VINTERJAZZ, JAZZCUP, KØBENHAVN, 15. FEBRUAR 2020: Det er kanskje noen der ute som mener at vi i salt peanuts* kun er opptatt av moderne jazz, med «pling plong» og hylende saksofoner i frittgående landskap. Men der tar dere feil. Vi lytter også til mer standardisert jazz, som for eksempel denne lørdag ettermiddagen i JazzCup, i Gothersgade rett over gaten for Rosenborg slott og Kongens have.
I ettermiddag var det den relativt unge pianisten Zier Romme og hans Festival Trio som underholdt et relativt fullt lokale sammen med bassist Anders Fjeldsted og trommeslager Jeppe Gram i to fine sett, hvor tankene gikk tilbake til Oscar Peterson og Bill Evans. I 2018 imponerte han stort på innspillingen «OP, A Tribute to Oscar Peterson», med den amerikanske trommeslageren Alvin Queen som kapellmester og med bassisten Ida Hvid. Anmeldelse av platen kan du lese HER. Hans plate «Fiol Sessions», utgitt av optikerforretningen Fiol Optik (!) i 2016, var den som gjorde at jazzpublikumet virkelig fikk øynene opp for den unge pianisten, og i fjor kom hans plate «Stories» ut på Storyville-selskapet til mange lovord fra anmelderkorpset.
Romme er en pianist som spås en stor framtid i Danmark. Han var kun 11 år da han ble fascinert av jazz hjemme i familien på Falster, og derfra og til i dag har han vokst og vokst til å bli en av Danmarks ledende pianister innenfor den mer «streite» jazzen. Bassist Anders Fjeldsted har sin egen sekstett, som er blant Danmarks beste, og ved siden av dukker han stadig opp med solid spill i en rekke andre sammenhenger, og denne ettermiddagen leverte han solid kompspill, pluss at han avleverte noen strålende bass-solier, som følger godt i fotsporene etter de danske superbassistene. Trommeslageren Jeppe Gram føyer seg godt inn sammen med de to andre, blant de mest lovende, yngre jazzmusikerne i Danmark. Han er en fleksibel musiker som dukker opp i flere forskjellige sammenhenger, og det er tydelig at han trives godt i «standard»-settlisten han bidra i denne ettermiddagen.
To fine sett med låter i en god blanding mellom ballader og «up-tempo»-låter, og hele veien var Romme soliditeten selv bak pianoet. I balladene dukket Bill Evans opp i bakhodet, kanskje mest på grunn av det fine venstrehåndspillet, mens Oscar Peterson dukket opp i bakhodet i de hurtigere «strekkene» hvor det tekniske spilte en hovedrolle. Han spiller fine solier, som ligger trygt og godt innenfor tradisjonen, en sjanger han trives godt i.
Så kan man selvsagt spørre seg om det å gjøre standardlåter på samme måte som de store heltene gjorde det for generasjoner siden, er den rette veien å gå? Er det ok å repetere, uten å tilføre så veldig mye nytt, det man bør satse på som ung musiker i dag? Men i samme åndedrag kan man jo også spørre seg hvor originale de musikerne er, som legger seg på den moderne jazzen og gjør forsøk på å skape noe nytt? I en tid hvor det meste er gjort før, det meste er spilt og de gamle heltene nærmest står i kø for å bli «kopiert», er det et kunststykke å skape noe helt nytt. Så da må vi vel bare akseptere at noe er som det alltid har vært, og at også unge musikere går litt lenger tilbake i historien enn andre og dyrker tidligere helter som for eksempel Oscar Peterson og Bill Evans. Det er vel det som er med på å skape det vanvittige mangfoldet i jazzen i dag, og så kan vi, som lyttere, bruke tiden på å finne være egne favoritter blant de mange utrolig dyktige musikerne som dukker opp i dag.
Tekst og foto: Jan Granlie
Zier Romme Larsen
Anders Fjeldsted
Jeppe Gram
