SILDAJAZZ 2020, HAUGESUND, DAG 2, TORSDAG 6. AUGUST 2020: Utrolig nok dukker solen opp på himmelen denne dagen. Den skaper i det minste en illusjon av en sommer vi burde ha hatt i år, med eller uten sommerhatt. Vi beholder dermed vinterhatten trygt på hodet.
Vi begynner dagen i samvær med Matthias Eick og Sondre Lerche i samtale med Audun Vinger i Haugesund folkebibliotek. Biblioteket er huset i en bygning som biblioteket selv – helt objektvt påstår man – utpeker til Norges vakreste bibliotek. Objektivitet kan være så mangt i vår post-moderne verden, men uansett er det en vakker bygning, med vakre innvendige rom den lokale arkitekten David Sandved tegnet og prosjekterte i første halvdel av 1960-tallet.
I forbindelse med fredningssaken for bygget i 2019, karakteriserte Riksantikvaren bygget som ett av «de fremste eksemplene i Norge på skandinavisk modernisme / etterkrigsfunksjonalisme». Og når du ser bygningen er du overhodet ikke i tvil om i vilken epoke bygget ble innviet. I september 1967 åpnet det nye biblioteket midt i Haugesund. På 1990-tallet ble byggets første etasje utvidet med et tilbygg med ny lesesal mot øst, tegnet ved dt som da var blitt arkitektkontoret Sandved og Wathne.
Vi overlater beskrivelsen til Riksantikvaren; «Sandved ble i 1950-årene opptatt av Rudolf Steiners tanker og antroposofi og hans arkitektur ble preget av dette. Organiske former, skrå vinkler og flater med integrert dekor er sikre kjennetegn på dette». Byggets stil og uttrykk er preget av arkitektens utvikling «fra en klassisk funksjonalistisk stil til en form for kritisk regionalisme som tok opp i seg lokale motiver og symboler».
På vestveggen er det et relieff – støpt på betong, med figurer i hvit, tilbaketrukket edelpuss på hvitfuget skiferbunn i følge Riksantikvaren – med et stilisert tre, og to fugler som kommer ned fra himmelen med en bevegelse som kan ses å være mot treet. Et tre og to fugler på en vegg i et bibliotek – en boksamling, en samling av verdens kunnskap – automatisk vil jeg og med meg de aller fleste tror jeg, ha tenkt på Yggdrasil og Odins to ravner, Hugin og Munin. Hugin og Munin, som samler informasjon og kunnskap om hele verden, om hele kosmos, og hvisker dem i Odins øre. Dette er jo åpenbare symboler for kunnskapsinnsamling og –formidling.
Det er bare ett problem med dette, fuglene er helt åpenbart avbildet som svaler! Svaler som symbol pekeren annen vei enn Odins ravner — svalene peker på ‘ny begynnelse’, en ‘ny vår’, på fruktbarhet og renhet. Gjenfødelse. Gjenfødelse gjennom kunnskap? Ikke vet jeg, Ikke er jeg semiotiker og ikke er jeg kritiker av bildende kunst. Men vakkert er bygget, og vakkert er historiene bygget legemliggjør i dette byrommet like bak Vår Frelsers kirke.
Inne i dette bygget setter vi oss sammen for de angitte dialoger. Samtalen med Matthias Eick dreier seg i stor grad om Eicks vei fra han første gang plukket opp et instrument i sine foreldres sveitservilla på Vestheim, litt sør for Eidsfoss ved Eikern, fram til hans posisjon i dag som en anerkjent musiker med høy internasjonal status. Minst like interessant var hans tanker rundt konsertproduksjonen som ble utviklet til Oslo jazzfestival i 2019, og som han skulle framføre seinere i dag: I 2019 var det seksti år siden Miles Davis’ «Kind of Blue» ble utgitt, jazzens mest solgte album. Men mer om det seinere.
Andre samtale var med Sondre Lerche. Nå på en soloturné i forbindelse med hans nye album «Patience». En tittel som er svært så passende akkurat i disse dager, der deler av almuen er i ferd med å gå trett av smittevernrestriksjoner. Slik adferd kan ødelegge for alle de siste ukene og månedens harde arbeid for å «flate ned kurven», for å «slå ned viruset», som det het for bare kort tid siden. Nå er det viktig å vise tålmodighet, patience, og ikke la seg rive med av forventningene og de sterke ønskene om en «normaltilstand».
Gi Ludde sushi
Første konsertstopp i dag er i klassiske Haugesund billedgalleri. And lo and behold! Den inngangsfasaden som møter meg gir klare assosiasjoner til det bygget jeg besøkte tidligere i dag. Byens kunstmuseum er slik det framstår i dag bygget i tre etapper, den eldste bygningen er fra 1919 og ble oppført som bolighus. I 1952 ble villaen med tilhørende eiendom testamentert til Haugesund kommune. Hovedbygningen fra 1978 er tegnet av ingen ringere enn den lokale arkitekten David Sandved! En utvidelse – nok en gang – ble ferdigstilt våren 2004, også denne tegnet av arkitektkontoret Sandved og Wathne. Av og til viser verden seg å være et enklere sted å være enn man til vanlig innbiller seg.
I den ene kunstsalen er vi omgitt av elleve abstrakte bilder og en romklang som kan få enhver utøvende musikere til å veksle mellom fascinasjon og fortvilelse. Romklangen henger i «en evighet» og kan skape lapskaus av det vakreste skjønnspill. Og her skal vi altså høre Svein Olav Herstad Trio. Sjefen – som det skal sies i mange år har vært litt av en personlig favoritt hva gjelder spill i klassen pianotrio – er i gangavstand fra sitt eget kjøkken og øvingsrom på Hasseløya, han kunne vel ha gått over brua over Haugesundet i tøflene om han så hadde villet.
Herstad har gjort formatet pianotrio til sitt varemerke, helt siden studiedagene i Trondheim på begynnelsen av 1990-tallet. Med plata «Inventio» i 2007 viste han fram den varianten av trioen som har bestått siden. Med seg i trioen han altså har hatt i snart femten år, har han til vanlig med seg Magne Thormodsæther på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer.
Men i dag, nærmest selvfølgelig, er det årets superreserve ved Sildajazz, Gard Nilssen på trommene, igjen dette trommesettet hans som er utstyrt som med sort kjole og hvitt. Vi retter oss uvilkårlig opp i ryggen bare ved synet av det vakre Gretsch-settet. Men det er ikke bare utseende som er et syn, i Gards hender og føtter er også lyden av det et syn, både for mennesker og for guder.
De åpner med Thormodsæthers «Through the Rain» med en svingende flott presentasjon. Litt avventende, men varmen stiger i lokalet. Svein Olav Herstad skrev det han karakteriserer som en vuggesang til sin sønn Ludvig, da sønnen var 16 år … Jeg er ganske så sikker på at låta «Ludde» også gir assosiasjoner for mange av oss til Ulf Löfgrens barnebokserie om kaninen Ludde. En sjamerende liten sak som etterfølges av standarden «How long has this been going on».
Det er jo umulig å lytte til en pianotrio uten å tenke på alle opplevelsene med Bill Evans’ trioer gjennom tjue år. Og det er mye Evans i Herstads harmoniseringer og linjer. Men jeg hører også flere klare referanser både til magikeren Lennie Tristano. – Og så, på et sted i løpet av tittellåta på 2007-albumet, «Inventio», kommer det som jeg kjapt karakteriserer på blokka som et Krzysztof Komeda-øyeblikk.
Ornette Colemans «Bird Food» gis en presentasjon som virkelig lar dette temaet fra albumet «Change of the Century» fra 1960, for øvrig samme album som der låta «Ramblin’» dukker opp, grave dype spor i dette rommet med den lange etterklangen.
Etter en drøy time avslutter Herstad & co. Med ei ny låt som ekstranummer. Låta ble skrevet dagen før i anledning av at Gard Nilssen skulle visitere trioen. Det hadde tydeligvis vært noe diskusjon om tittel på den nye låta. Men om jeg forstår det rett, så havnet de på «Garden», men for anledningen fikk den navnet «Gard»! Et sjarmerende lite mollstemt tema, om jeg hørte det riktig.
Hva slags blå er du?
I Haugesunds konserthus fra 1986 – Festiviteten – skal vi sette oss ned for første gang og høre gjennom Matthias Eicks gjenskaping av Miles Davis’ «Kind of Blue», innspilt i Columbia-studioet i New York, den 3. mars og 22. april 1959.
Da plata ble gitt ut i august 1959, var den ikke noen instantan salgssuksess. Den kom som kjent i en lang rekke av utgivelser, flere av dem i ettertid sett på som banebrytende album. Alle utgitt i 1959 – året da jazzen ble snudd på hodet. I 1959 var «Kind of Blue» langt fra å være en toppselger, selv blant jazzplatene. Den jazzplata som solgte mest var Henry Mancinis «The Music from Peter Gunn», ei ikke minneverdig plate i dag. I dag over seksti år seinere er «Kind of Blue» den jazzplata som har solgt aller mest gjennom historia. Selv om det er snakk om peanøtter i forhold til salget av plater som Michael Jacksons «Bad» og mange andre, er fire-fem millioner eksemplarer allikevel imponerende.
Jeg skal ikke her gå inn på hva det er som kjennetegnet dette albumet og hvorfor det har blitt stående som en milepæl i jazzhistorien. Vil du lese mer om dette, kan jeg peke deg til mitt foredrag i forbindelse med sekstiårsjubileet for jazzåret 1959, lenken dit finner du i forrige avsnitt.
Spørsmålene mine i møtet med Matthias Eicks re-kreasjonsprosjekt er mange. Dette var ei plate som på mange måter ble stående som det dominante design av hvordan den nye modalbaserte jazzen skulle lyde. I det minste for en periode de nærmeste årene. Men det var verken den første utgivelsen av modaljazz eller den mest banebrytende utgivelsen i 1959. Men det er uten tvil en av et bittelite antall plater som har hatt aller størst påvirkningskraft på både jazzmusikere og jazzpublikummet. Og der er vi ved noe av problemet med å nærme seg denne musikken.
La oss starte med det som etter mitt syn er det verste eksemplet på en hyllest av denne plata. Gruppa Mostly Other People Do the Killing, blant venner av deres musikk ofte bare omtalt som MOPDTK, gjorde for seks år siden musikken på «Kind of Blue» – note for note – og ga det ut som «Blue», noe som blant amerikanske jazzelskende collegestudenter på 1960- og 70-tallet var et akseptert kjælenavn på plata til Davis. Noen av oss vil være tilbøyelige til ikke bare å karakterisere dette prosjektet til MOPDTK som mislykket, men også som noe bortimot formålsløs gravskjending. Et prosjekt som totalt mangler kunsterisk begrunnelse eller presentasjon.
Jeg har med vilje ikke forholdt meg til dette prosjektet til Eick. Jeg var ikke på Sentralen i august i fjor, og jeg har holdt meg unna alle omtaler av prosjektet og seinere presentasjoner. Før nå! Da Andreas Risanger Meland satte prosjektet opp som del av programmet for årets Sildajazz bestemte jeg meg for å stålsette meg til å møte det. Men ikke bare det, men også å prøve, umulig som det synes å være, å stille med friske ører og uten fordommer.
Tilbake til spørsmålene: Hvordan vil sekstetten til Matthias Eick forholde seg til musikken, til originalens arrangementer? Ville de inkludere den iørefallende bass+piano-introen til «So What» som Gil Evans hadde skrevet for anledningen – foran det i dag nærmest ikoniske call&response-temaet; første gang med bass og piano, andre gang med bass og tutti?
Rekkefølgen er vel gitt. Den må jo være som på plata. Men hva er platas rekkefølge. Det er et kjent faktum at da plata ble utgitt ble LP-ens side 2 gitt ut med ombyttet rekkefølge på de to sporene. Husk at ingen hadde hørt disse låtene før på det tidspunktet. Det vi i dag kjenner som «All Blues», en deilig vals over en blues-skala, var kalt «Flamenco Sketches». Mens det reelle sistesporet «Flamenco Sketches», som ikke er ei låt i tradisjonell forstand – men en serie med moder som det spilles over –var benevnt som «All Blues».
Men ikke nok med det, førstesiden på plata, spilt inn i sin helhet 3. mars 1959, ble tatt opp med feil hastighet. Det var først i 1992 at en utgivelse kom som korrigerte at de tre sporene ble spilt med «for høy hastighet», låtene lå litt for høyt.
Men langt viktigere. Denne plata sitter ganske så sikkert i ryggmargen på de seks musikerne. Jeg kan tenke meg at antall timer som er brukt på nedskriving og parallell-spill til plata er vært stort. Når man improviserer prøver de aller fleste dyktige musikere å kople ut hjernens frontallobe, sentret for de bevisste tanker, planlegging og kontrollerende årvåkenhet. Det betyr at man i stor grad spiller ballen over til de deler av hjernen som står for automatiske reflekser, samt innøvde og tillærte handlingsmønstre.
Det skal sitte i fingrene, ikke i hodet. Men her innbiller jeg meg at man allikevel må kontrollere mot å falle inn i de mønstrene som spilles på plata, det være seg om det er Miles selv, John Coltrane, Cannonball Adderley, Paul Chambers, Bill Evans/Wynton Kelly eller Jimmy Cobb. Det høres ut som en selvmotsigelse, det skal gå på autopilot, men på en kontrollert måte tuen autopilot!
Så ville bandet forholde seg til de nedskrevne skalaene eller til de presenterte, i den reelle orden eller i den presenterte orden? Ville deres historieskriving være reformativ eller forholde seg til de faktiske realiteter? La det være sagt med en gang: Eick & al. forholdt seg til den reelle verden. De spilte rekkefølgen «So What»/ «Freddie Freeloader»/ «Blue in Green»/ «All Blues»/ «Flamenco Sketches». Og de spilte harmonisk korrekte versjoner – så langt jeg kunne bedømme. Med i all hovedsak platekorrekte arrangementer.
Tutti-koret i innledningen til «So What» med Matthias «Miles» Eick, Kjetil «Trane» Møster, Martin «Cannonball»(!) Myhre Olsen, Erlend «Bill» Skomsvoll, Johannes «Paul» Eick og denne gangen på førstelaget; Gard «Cobber’n» Nilssen, sitter som ei kule i varmt smør. Og vi kan bare lene oss tilbake og nyte den neste timen. «Freddie Freeloader», som er skrevet til en eksisterende person selv om det i dag er noe diskusjon hvem denne Freddie var. Uansett er denne 12-takters bluesen en liten perle, der det er Wynton Kelly som spiller piano. Skomsvoll gir oss en viss anelse av hvordan det kunne ha lydd om Miles hadde latt Bill Evans sitte inne på denne i stedet.
«Blue in Green» viser oss Kjetil Møster på sitt mest Trane-like. Møster svinger innom noen av de samme tonale kanalene som Trane gjør på plata, men på et par punkter noterer meg på blokka at der Trane går opp går Møster ned! Martin Myhre Olsen har ikke i framtoning mye til felles med den godterispisende læreren fra Florida, Julian «Cannonball».
Men på «All Blues» hevder Myhre Olsen seg ikke bare meget bra, men framifrå mens blues-mesteren Cannonball spiller i bakhodet. Gard Nilssens trommespill er genre-tro, men allikevel får vi et par karakteristiske bomber, bare for å sette ting på plass. Men kaka tar nok Erlend Skomsvoll. Hans spill på disse «gamle traverne» er oppfinnsomt, tro mot originalen, men allikevel med markering av solid distanse til plata. Som når har under «All Blues» presenterer oss for en skeiv off-harmonisk leik som skaper ny spenning, som bryter mønsteret og som kaster kjappe baller og stikkpasninger i alle retninger. Jeg griere ikke å dy meg, så jeg bryter ut i høylytt latter. En del publikummere rundt meg ser litt undrende på denne adferden.
Med seks-strengers kontrabass, stemt H-E-A-D-G-C, er den lengselen etter en C-forlengelse på en vanlig kontrabass som mange kontrabassister har (når så du sist et symfoniorkester der bassistene var uten denne forlengingen?) overhodet ikke lenger relevant. Men mer enn det, lyden av denne bassen – en bass som for øvrig er bygget av de to brødrene Eicks instrumentaker-far Jügen Eick – i dette ensemblet toner ikke bare klart og tydelig. Den skinner, den kaster glans over musikken. Tre faktorer er vesentlige her, først bassens egen beskaffenhet og så lydtekniker og musikers felles anstrengelser for å løfte fram lyden av instrumentet i denne konkrete konsertsalen. Men sist, men definitivt ikke minst, utøverens presisjon i og forming av spillet. Jeg nyter lyden av Eicks basspill denne kvelden.
Etter en times tid faller «Flamenco Sketches» til ro, og bandet takker for seg. Men som Matthias Eick sier, – vi har en til i ermet. Så drar de i gang med Miles Davis’ hyllest til selveste Afrika-dronningen! Til gemalinnen til faraoen Akhnaton – hun som er beskrevet som det aller vakreste Afrika noensinne har frambrakt. Nefertiti som hun vanligvis benevnes som døde for snart 3 500 år siden, men huskes som en av de få kvinner i Egypt som i en periode også regjerte som farao. ‘Den vakre damen (som) har ankommet’ er den vanligste oversettelsen av hieroglyfene for hennes navn. Navnet er understreket av den slående skjønnheten til bysten som i dag står utstilt i Neues Museum på den såkalte ‘museumsøya’ midt i Berlin.
Låta «Nefertiti» kom på Miles Davis’ plate med samme navn i 1968, spilt inn samme sted som «Kind of Blue» 7. juni 1967. Den ble skrevet til Miles’ såkalte second great quintet helt på tampen av defnnes levetid, og ble et slags varemerke på konserter med Miles’ seinere ‘lost quintet’ der han begynte eksperimentene mot elektrisk generert og forsterket musikk, en utvikling som kulminerer med «Bitches Brew», utgitt i 1970.
Det er et deilig spenn å høre denne sekstettens versjon av dette uttrykket for hvor Miles var ti år etter «Kind of Blue». Det setter hele konserten i perspektiv og forteller en større metahistorie om denne musikkens liv og levned.
Totalt sett, bra gjennomført! Jeg angrer ikke på at jeg lot meg selv overtale – av meg selv – til å overvære konserten. Nå er jeg desto mer og bedre forberedt til et seinere møte med prosjektet.
Lerche og gammalt gras
Vi avslutter dagen med to konserter som kun skal kort omtales. Den første – også den i Festiviteten – er en konsert med Sondre Lerche, hans gitar, hans låter og sangstemme. Han har nylig sluppet albumet «Patience». Dette avslutter en planlagt trilogi, de to foregående albumene er «Please» og «Pleasure».
Vi får en humoristisk presentasjon av en svært dyktig sceneartist, som uten blygsel flørter med publikum på inn- og utpust. Mye av musikken er av naturlige grunner hentet fra det nye albumet, men vi får også musikk fra tidligere album.
Men det tar av når mot slutten Harald Hårfagre Kammerorkester kommer på scenen. Vi blir deretter presentert for versjoner av Lerches tidligere låter i arrangementer laget for KORK – det norske kringkastingsorkestret. Det sterkeste minnet som sitter igjen her er nok Helge Sundes arrangementer av blant annet «The Curse of Being in Love» og «Two Way Monologue».
Kjetil Møster ble introdusert som gjest mot slutten av konserten, uten at jeg helt skjønte begrunnelsen for det. En så dyktig musiker som Møster bør få en bedre solo-spot enn dette. Det kan ha vært andre årsaker, men at Møster blir satt til å spille det som jeg oppfattet som musikalske trivialiteter er å kaste perler for svin.
Vi senker skuldrene og får pusten igjen – i den grad det er mulig i slikt selskap – med trioen Gammalgras. Det er deilig å ha dere tilbake, gutter! ‘The baddest hillbilly bassist’ etter Charlie Haden, Ole Morten Vågan, verdens aller beste og mest virtuose ‘te-dans’-fiolinist Ola Kvernberg og galskapen selv fra Eidsvoll og tilliggende herligheter, mannen som nok har migi utallige ganger i Migsvingen der heime, Stian Carstensen.
Carstensen på trekkspell, peddal-stål-gitar (det faller helt naturlig å skrive det på norsk med dobbel d, med et solid trykk på første stavelse), og selvfølgelig instrumentet som så mange elsker å hate. Hva er den enkleste måten å sørge for en solid instrumentpark til et banjo-orkester? Jo, legg en banjo i baksetet på en ulåst bil. Plasser bilen på et prominent sted i byen, der den er synlig for alle. Forlat bilen. Når du kommer tilbake neste dag er den ulåste bilen smekkfull av banjoer! Nok til alle i orkestret.
Her blir vi som vanlig med denne trioen, servert en utstudert og svært smaksrik lapskaus av musikk fra alle kanter og høyder, med inn- og utfall fra i går, i dag og i morgen. Og neste år! Det er ikke bare tempoet i skiftene og innfallenes frekvens som gjør deg andpusten, om du ikke er andpusten av latterkulene som bobler under skjorta, så er du laget av stein.
Det er umulig på gi noe som helt resymé av det som skjer. Totalt umulig! Riktignok har de gitt ut et album i hine hårde dager, «Obsolete Music 1» kom i 2013. Men meg bekjent kom det aldri noe album nr. 2. Dette er musikk som skal og må oppleves live, fra en scene foran deg.
Mens latteren buldrer i underlivet, møter vi natten med å gå til sengs. For å være klar for dag 3 i årets Sildajazz.
Skribenten har fått reise og opphold dekket av festivalen.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Sildajazz/Tommy Neverdal
