Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Konserter

Syng med: (N)ana – a…ana-LU!

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE – TORSDAG 7. APRIL 2016: Paal Nilssen-Love has a Large Unit! og det gleder mange av oss …

Denne siddisen som vi hørte om første gang som tenåring, og som har gitt alle mulige bokstavdiagnoser i verden et vakkert ansikt, begynner å bli en moden mann. Vel, moden og moden, den ungdommelige galskapen er der fortsatt, men de siste årene har hans musikk langsomt forandret karakter. Fra det øsende, pøsende ekspressive med full rulle og klampen i bånn, har denne vel 40 år gamle dynamoen begynt å framvise noen av sine mer «romantiske» og kontemplative sider. Og vi liker det!

Men det er (foreløpig) langt fra hans musikk til Real Book-standarder – selv om det nærmer seg… det kommer definitivt nærmere! Mer om dette seinere.

Etter han gjennom snart to tiår har vist vei for den europeisk-chicagoanske impro-musikken med sine mange samarbeidspartnere i det utvidede Chicago-landskapet (jeg har tidligere omtalt det som at Chicago er en by i Skandinavia) var det med stor glede vi har opplevd hans store lille Large Unit i fri og harmonisk utfoldelse.

Med boksen Erta Ale brøytet dette store lille bandet Paal Nilssen-Love Large Unit seg en rydning – ikkje berre i svartaste skog – men også i impro-lytternes ører som et av de friskeste og mest spennende initiativ de siste årene. Gjennom disse årene har Nilssen-Love, bl.a. sammen med punkjazzer’n fra Umeå Mats Gustafsson, igjen vist nye veier for hvor denne improviserte musikken skal hen.

Er det framover eller bakover? Det er et irrelevant spørsmål! Det dreier seg om å søke seg mot ikke bare «vakker musikk», men å utvikle nye måter å bygge musikalske strukturer og uttrykk på. Uttrykk som er levende og friske, nye og nyskapende. Å gå opp gamle og gjengrodde stier er ikke interessant.

Utfordringen er å finne nye stier i et enormt landskap som gjennom de siste tiårenes musikalske historie har vært så befolket at du finner spor etter tidligere mennesker og musikkarter bak hver eneste stein og rot. Uten å vike tilbake som om det er Bøygen du har møtt om det høres ut som noe du kan ha hørt før.

Denne kvelden var det plateslipp på Victoira – av Large Units nye skive «ana». Plata er allerede anmeldt av salt peanuts* her. Ei plate som definitivt viser nye stier og veier inn i det forjettede musikalske land. Her er det ikke bare Robert Frosts «the road not taken» som tas, her snus det opp ned også på de tagbare stier.

Siden «ana» er noe så sjeldent som en studio-plate fra Paal Nilssen-Loves hand, er det med stor spenning vi gikk til konserten for å høre materialet live. Selv om vi nå er tilbake til kjernebesetningen i Large Unit. Vi har (bildet) fra venstre til høyre, Kjetil Gutvik på gitar, Nilsssen-Love på trommer, med Mats Äleklint på trombone, Thomas Johanson på trompet, Kristoffer Alberts på tenor-saksofon, Klaus E. Holm på alt-saksofon og bass-klarinett og Julie Kjær på alt-saksofon og fløyte foran, og Jon Rune Strøm på bass, Per-Åke Holmlander på tuba og Christian Meaas Svendsen på bass i bakerste rekke og med Andreas Wildhagen på trommer og Tommi Keranen på elektronikk ute på venstre fløy.

Og vi endte opp – etter at vi hadde ruslet, vandret og løpt langs både oppgåtte, gjengrodde, nye og gamle stier – ved et Soria Moria som skinte i kveldssolen drøyt to timer etter at vi hadde startet vandringene. Vi hadde sette troll og vakre huldre, vi hadde nytt solspillet mellom granleggene, og jammen møtte vi ikke Askeladden også, han var like overrasket som alltid over at det endte godt. Eg fann, eg fann, sa Oskefisen, og viste oss leia der jordmor Mattia bor.

Det er et band som er så godt befengt med dyktige musikere at det er uråd å peke ut enkelte på bekostning av alle de øvrige. Men det er slående hvordan sjefen sjøl løfter opp og framhever sine medmusikanter og gir dem store rom for å utøve sin kunst.

Da det etter nær to timer tonet ut, og et nær fulltallig publikum fortsatt ikke hadde fått nok, dro de igang med et ekstranummer som etterhvert beveget seg svært nær og – vi hører det klart for oss i vårt indre øre – la i vei bortetter stiene etter Duke Ellingtons «Mood Indigo».

Hva Edward Ellington ville ha sagt vet vi ikke, men vi sier: Kjør i vei, guys (and gal)!

Tekst og foto: Johan Hauknes

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.