Konserter

SKRIM stråler på slippfest

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, ONSDAG 1. SEPTEMBER 2021: Da jeg på forhånd ble spurt av noen venner om «… hva skjedde på Victoria i kveld?» svarte jeg at det var sesongåpning med kvartetten SKRIM. Hva er SKRIM, var svaret — eller spørsmålet — jeg fikk tilbake. Da jeg skulle beskrive det overfor vedkommende, gjorde jeg det med en veritabel neoplasme, det er et «energi-rock-fri-impro-progjazz-jamband».

Det var alt dette jeg satt igjen med etter det voldsomme rennet ned langs krokete stier i fjellsidene i Skrimsfjella på en Moldejazz-lørdag i sommer. Et renn der jeg var så utmattet etter flere dagers intens virksomhet at jeg var nær å sovne mens bandet kjørte i vei i 100 dB. Eller var det km/t de dro i vei meg? Det er vel egentlig underlig at jeg i dag kan sitte her, og gjenfortelle denne historien om den musikalske opplevelsen.

Etter denne onsdagens konsert med kvartetten er jeg ikke lenger sikker lenger på hvordan jeg skal beskrive dette bandets musikk. Men én ting vet jeg: Den neoplasmen som datt ut av meg er overhodet ikke lenger passende. Dessuten er jeg, på toppen av dette, ganske sikker på at på veien til Victoria for plateslipp av «The Crooked Path» denne kvelden, har bandet nok mistet Frode Øverlies Patrick «Pondus», som tilhører. Joacim «Jokke» har nok også sagt takk for seg for lenge siden. Hverken Pondus eller Jokke som de gamle rockere de er, tror jeg ville likt den musikken som ble presentert denne kvelden.

Men mange av oss elsket dette. For det ble en heftig slippfest for kvartettens splitter nye album, «The Crooked Path». Dettte bandet har tatt mange steg videre fra den tunge, heftige rockefoten. De har tatt steg over i en musikalsk sfære som ligger et helt annet sted, vekk fra jamband-tilnærmingen som en gang var et utgangspunkt. Steg til et sted som etter mitt syn og hørsel, befinner i en himmel langt vakrere, mer sammenhengende og fullere med komplekse musikalske ideer enn der de var tidligere. En mer fullendt himmel!

Kvartetten startet sitt liv som duoen sPacemonKey – med Gard Nilssen på trommer og Morten Qvenild på synther, piano og andre tangenter. Som del av Gard Nilssens residentskap under Moldejazz i 2019 tok den med seg to gjesterStåle Storløkken på Hammond B3, syther og annet elektronisk stash og Stian Westerhus på gitar, vokal og elektronikk. sPacemonKey med gjester, altså.

Jeg vil hevde at de nå har tatt sin musikk opp mange hopp. Det er musikk som er skapt av et integrert band – av et band med en forståelse for og idé om hvor de vil musikalsk som utfolder seg på scenen denne kvelden. Mangefasettert og spontankomponert samtidsmusikk, som henter inspirasjon og idegrunnlag fra alle mulige musikalske uttrykk og historier. 1960-partyknüllers? Pling-plong? Post-rock? Space? Prog? Aleatorikk? Jazz? It’s all there, man! D’you dig the groove? Samtidig er det noe helt annet! Noe helt nytt!

Musikk som dette er stappet full med lydgenererende og –manipulerende elektronikk. Musikken utfolder seg i så mange lag at det synes som om denne bursdagskaka måtte være mint 100 meter høy for å romme alle lagene, uansett hvor tynt du greier å skjære kaka og smøre ut fyllet.

Det er mange nivå, men også mange dimensjoner å lytte til. Hva skjer på overflaten, hva skjer i dypet? Hvem gjør hva, med hvilken kilde, i hvilket register, og på hvilket tidspunkt? Hva har gått foran og hva kommer etterpå? Hva skjer dynamisk over lengre tidsrom, hva skjer på de minste tidsskalaer? Henger det hele sammen? Og i så fall, hvordan?

Det er krevende å lytte til dette. Det krever årvåkenhet, fokus og tilstedeværelse. Er du utmattet etterpå, så har du gjort jobben. Dyplytting skal koste krefter. Men så gir den også tifold igjen. For her skjer det ting i musikken på alle skalaer og dimensjoner, I det store, det globale uttrykket av musikken, i kollektivets drønn. Men også i de ørsmå detaljene, der individuelle støvkorn danser (jazz-?)ballett med hverandre og med helheten. Som spillet av solglitteret i vannmolekylenes og planktonets dans under overflaten av en tsunamibølge. Vakkert og skremmende på samme tid.

Det kan ikke understrekes godt nok, slik musikk krever et lydanlegg på øverste hylle. Det minste anslag mot kravene til auditiv oppløsning, til å sause sammen komponentene i lydbildet, vertikalt, så vel som horisontalt, vil ruinere mulighetene for å høre all musikken i musikken.

Victoria-lokalet er kanskje ikke perfekt, men det er et, akustisk sett, godt utgangspunkt. Men lydanlegget som nå er montert til uttesting og til låns, løfter det hele opp flere etasjer. Det er en rikdom, i det minste fra min mer eller mindre faste plass i lokalet, i lydbildet som tillater lytteren å grave seg ned i mange av detaljene. Å nyte fasettene som skinner som i alle regnbuens farger.

Videokunstner Jan Erik Holto har laget et lysshow som ikke bare understreker musikken, men som også legger til nye lag og utvider opplevelsen. En sentral dimensjon til den musikalske opplevelsen tillegges gjennom Holtos backdrop. Når röntgenbilder av ryggsøyler, hender og mere danser i bakgrunnen blir det i seg selv en allegori for opplevelsen av musikken. Som da Wilhelm C. Röntgen helt på tampen av 1800-tallet fant at det var mulig med det han kalte X-stråler, ukjente stråler, å gjennomlyse det som ser ut til å stoppe alt lys, å se det som er på innsiden, så trenger vi röntgenhørsel.

Röntgens oppfinnelse – som han aldri tok ut patentrettigheter på, for ham var det langt viktigere at oppfinnelsen kunne raskt og billig bli tatt i bruk av flest mulig – skapte helt nye muligheter til å forbedre medisinsk diagnostikk og dermed menneskers helse. Slik gir også dyplytting en mulighet til å fange musikkens uttrykk og vesen bedre. Og dermed til å forbedre vår egen nytelse og musikalske helse.

Men minst like viktig som dyplyttingen er også å sette blokkene og elementene sammen. I motsetning til det strengt organiserte, det «rettvinklede» — som det Holtos bilder kaster over scenen i noen øyeblikk – er det en organisk kvalitet ved musikken som tar pusten fra deg. Musikken gjennomsyres slik jeg opplever det av en kollektiv idé og identitet. Det er som å observere biologisk vekst i (relativt sett) fort film. Langsomt endrende, spesialiserende, detaljer som vokser seg store og som dør ut. Elementer som setter kjennemerker på musikken som lever lenge etter at elementet selv har dødd ut.

Moderne biologi har ført til at vi har måttet grunnleggende tenke gjennom på nytt hva et enkelt individ er. Tanken om individet som en udelelig grunnleggende enhet, en byggestein, et atom i en populasjon av mange identiske individer, ligger tungt i oss alle. Men ikke bare er helheten mer enn summen av byggesteinene, byggesteinene er i seg selv delelige og komplekse. Selv er du en kompleks symbiose av tusentalls mikrober og det du opplever som deg selv. Du ville ikke være deg selv uten dette komplekse samspillet mellom alle disse titusener av deler. Det du kaller «jeg» er dette samspillet, du burde heller kanskje kalt det som et kollektivt «vi». Det avhenger av hva du velger som perspektiv, hva spørsmålet ditt er.

Slik er det også med musikken. Hvor langt ned i musikken du vil gå er opp til deg som lytter, hva du anser å være eller velger å la være, atomene-for-deg, i den lyttesammenhengen du befinner deg i, er opp til deg. Men uansett hvordan du gjør det, vil du vinne en bedre lytteopplevelse på å senke deg ned i dette badet av lyd.

Har du noensinne lyttet til nordlyset? Har du noensinne lyttet til kosmisk stråling? Det har en tilsynelatende storhet i seg som skapes av deg som fortolkende individ i møtet med fysiske fenomener, som til siste slutt ikke er annet enn luftmolekyler som flytter på seg. Prosaisk? Ja, men også komplekst fascinerende. Slik opplever jeg møtet med SKRIMs nye musikk i kveld. I dette snittet mellom det objektive fenomenet og den subjektive opplevelsen. I det snittet all musikk får mening.

En grandios musikk, en overveldende musikk, musikk som er personlighetsutvidende, i aller beste forstand. Vi er lysår unna de historier som fortelles om lysergsyredietylamidens forvrengende virkninger på virkeligheten. Du vet hvor du er, du hopper ikke fysisk ut av femte etasje fordi du tror du kan fly.

Jeg nevner ikke solistiske bidrag til denne konserten, og det på tross av en lang rekke glitrende bidrag. Men jeg opplever musikken som et så integrert, kollektivt hele at jeg opplever det som meningsløst å splitte det opp i enkeltbidrag. Derfor velger jeg å forholde meg til helheten og den musikalske strukturen som hele konserten presenterte.

Men mentalt, derimot, musikalsk hopper vi med stor glede ut av femte etasje – påvirket av SKRIMs musikk – ut av tiende etasje om du vil. Into the bottom of a bottle! Til en kaleidoskopisk audiovisuell opplevelse som løfter seg opp gjennom alle de musikalske sfærer som til sammen synger universets musikk, musica universalis, i sfærenes alle moder. Det ble en sein kveld og natt for denne lytteren — og det skyldtes ikke bare Kulturrådets søknadsfrist neste dag!

Har du riktig kikkert, er Skrimsfjella og Styggemann vakker i sollyset. Særlig når SKRIM står ansvarlig for lyset!

Tekst og foto: Johan Hauknes

Skriv et svar