Konserter

The Nyl Variations

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 23. JULI 2020: Nasjonal jazzscene inviterer til ny smitteforsiktig sommerkonsert. Etter å ha fått igjen pusten etter en hesblesende Moldejazz, er vi på plass for å høre Jon Balke solo, sammen med et så godt som fullsatt klubblokale.

Det er flere av oss som husker med glede tilbake til Jon Balkes tre solo-prosjekter gjennom de siste femten årene. Det startet med «Book of Velocities», utgitt i 2007 om ECM 2010, fortsatte med «Warp» (ECM 2444) i 2016, før «Discourses» (ECM 2648) ble sluppet i mai i år. salt peanuts*anmeldelse av den nye skiva kan du lese her.

Vi skal begynne hjemme og arbeide oss utover, sier Jon Balke innledningsvis. Herfra og ut blir det mye ny musikk fra den nye plata, og en del ting vi kjenner fra tidligere Balke-arbeider. Den første låta han starter med er en dedikasjon til Balke og familien sin katt, som i et (nærmest) tolvtone-basert mønster tydeligvis også liker å danse over tangentene. Selv om den i følge Balke selv foretrekker å ligge i sofaen og lytte. Om den da ikke markerer sin motreaksjon på musikken ved å reise seg og strekke ryggen og vandre av sted.

Det leder over til en halvtimes flytende, konverserende med seg selv, bølgende fram og tilbake, diskurs rundt en reise fra det hjemlige til det fjerne. Rytmemønstre utvikler seg, danser og sparker, mens tonelinjene griper tak i hverandre og haler og drar. Noen ganger i samme retning, andre ganger i motsatte retninger.


Jon Balke 23. juli 2020. Foto: Kerstin Siemonsen

Andre del av Balkes program svinger blant annet innom musikk fra både Balkes ensemble Magnetic North Orchestra, så vel som fra perkusjonsfenomenet Batagraf. Men når han forsiktig antyder noen tonerekker fra Balkes «Nyl», ei av de virkeig minnerike låtene til det sterkt minnerike bandet Masqualero, går det et gisp gjennom lokalet. Vi er tydeligvis ikke de eneste som fanger det opp.

Deretter får vi en bearbeiding av «Nyl», låta som Nils Petter Molvær betegnet som «Paris melankoli», som virkelig viser til fulle at det også i dette eldre materialet finnes komponert materiale som over 30 år seinere fortsatt lever og kan gis et sprell levende improvsatorisk uttrykk.

Balke gjør underveis og tidvis bruk av elektroniske og lydbearbeidende virkemidler. Med lydkanaler plassert i alle rommets ender, er de tydeligvis ment å understreke den romlige dimensjonen og framvise rommets akustiske egenskaper i samvirke med musikken. Jeg oppfatter dessverre ikke at dette er særlig vellykket. Kun på noen få punkter fungerer samvirket mellom klaverspillet og dets dynamikk og den elektronisk genererte og tidvis vandrende lydveggen.

Opptil flere ganger opplever jeg det som denne lydveggen kommer i veien for min opplevelse av musikken, den tar oppmerksomheten vekk fra det jeg opplever bør være fokusert som senter i musikken. Det virker distraherende, heller enn kontraherende, på mitt fokus i musikken. Sjeldent opplever jeg dessuten en reell dialog – eller diskurs (jf. platas tittel) – mellom disse delene av det presenterte lydlandskapet.


Jon Balke 23. juli 2020. Foto: Kerstin Siemonsen

Men samlet sett er det en strålende konsert som ble resentert for oss denne torsdagskvelden. Balke er en virtuos skaper av dynamikk, bygger av spenning og veiviser mot forløsning. Hans musikk gir en nesten korporlig opplevelse av historiene han forteller gjennom sine verktøy. Du kan nesten ta og føle på musikken, og kjenne hvordan den påvirker din kropp og dine tanker.

Balkes spill befinner seg i et rom der skillet mellom det komponerte og det improviserte løser seg opp. Det stedet der ex tempore-spillet flyter over i in tempori-spillet, og omvendt. Der spontan og preskribert komposisjon sammen danner en flytende, strømmende, til tider omkastende, andre ganger meander-flytende elv. Et sted det er godt å være, godt å la seg rive med.

– Men er dette jazz, da?, sier du kanskje. Spørsmålet er i seg selv ikke bare uinteressant, det er et feil stilt spørsmål. Det tar utgangspunkt i en foreldet forestilling om at jazz er et noe, at jazz er en musikksjanger det er mulig å beskrive med noen karakteristiske egenskaper.

Som pianisten Bill Evans sa det; jazz er i dag ikke et hva, det er et hvordan. Det er ikke én slags musikk, det er et spørsmål om hvordan du forholder deg til, formidler og fortolker musikken. Om du starter med all verdens musikk og så tar vekk alle kjente og ukjente musikksjangere, så er det det som er igjen, det du ikke kan si hva er, restfaktoren, det er det som er jazz. Nesten.

Tekst: Johan Hauknes
Foto: Kerstin Siemonsen

Skriv et svar