SILDAJAZZ 2020, HAUGESUND, DAG 2, TORSDAG 6. AUGUST 2020: Utrolig nok dukker solen opp pÄ himmelen denne dagen. Den skaper i det minste en illusjon av en sommer vi burde ha hatt i Är, med eller uten sommerhatt. Vi beholder dermed vinterhatten trygt pÄ hodet.
Vi begynner dagen i samvĂŠr med Matthias Eick og Sondre Lerche i samtale med Audun Vinger i Haugesund folkebibliotek. Biblioteket er huset i en bygning som biblioteket selv â helt objektvt pĂ„stĂ„r man â utpeker til Norges vakreste bibliotek. Objektivitet kan vĂŠre sĂ„ mangt i vĂ„r post-moderne verden, men uansett er det en vakker bygning, med vakre innvendige rom den lokale arkitekten David Sandved tegnet og prosjekterte i fĂžrste halvdel av 1960-tallet.
I forbindelse med fredningssaken for bygget i 2019, karakteriserte Riksantikvaren bygget som ett av «de fremste eksemplene i Norge pÄ skandinavisk modernisme / etterkrigsfunksjonalisme». Og nÄr du ser bygningen er du overhodet ikke i tvil om i vilken epoke bygget ble innviet. I september 1967 Äpnet det nye biblioteket midt i Haugesund. PÄ 1990-tallet ble byggets fÞrste etasje utvidet med et tilbygg med ny lesesal mot Þst, tegnet ved dt som da var blitt arkitektkontoret Sandved og Wathne.
Vi overlater beskrivelsen til Riksantikvaren; «Sandved ble i 1950-Ärene opptatt av Rudolf Steiners tanker og antroposofi og hans arkitektur ble preget av dette. Organiske former, skrÄ vinkler og flater med integrert dekor er sikre kjennetegn pÄ dette». Byggets stil og uttrykk er preget av arkitektens utvikling «fra en klassisk funksjonalistisk stil til en form for kritisk regionalisme som tok opp i seg lokale motiver og symboler».
PĂ„ vestveggen er det et relieff â stĂžpt pĂ„ betong, med figurer i hvit, tilbaketrukket edelpuss pĂ„ hvitfuget skiferbunn i fĂžlge Riksantikvaren â med et stilisert tre, og to fugler som kommer ned fra himmelen med en bevegelse som kan ses Ă„ vĂŠre mot treet. Et tre og to fugler pĂ„ en vegg i et bibliotek â en boksamling, en samling av verdens kunnskap â automatisk vil jeg og med meg de aller fleste tror jeg, ha tenkt pĂ„ Yggdrasil og Odins to ravner, Hugin og Munin. Hugin og Munin, som samler informasjon og kunnskap om hele verden, om hele kosmos, og hvisker dem i Odins Ăžre. Dette er jo Ă„penbare symboler for kunnskapsinnsamling og âformidling.
Det er bare ett problem med dette, fuglene er helt Ă„penbart avbildet som svaler! Svaler som symbol pekeren annen vei enn Odins ravner — svalene peker pĂ„ âny begynnelseâ, en âny vĂ„râ, pĂ„ fruktbarhet og renhet. GjenfĂždelse. GjenfĂždelse gjennom kunnskap? Ikke vet jeg, Ikke er jeg semiotiker og ikke er jeg kritiker av bildende kunst. Men vakkert er bygget, og vakkert er historiene bygget legemliggjĂžr i dette byrommet like bak VĂ„r Frelsers kirke.
Inne i dette bygget setter vi oss sammen for de angitte dialoger. Samtalen med Matthias Eick dreier seg i stor grad om Eicks vei fra han fĂžrste gang plukket opp et instrument i sine foreldres sveitservilla pĂ„ Vestheim, litt sĂžr for Eidsfoss ved Eikern, fram til hans posisjon i dag som en anerkjent musiker med hĂžy internasjonal status. Minst like interessant var hans tanker rundt konsertproduksjonen som ble utviklet til Oslo jazzfestival i 2019, og som han skulle framfĂžre seinere i dag: I 2019 var det seksti Ă„r siden Miles Davisâ «Kind of Blue» ble utgitt, jazzens mest solgte album. Men mer om det seinere.
Andre samtale var med Sondre Lerche. NÄ pÄ en soloturné i forbindelse med hans nye album «Patience». En tittel som er svÊrt sÄ passende akkurat i disse dager, der deler av almuen er i ferd med Ä gÄ trett av smittevernrestriksjoner. Slik adferd kan Þdelegge for alle de siste ukene og mÄnedens harde arbeid for Ä «flate ned kurven», for Ä «slÄ ned viruset», som det het for bare kort tid siden. NÄ er det viktig Ä vise tÄlmodighet, patience, og ikke la seg rive med av forventningene og de sterke Þnskene om en «normaltilstand».
Gi Ludde sushi
FĂžrste konsertstopp i dag er i klassiske Haugesund billedgalleri. And lo and behold! Den inngangsfasaden som mĂžter meg gir klare assosiasjoner til det bygget jeg besĂžkte tidligere i dag. Byens kunstmuseum er slik det framstĂ„r i dag bygget i tre etapper, den eldste bygningen er fra 1919 og ble oppfĂžrt som bolighus. I 1952 ble villaen med tilhĂžrende eiendom testamentert til Haugesund kommune. Hovedbygningen fra 1978 er tegnet av ingen ringere enn den lokale arkitekten David Sandved! En utvidelse â nok en gang â ble ferdigstilt vĂ„ren 2004, ogsĂ„ denne tegnet av arkitektkontoret Sandved og Wathne. Av og til viser verden seg Ă„ vĂŠre et enklere sted Ă„ vĂŠre enn man til vanlig innbiller seg.
I den ene kunstsalen er vi omgitt av elleve abstrakte bilder og en romklang som kan fĂ„ enhver utĂžvende musikere til Ă„ veksle mellom fascinasjon og fortvilelse. Romklangen henger i «en evighet» og kan skape lapskaus av det vakreste skjĂžnnspill. Og her skal vi altsĂ„ hĂžre Svein Olav Herstad Trio. Sjefen â som det skal sies i mange Ă„r har vĂŠrt litt av en personlig favoritt hva gjelder spill i klassen pianotrio â er i gangavstand fra sitt eget kjĂžkken og Ăžvingsrom pĂ„ HasselĂžya, han kunne vel ha gĂ„tt over brua over Haugesundet i tĂžflene om han sĂ„ hadde villet.
Herstad har gjort formatet pianotrio til sitt varemerke, helt siden studiedagene i Trondheim pÄ begynnelsen av 1990-tallet. Med plata «Inventio» i 2007 viste han fram den varianten av trioen som har bestÄtt siden. Med seg i trioen han altsÄ har hatt i snart femten Är, har han til vanlig med seg Magne ThormodsÊther pÄ bass og HÄkon MjÄset Johansen pÄ trommer.
Men i dag, nÊrmest selvfÞlgelig, er det Ärets superreserve ved Sildajazz, Gard Nilssen pÄ trommene, igjen dette trommesettet hans som er utstyrt som med sort kjole og hvitt. Vi retter oss uvilkÄrlig opp i ryggen bare ved synet av det vakre Gretsch-settet. Men det er ikke bare utseende som er et syn, i Gards hender og fÞtter er ogsÄ lyden av det et syn, bÄde for mennesker og for guder.
De Äpner med ThormodsÊthers «Through the Rain» med en svingende flott presentasjon. Litt avventende, men varmen stiger i lokalet. Svein Olav Herstad skrev det han karakteriserer som en vuggesang til sin sÞnn Ludvig, da sÞnnen var 16 Är ⊠Jeg er ganske sÄ sikker pÄ at lÄta «Ludde» ogsÄ gir assosiasjoner for mange av oss til Ulf Löfgrens barnebokserie om kaninen Ludde. En sjamerende liten sak som etterfÞlges av standarden «How long has this been going on».
Det er jo umulig Ă„ lytte til en pianotrio uten Ă„ tenke pĂ„ alle opplevelsene med Bill Evansâ trioer gjennom tjue Ă„r. Og det er mye Evans i Herstads harmoniseringer og linjer. Men jeg hĂžrer ogsĂ„ flere klare referanser bĂ„de til magikeren Lennie Tristano. â Og sĂ„, pĂ„ et sted i lĂžpet av tittellĂ„ta pĂ„ 2007-albumet, «Inventio», kommer det som jeg kjapt karakteriserer pĂ„ blokka som et Krzysztof Komeda-Ăžyeblikk.
Ornette Colemans «Bird Food» gis en presentasjon som virkelig lar dette temaet fra albumet «Change of the Century» fra 1960, for Ăžvrig samme album som der lĂ„ta «Ramblinâ» dukker opp, grave dype spor i dette rommet med den lange etterklangen.
Etter en drÞy time avslutter Herstad & co. Med ei ny lÄt som ekstranummer. LÄta ble skrevet dagen fÞr i anledning av at Gard Nilssen skulle visitere trioen. Det hadde tydeligvis vÊrt noe diskusjon om tittel pÄ den nye lÄta. Men om jeg forstÄr det rett, sÄ havnet de pÄ «Garden», men for anledningen fikk den navnet «Gard»! Et sjarmerende lite mollstemt tema, om jeg hÞrte det riktig.
Hva slags blÄ er du?
I Haugesunds konserthus fra 1986 â Festiviteten â skal vi sette oss ned for fĂžrste gang og hĂžre gjennom Matthias Eicks gjenskaping av Miles Davisâ «Kind of Blue», innspilt i Columbia-studioet i New York, den 3. mars og 22. april 1959.
Da plata ble gitt ut i august 1959, var den ikke noen instantan salgssuksess. Den kom som kjent i en lang rekke av utgivelser, flere av dem i ettertid sett pĂ„ som banebrytende album. Alle utgitt i 1959 â Ă„ret da jazzen ble snudd pĂ„ hodet. I 1959 var «Kind of Blue» langt fra Ă„ vĂŠre en toppselger, selv blant jazzplatene. Den jazzplata som solgte mest var Henry Mancinis «The Music from Peter Gunn», ei ikke minneverdig plate i dag. I dag over seksti Ă„r seinere er «Kind of Blue» den jazzplata som har solgt aller mest gjennom historia. Selv om det er snakk om peanĂžtter i forhold til salget av plater som Michael Jacksons «Bad» og mange andre, er fire-fem millioner eksemplarer allikevel imponerende.
Jeg skal ikke her gÄ inn pÄ hva det er som kjennetegnet dette albumet og hvorfor det har blitt stÄende som en milepÊl i jazzhistorien. Vil du lese mer om dette, kan jeg peke deg til mitt foredrag i forbindelse med sekstiÄrsjubileet for jazzÄret 1959, lenken dit finner du i forrige avsnitt.
SpÞrsmÄlene mine i mÞtet med Matthias Eicks re-kreasjonsprosjekt er mange. Dette var ei plate som pÄ mange mÄter ble stÄende som det dominante design av hvordan den nye modalbaserte jazzen skulle lyde. I det minste for en periode de nÊrmeste Ärene. Men det var verken den fÞrste utgivelsen av modaljazz eller den mest banebrytende utgivelsen i 1959. Men det er uten tvil en av et bittelite antall plater som har hatt aller stÞrst pÄvirkningskraft pÄ bÄde jazzmusikere og jazzpublikummet. Og der er vi ved noe av problemet med Ä nÊrme seg denne musikken.
La oss starte med det som etter mitt syn er det verste eksemplet pĂ„ en hyllest av denne plata. Gruppa Mostly Other People Do the Killing, blant venner av deres musikk ofte bare omtalt som MOPDTK, gjorde for seks Ă„r siden musikken pĂ„ «Kind of Blue» â note for note â og ga det ut som «Blue», noe som blant amerikanske jazzelskende collegestudenter pĂ„ 1960- og 70-tallet var et akseptert kjĂŠlenavn pĂ„ plata til Davis. Noen av oss vil vĂŠre tilbĂžyelige til ikke bare Ă„ karakterisere dette prosjektet til MOPDTK som mislykket, men ogsĂ„ som noe bortimot formĂ„lslĂžs gravskjending. Et prosjekt som totalt mangler kunsterisk begrunnelse eller presentasjon.
Jeg har med vilje ikke forholdt meg til dette prosjektet til Eick. Jeg var ikke pÄ Sentralen i august i fjor, og jeg har holdt meg unna alle omtaler av prosjektet og seinere presentasjoner. FÞr nÄ! Da Andreas Risanger Meland satte prosjektet opp som del av programmet for Ärets Sildajazz bestemte jeg meg for Ä stÄlsette meg til Ä mÞte det. Men ikke bare det, men ogsÄ Ä prÞve, umulig som det synes Ä vÊre, Ä stille med friske Þrer og uten fordommer.
Tilbake til spĂžrsmĂ„lene: Hvordan vil sekstetten til Matthias Eick forholde seg til musikken, til originalens arrangementer? Ville de inkludere den iĂžrefallende bass+piano-introen til «So What» som Gil Evans hadde skrevet for anledningen â foran det i dag nĂŠrmest ikoniske call&response-temaet; fĂžrste gang med bass og piano, andre gang med bass og tutti?
RekkefĂžlgen er vel gitt. Den mĂ„ jo vĂŠre som pĂ„ plata. Men hva er platas rekkefĂžlge. Det er et kjent faktum at da plata ble utgitt ble LP-ens side 2 gitt ut med ombyttet rekkefĂžlge pĂ„ de to sporene. Husk at ingen hadde hĂžrt disse lĂ„tene fĂžr pĂ„ det tidspunktet. Det vi i dag kjenner som «All Blues», en deilig vals over en blues-skala, var kalt «Flamenco Sketches». Mens det reelle sistesporet «Flamenco Sketches», som ikke er ei lĂ„t i tradisjonell forstand â men en serie med moder som det spilles over âvar benevnt som «All Blues».
Men ikke nok med det, fÞrstesiden pÄ plata, spilt inn i sin helhet 3. mars 1959, ble tatt opp med feil hastighet. Det var fÞrst i 1992 at en utgivelse kom som korrigerte at de tre sporene ble spilt med «for hÞy hastighet», lÄtene lÄ litt for hÞyt.
Men langt viktigere. Denne plata sitter ganske sÄ sikkert i ryggmargen pÄ de seks musikerne. Jeg kan tenke meg at antall timer som er brukt pÄ nedskriving og parallell-spill til plata er vÊrt stort. NÄr man improviserer prÞver de aller fleste dyktige musikere Ä kople ut hjernens frontallobe, sentret for de bevisste tanker, planlegging og kontrollerende ÄrvÄkenhet. Det betyr at man i stor grad spiller ballen over til de deler av hjernen som stÄr for automatiske reflekser, samt innÞvde og tillÊrte handlingsmÞnstre.
Det skal sitte i fingrene, ikke i hodet. Men her innbiller jeg meg at man allikevel mÄ kontrollere mot Ä falle inn i de mÞnstrene som spilles pÄ plata, det vÊre seg om det er Miles selv, John Coltrane, Cannonball Adderley, Paul Chambers, Bill Evans/Wynton Kelly eller Jimmy Cobb. Det hÞres ut som en selvmotsigelse, det skal gÄ pÄ autopilot, men pÄ en kontrollert mÄte tuen autopilot!
SĂ„ ville bandet forholde seg til de nedskrevne skalaene eller til de presenterte, i den reelle orden eller i den presenterte orden? Ville deres historieskriving vĂŠre reformativ eller forholde seg til de faktiske realiteter? La det vĂŠre sagt med en gang: Eick & al. forholdt seg til den reelle verden. De spilte rekkefĂžlgen «So What»/ «Freddie Freeloader»/ «Blue in Green»/ «All Blues»/ «Flamenco Sketches». Og de spilte harmonisk korrekte versjoner â sĂ„ langt jeg kunne bedĂžmme. Med i all hovedsak platekorrekte arrangementer.
Tutti-koret i innledningen til «So What» med Matthias «Miles» Eick, Kjetil «Trane» MĂžster, Martin «Cannonball»(!) Myhre Olsen, Erlend «Bill» Skomsvoll, Johannes «Paul» Eick og denne gangen pĂ„ fĂžrstelaget; Gard «Cobberân» Nilssen, sitter som ei kule i varmt smĂžr. Og vi kan bare lene oss tilbake og nyte den neste timen. «Freddie Freeloader», som er skrevet til en eksisterende person selv om det i dag er noe diskusjon hvem denne Freddie var. Uansett er denne 12-takters bluesen en liten perle, der det er Wynton Kelly som spiller piano. Skomsvoll gir oss en viss anelse av hvordan det kunne ha lydd om Miles hadde latt Bill Evans sitte inne pĂ„ denne i stedet.
«Blue in Green» viser oss Kjetil MÞster pÄ sitt mest Trane-like. MÞster svinger innom noen av de samme tonale kanalene som Trane gjÞr pÄ plata, men pÄ et par punkter noterer meg pÄ blokka at der Trane gÄr opp gÄr MÞster ned! Martin Myhre Olsen har ikke i framtoning mye til felles med den godterispisende lÊreren fra Florida, Julian «Cannonball».
Men pÄ «All Blues» hevder Myhre Olsen seg ikke bare meget bra, men framifrÄ mens blues-mesteren Cannonball spiller i bakhodet. Gard Nilssens trommespill er genre-tro, men allikevel fÄr vi et par karakteristiske bomber, bare for Ä sette ting pÄ plass. Men kaka tar nok Erlend Skomsvoll. Hans spill pÄ disse «gamle traverne» er oppfinnsomt, tro mot originalen, men allikevel med markering av solid distanse til plata. Som nÄr har under «All Blues» presenterer oss for en skeiv off-harmonisk leik som skaper ny spenning, som bryter mÞnsteret og som kaster kjappe baller og stikkpasninger i alle retninger. Jeg griere ikke Ä dy meg, sÄ jeg bryter ut i hÞylytt latter. En del publikummere rundt meg ser litt undrende pÄ denne adferden.
Med seks-strengers kontrabass, stemt H-E-A-D-G-C, er den lengselen etter en C-forlengelse pĂ„ en vanlig kontrabass som mange kontrabassister har (nĂ„r sĂ„ du sist et symfoniorkester der bassistene var uten denne forlengingen?) overhodet ikke lenger relevant. Men mer enn det, lyden av denne bassen â en bass som for Ăžvrig er bygget av de to brĂždrene Eicks instrumentaker-far JĂŒgen Eick â i dette ensemblet toner ikke bare klart og tydelig. Den skinner, den kaster glans over musikken. Tre faktorer er vesentlige her, fĂžrst bassens egen beskaffenhet og sĂ„ lydtekniker og musikers felles anstrengelser for Ă„ lĂžfte fram lyden av instrumentet i denne konkrete konsertsalen. Men sist, men definitivt ikke minst, utĂžverens presisjon i og forming av spillet. Jeg nyter lyden av Eicks basspill denne kvelden.
Etter en times tid faller «Flamenco Sketches» til ro, og bandet takker for seg. Men som Matthias Eick sier, â vi har en til i ermet. SĂ„ drar de i gang med Miles Davisâ hyllest til selveste Afrika-dronningen! Til gemalinnen til faraoen Akhnaton â hun som er beskrevet som det aller vakreste Afrika noensinne har frambrakt. Nefertiti som hun vanligvis benevnes som dĂžde for snart 3 500 Ă„r siden, men huskes som en av de fĂ„ kvinner i Egypt som i en periode ogsĂ„ regjerte som farao. âDen vakre damen (som) har ankommetâ er den vanligste oversettelsen av hieroglyfene for hennes navn. Navnet er understreket av den slĂ„ende skjĂžnnheten til bysten som i dag stĂ„r utstilt i Neues Museum pĂ„ den sĂ„kalte âmuseumsĂžyaâ midt i Berlin.
LĂ„ta «Nefertiti» kom pĂ„ Miles Davisâ plate med samme navn i 1968, spilt inn samme sted som «Kind of Blue» 7. juni 1967. Den ble skrevet til Milesâ sĂ„kalte second great quintet helt pĂ„ tampen av defnnes levetid, og ble et slags varemerke pĂ„ konserter med Milesâ seinere âlost quintetâ der han begynte eksperimentene mot elektrisk generert og forsterket musikk, en utvikling som kulminerer med «Bitches Brew», utgitt i 1970.
Det er et deilig spenn Ä hÞre denne sekstettens versjon av dette uttrykket for hvor Miles var ti Är etter «Kind of Blue». Det setter hele konserten i perspektiv og forteller en stÞrre metahistorie om denne musikkens liv og levned.
Totalt sett, bra gjennomfĂžrt! Jeg angrer ikke pĂ„ at jeg lot meg selv overtale â av meg selv â til Ă„ overvĂŠre konserten. NĂ„ er jeg desto mer og bedre forberedt til et seinere mĂžte med prosjektet.
Lerche og gammalt gras
Vi avslutter dagen med to konserter som kun skal kort omtales. Den fĂžrste â ogsĂ„ den i Festiviteten â er en konsert med Sondre Lerche, hans gitar, hans lĂ„ter og sangstemme. Han har nylig sluppet albumet «Patience». Dette avslutter en planlagt trilogi, de to foregĂ„ende albumene er «Please» og «Pleasure».
Vi fÄr en humoristisk presentasjon av en svÊrt dyktig sceneartist, som uten blygsel flÞrter med publikum pÄ inn- og utpust. Mye av musikken er av naturlige grunner hentet fra det nye albumet, men vi fÄr ogsÄ musikk fra tidligere album.
Men det tar av nĂ„r mot slutten Harald HĂ„rfagre Kammerorkester kommer pĂ„ scenen. Vi blir deretter presentert for versjoner av Lerches tidligere lĂ„ter i arrangementer laget for KORK â det norske kringkastingsorkestret. Det sterkeste minnet som sitter igjen her er nok Helge Sundes arrangementer av blant annet «The Curse of Being in Love» og «Two Way Monologue».
Kjetil MÞster ble introdusert som gjest mot slutten av konserten, uten at jeg helt skjÞnte begrunnelsen for det. En sÄ dyktig musiker som MÞster bÞr fÄ en bedre solo-spot enn dette. Det kan ha vÊrt andre Ärsaker, men at MÞster blir satt til Ä spille det som jeg oppfattet som musikalske trivialiteter er Ä kaste perler for svin.
Vi senker skuldrene og fĂ„r pusten igjen â i den grad det er mulig i slikt selskap â med trioen Gammalgras. Det er deilig Ă„ ha dere tilbake, gutter! âThe baddest hillbilly bassistâ etter Charlie Haden, Ole Morten VĂ„gan, verdens aller beste og mest virtuose âte-dansâ-fiolinist Ola Kvernberg og galskapen selv fra Eidsvoll og tilliggende herligheter, mannen som nok har migi utallige ganger i Migsvingen der heime, Stian Carstensen.
Carstensen pÄ trekkspell, peddal-stÄl-gitar (det faller helt naturlig Ä skrive det pÄ norsk med dobbel d, med et solid trykk pÄ fÞrste stavelse), og selvfÞlgelig instrumentet som sÄ mange elsker Ä hate. Hva er den enkleste mÄten Ä sÞrge for en solid instrumentpark til et banjo-orkester? Jo, legg en banjo i baksetet pÄ en ulÄst bil. Plasser bilen pÄ et prominent sted i byen, der den er synlig for alle. Forlat bilen. NÄr du kommer tilbake neste dag er den ulÄste bilen smekkfull av banjoer! Nok til alle i orkestret.
Her blir vi som vanlig med denne trioen, servert en utstudert og svÊrt smaksrik lapskaus av musikk fra alle kanter og hÞyder, med inn- og utfall fra i gÄr, i dag og i morgen. Og neste Är! Det er ikke bare tempoet i skiftene og innfallenes frekvens som gjÞr deg andpusten, om du ikke er andpusten av latterkulene som bobler under skjorta, sÄ er du laget av stein.
Det er umulig pÄ gi noe som helt resymé av det som skjer. Totalt umulig! Riktignok har de gitt ut et album i hine hÄrde dager, «Obsolete Music 1» kom i 2013. Men meg bekjent kom det aldri noe album nr. 2. Dette er musikk som skal og mÄ oppleves live, fra en scene foran deg.
Mens latteren buldrer i underlivet, mÞter vi natten med Ä gÄ til sengs. For Ä vÊre klar for dag 3 i Ärets Sildajazz.
Skribenten har fÄtt reise og opphold dekket av festivalen.
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Sildajazz/Tommy Neverdal