlig burde det jo stÄ «Og det ble kveld, fjerde dag, og det ble morgen». AltsÄ den femte dagen.

Hva gjorde sĂ„ denne duden pĂ„ denne dagen? «Gud sa: ‘Det skal bli lys pĂ„ himmelhvelvingen til Ă„ skille dag fra natt! De skal vĂŠre tegn for hĂžytider, dager og Ă„r. De skal vĂŠre lys pĂ„ himmelhvelvingen og skinne over jorden’. Gud laget de to store lysene, det stĂžrste lyset til Ă„ herske over dagen og det minste lyset til Ă„ herske over natten, og stjernene. Gud satte dem pĂ„ himmelhvelvingen til Ă„ lyse over jorden, til Ă„ herske over dagen og over natten og til Ă„ skille lyset fra mĂžrket».

Ved dette skiftet fra fjerde til femte dag, er vi invitert til  Ä oppleve at Ärets residerende artist Hedvig Mollestad Thommassen skiller lys og mÞrke, de skal sette Þrnen og andre brÞdre og sÞstre pÄ himmelen, med bred stÞtte av sine venner pÄ scenen.

I 2017 var hun med Ă„ lage en hyllest til Terje Rypdal som dette Ă„ret fylte 70 Ă„r. Hyllesten ble utgitt som dobbeltalbumet Sky Music – A Tribute To Terje Rypdal pĂ„ labelen rune grammofon. Dessuten ble det ogsĂ„ gitt ut et vol. 2, Sky Music – A Tribute To Terje Rypdal Vol. 2. Initiativtaker Henry Kaiser produserte musikken.

De to albumene ble gitt ut i forbindelse med Rypdals 70-Ă„rsdag —  en lang rekke gitarister fra inn- og utland medvirket, med gjesteopptreden av Bill Frisell, David Torn og Nels Cline, samt blant annet Reine Fiske og Raoul Björkenheim. Kjernen blant musikerne som bidro var et norsk stjernelag, et stjernelag som inntil i dag kun har spilt i dagene i slutten av august 2016 i Athletic Studio i Halden, samt to konserter pĂ„ Victoria – Nasjonal jazzscene. De to konsertene kom i stand da Terje Rypdals turnĂ© i forbindelse med slippet av Conspiracy pĂ„ ECM ble avlyst, pĂ„ grunn av et koronavirus. 9. oktober 2020 ble det i stedet arrangert to konserter pĂ„ Nasjonal jazzscene med samme kjernelaget som var i studio. Even Helte Hermansen og Hedvig Mollestad Thommassen pĂ„ el-gitar, Ingebrigt HĂ„ker Flaten pĂ„ kontrabass og el-bass, Gard Nilssen pĂ„ trommer og StĂ„le StorlĂžkken pĂ„ et utall tangenter. En kvintett det oste hard, svettende, drivende, kokende prog-energi-vamp-jazz av.

Det var alt – inntil i dag. For nĂ„ skal vi oppleve at Ăžrnen svever igjen – denne gangen over Moldefjorden. Kanskje kan den fly over en hilsen til Tresfjord? PĂ„ toppen av dette har HMT, som vi nĂ„ kaller henne, ogsĂ„ fĂ„tt med seg Nels Cline i bandet. Derfor, fra venstre mot hĂžyre: HMT selv, deretter Nels Cline pĂ„ 6- og 12-strenger el-gitar (nĂ„r sĂ„ du en 12-strenger sist?), Gard Nilssen pĂ„ trommer, Ingebrigt HĂ„ker Flaten pĂ„ el-bass, Even Helte Hermansen pĂ„ el-gitar, og StĂ„le StorlĂžkken med en Hammond B3 og synther i diverse variasjoner.

Festivalens kunstneriske leder, Hans Olav Solli, forteller oss at en invitasjon til Ä vÊre til stede har vÊrt overbrakt Terje Rypdal. Men det lot seg ikke gjÞre. Alle vi som sitter i Teatret VÄrt etter midnatt sender varme tanker til gitaristen, komponisten, som har satt sÄ store musikalske spor i internasjonal musikkhistorie de siste femti-seksti Ärene.

De starter heftig og stort: «Silver bird heads for the sun». De fortsetter med «Sunrise». StorlĂžkken spiller B3 som ingen andre, absolutt ingen andre. Ingen over, ingen ved siden. Vel, Tone Åse er ved siden av ham. Men det er pĂ„ en annen mĂ„te. Det leder etter hvert til kjente Rypdal-toner for mange, «Kompet gĂ„r». Et interaktivt triosamspill mellom StorlĂžkken, Nilssen og HĂ„ker Flaten, der Helte Hermansen etter hvert slutter seg til, viser til fulle at dette skal bli en strĂ„lende ferd mot morgen. Nels Cline skifter over til en 12-strenger og introduserer nye lyder i miksen. HMT og StorlĂžkken gjĂžr en runde tennis over scenen.

Hedvig M. Thommassen er sjefen over alle sjefer. Lei Ú il capo di tutti capi. Vi er i den gamle rusegropa pÄ Fornebu. Lenge fÞr det var sterke reguleringer av utslipp og stÞy fra jetmotorer. Hun styrer sine tropper over i Nels Clines lÄt «Respira». Vi fÄr lyst til Ä danse og le. Det er stort. Det er stÞrre. Det er stÞrst.

«As if the ghost

..was me?!» fra Rypdals siste album Conspiracy. Udyret HĂ„ker Flaten slippes lĂžs. Gard Nilssen driver et trommespill som ikke kan sammenliknes med noe annet. Chaser-lĂ„ta «Ambiguity» leder etter hvert over i Hedvig M. Thommassens «Lucidness»: Som hun kommuniserer til meg etterpĂ„, lucidness – tydelig avklarthet – er et tilsvar til Rypdals lĂ„t, ambiguity og lucidness er et par med antonymer, et antonym er det motsatte av et synonym.

Herre jemini, sÄ tÞft. Straight, no Chaser sa Thelonious Monk. Chaser, sa Terje Rypdal. «Chaser» fÞlger i konsertprogrammet.

Det er gitarfest, det er gitarperler pÄ rad og rekke. Det er en strÄlende hyllest til en av verdens beste gitarister gjennom tidene. Even Helte Hermansen, Hedvig Mollestad Thommassen og Nels Cline utfyller hverandre, det er ikke mye tendenser til at de lÞper i beina pÄ hverandre. Det er dynamisk og flytende naturlig arbeidsdeling mellom dem.

Og som ekstranummer, selvfÞlgelig, «Ørnen». Ørnen svever pÄ brede vinger i rommet over oss: Jeg forlanger allsang! Termikken er god, det er virkelig en soaring eagle i kveld.

Halleluja. Gitarhimmelen er etablert! 
 men, vent et Þyeblikk! Er det ikke Per Ulv som sitter der borte i det halvmÞrke hjÞrnet? Vi tar det gamle ulveskinnet i nakken og bÊrer ham med oss ut i natten. Ut i natten, gutt! Kom deg opp i trÊrne, sprik med tÊrne. Men la for all del stankelbeinene vÊre nÄ, da! Per Ulv gliser tilbake.

Sammen sier jeg og Per Ulv god natt til Bippe og alle dere andre!

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Moldejazz/Ole BjÞrn Steinsvik (hovedbilde). Øvrige bilder, se bildetekst nedenfor.



Cortex. Foto: Thor Egil LeirtrĂž.


Kristoffer Alberts og Thomas Johansson. Foto: Thor Egil LeirtrĂž.


Hedvig Mollestad Thommassen og Ola HĂžyer. Foto: Thor Egil LeirtrĂž.


Dag Erik Knedal Andersen. Foto: Thor Egil LeirtrĂž.


Dave Holland New Quartet. Foto: Thor Egil LeirtrĂž.


Kris Davis og Dave Holland. Foto: Thor Egil LeirtrĂž.


Kris Davis. Foto: Thor Egil LeirtrĂž.


Jaleel Shaw. Foto: Thor Egil LeirtrĂž.


Nasheet Waits. Foto: Thor Egil LeirtrĂž.


Sky Music med Nels Cline. Foto: Thor Egil LeirtrĂž.


Nels Cline. Foto: Thor Egil LeirtrĂž.


Even Helte Hermansen. Foto: Ole BjĂžrn Steinsvik.


Ingebrigt HĂ„ker Flaten. Foto: Thor Egil LeirtrĂž.


Gard Nilssen. Foto: Thor Egil LeirtrĂž.


StÄle StorlÞkken. Foto: Ole BjÞrn Steinsvik.

Skriv et svar