Den norske pianisten Jon Balke har jobbet i nesten alle mulige formater. Fra hans store Siwan-prosjekt, via hans Magnetic North Orchestra, samarbeidet i Jazzpunkensemblet til Oslo 13, fra Arild Andersen Quartet, afrojazzbandet Tamma, superbandet Masqualero, med Radka Toneff, Batagraf og trioen Jøkleba – til å opptre solo.
Tidligere har han to soloplater ute på ECM, «Book of Velocities» fra 2006 og «Warp» som kom i 2014.
For det er som solopianist vi møter han på hans nye langspiller, «Discourses». Eller, det vil si, han legger også inn litt sound processing (lydbearbeiding), der det føles riktig for han å tilføye noe til pianospillet.
Vi får 16 improvisasjoner, som både er personlige og egenartede, og som i stor grad følger opp og videreutvikler hans forrige soloplate, «Warp», som vi har anmeldt HER, hvor han utforsker pianoet og omgivelsene på sin helt egen måte.
Når man i dag tenker solopiano og ECM, så går tankene raskt til Keith Jarrett. Men jeg tror ikke jeg tenkte på Jarrett en eneste gang mens jeg hørte gjennom denne platen første gang. Dette er rett og slett Jon Balkes egen musikk og tanker. Balke er en person som tenker miljø i nesten alt han foretar seg. Og da Jøkleba (med Per Jørgensen og Audun Kleive) reiste på turné i Europa for noen år siden, gjorde de det med tog, de ville rett og slett se hvor mye bedre for miljøet det var enn å reise med fly. I tillegg ville de se på om de egentlig brukte så fryktelig mye mer tid på turneen ved å benytte seg av «miljøvennlige» tog i stedet for «miljøfientlige» fly. De forsøkte å lage et slags «miljøregnskap» under turneen, og resultatet av «forskningen» kan du lese HER.
Og det er musikken og naturen som preger den nye soloplaten ti Balke. Kanskje kan den oppfattes litt mer «klassisk» enn mye av det han har holdt på med siden starten, og siden en musiker skal utvikle seg, kan jeg nesten ikke tenke meg en bedre vei og gå, enn den Balke velger her. Musikken oser av naturopplevelser. Ikke de store, som fra en turistreklame fra fjordene på Vestlandet i Norge, men turer i Nordmarka eller Østmarka i Oslo. På Hadeland, hvor Balke har residert noen år, eller inntrykk fra en togreise ett eller annet sted i Norge, på vei over fjellet fra Oslo til Bergen, eller en eller annen togstrekning i Europa.
Og det er akkurat forbindelsen mellom naturen, sett i et større perspektiv, miljøvern, og det å ta vare på det vi har av natur, kombinert med utsøkt pianospill som gjør denne platen til et mesterverk.
Mange vil kanskje rynke litt på nesen over at han bringer inn litt elektronikk i musikken. Men de elementene er der kun for å krydre pianospillet og gjøre musikken enda bedre.
Improvisasjonene blir på mange måter musikk til vår tid, akkurat nå. Den har noe melankolsk over seg, men som samtidig gir oss håp om at verden en dag skal åpne seg og være et godt sted å tilbringe tiden. Og da tenker jeg ikke kun på koronapandemien, som rir oss om dagen. Nei, Balke tenker mye lenger enn som så. Han er opptatt av miljøet, og alle de farene som nå truer med endinger i klimaet, oppvarmingen av jorden, og at det skal bli vanskelig å komme tilbake til en ren og ubesudlet jordklode som vi både vil og kan overlevere til neste generasjon.
Det er ingen som helst grunn til å gå inn på hver av de 16 «strekkene» vi får servert, og analysere hvert av dem. Dette er musikk man bare skal ta til seg, nyte og tenke over. For det er den perfekte søndagsformiddagsmusikken, slik bare en utmerket musiker kan lage den. Og personlig synes jeg vel kanskje denne innspillingen er en av de viktigste og beste Jon Balke har laget gjennom sin lange karriere.
Jan Granlie
Jon Balke (p, sound pross.)
