Konserter

Stor spennvidde i Klub Primi

KLUB PRIMI, KØBENHAVN, 21. JANUAR 2020: Så var man igjen tilbake på Klub Primi. Etter å ha «sviktet» det fine spillestedet både med nyttårskur og feiring av saksofonisen Morten Carlsens 70-årsdag, kunne man rett og slett ikke la nye tre band «seile sin egen sjø» denne tirsdagen. Og når det kunne koordineres slik at man først kunne se Norge slå Island i håndball-EM, for så å sette seg på sykkelen og trille ned i Kødbyen for tre spennende og nyskapende konserter, så var i grunn tirsdagen perfekt.

Det startet med duoen Corsini’s Body Waves (hovedbildet), hvor vi fikk møte danseren Agnes Grelinger sammen med bassisten (og danseren) Federico Corsini i en fri dans rundt bassen som var ytterst nyskapende, i alle fall for en som ikke akkurat tråkker ned dørene til de københavnske danseforestillinger. Fri dans kan være så mye, men at en kontrabass spiller hovedrollen, like mye som instrument og «danser» var nytt for meg. Grelinger og Corsini smøg seg rundt bassen som var instrumentet et erotisk leketøy eller en fiende i et skrantende forhold. En dans hvor Grelinger utfordret Corsini og bassen med å krype, åle gjøre tilnærmelser og kjæle med bassen i noe som kunne minne om en slags elskovsdans, men hvor man var usikker på om Corsini var den forsmådde elskeren eller hva det egentlig var. Kan hende handlet dansen om noe helt annet, men det var slik jeg tolket det vi fikk servert. Bass-spillet var ikke akkurat frapperende, og i siste del av seansen brukte man feedbacken fra høgtalerne som et viktig element i forestillingen. Spennende og nyskapende, i alle fall for undertegnede.

Så måtte publikum flytte seg bakover i klubben, hvor kveldens andre band hadde tatt oppstilling. Da skulle vi få møte den slovenske pianisten Kaja Draksler, som til vår store glede har bosatt seg i København etter flere år i Amsterdam, den norske trommeslageren Siv Øyunn Kjenstad, som også har valgt København som bosted (hun er ute etter et permanent sted å bo, så vet du om en ledig leilighet i København, så ta kontakt!), og den svenske saksofonisten Martin Küchen.

Jeg vet ikke om de tre har spilt sammen tidligere, men skal man dømme etter det settet vi fikk i går kveld, så skulle man tro de hadde spilt sammen i lang tid. Musikken var fritt improvisert, med tre sterke stemmer som ble forent på en fascinerende måte. Küchen med sin altsaksofon med colaboks i schallstykke, og sopraninosaksofon med mute, skaper hans helt egne rå tone som kan gå gjennom marg og ben, og som er ytterst sjarmerende og spennende. Draksler med total kontroll over pianoet, i et moderne uttrykk som forlenger Cecil Taylers måte å spille på, på en befriende og spennende måte. I dagens europeiske jazz er det særlig to pianister som utmerker seg med slikt spill, og det spennende er at begge er kvinner. Ved siden av Draksler er det nesten kun franske Eve Risser som spiller på denne måten. De er litt i samme generasjonen, og de har til og med gjort en duoplate sammen («To Pianos» Clean Feed, 2017), og du kan lese anmeldelsen på salt peanuts* HER. Draksler er en pianist som er teknisk fullkommen, og som har mange spennende ideer å komme med. I dette trekløveret la hun seg nesten på et romantisk spill, hvor hun nesten framsto som en blanding av lassikere som Debussy, Eric Satie og Philip Glass, blandet sammen med moderne jazzpiano hvor det tekniske spilte en stor rolle. Og bak tronet Øyunn som navet i det hele. Hennes trommespill er gjennomtenkt, samtidig som det er fritt. Hun «leker» med trommesettet som var det en kjæreste hun snakket med, og innimellom sang hun litt ordløst som løftet trioen ytterligere. Her i Danmark spiller hun ofte med electronica/rockebandet Efterklang, som er et av Danmarks største, musikalske eksportprodukter akkurat nå, og kanskje har denne jobben vært med på å gjøre trommespillet hennes enda «løsere» og mer «åpent» enn vi har hørt tidligere. I alle fall ar hennes spill denne kvelden aldeles strålende! Og sammen med Draksler og Küchen skapte de en magisk tme i Klub Primi. Vi gleder oss allerede til de kommer tilbake!

Så ble kvelden avsluttet med gitar/vokalduo med vokalisten og perkusjonisten Birgitte Lyregaard og gitaristen og vokalisten Jørgen Teller. Lyregaard kjenner vi fra flere «Klub Primi»-prosjekter pluss den utmerkede trioen Thou Sonic Friend, som kom med den fine platen «Cinemateria» på Barefoot Records i fjor (anmeldelsen på salt peanuts* kan du lese HER). Gitaristen Jørgen Teller er en eksperimentell gitarist i samme landskap hvor vi finner musikere som norske Ivar Grydeland, og de britiske gitaristene John Russell og Derek Bailey og flere som bruker den akustiske gitaren på en helt annen måte enn mange av de andre som trakterer dette instrumentet. Lyden er spinkel og sedvanlige akkorder er ikke tema. Mange vil kanskje påstå at disse musikerne ikke kan spille gitar, men det er de som ikke har satt seg ned og studert måten de spiller på. Det låter knusktørt, nesten som om tonene er i ferd med å briste hver gang man slår an en tone, og det kan for mange høres ut som det er en eller annen svært billig «bestefars»-gitar som blir brukt. Men lytter man på detaljene, så dukker det opp fascinerende lydbilder, og da han spilkte med bue, låt det nesten indisk over det vi fikk servert. Og som passer perfekt sammen med Lyregaards stemme, som går fra mellomtoneregistret og den mer konvensjonelle, moderne vokaltradisjon til noe som nesten kan tolkes som opera.

Og de to sammen var et spennende møte, som var ytterst originalt og krativt, og en perfekt avslutning på nok en spennende kveld i Klub Primi.

Tekst og foto: Jan Granlie


Agnes Grelinger og Federico Corsini


Agnes Grelinger og Federico Corsini


Kaja Draksler


Siv Øyunn Kjenstad


Martin Küchen


Birgitte Lyregaard og Jørgen Teller


Birgitte Lyregaard


Jørgen Teller

Skriv et svar