Konserter

Trinitys tredimensjonale speil

VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, TORSDAG 2. SEPTEMBER 2021: Da det ble klart at den danske supertrioen sto på programmet for 2. september 2020 på Nasjonal jazzscene, var det nok mange som så fram til denne konserten. En konsert som aldri ble det første møtet med trioen vi hadde sett fram til.

For det var denne skiftenøkkelen som ble kastet inn i maskineriet, av et virus som vi ikke ante noe om for mindre enn to år siden. Som skulle sette de fleste planer om et aktivt konsertliv med tilreisende musikere i Oslo på vent. Etter en stadig levende usikkerhet om hvor lang tid det vil ta før vi er tilbake i en normaltilstand, er det fortsatt ingen av oss som føler oss trygge på at verden er tilbake «om litt». Jo lenger det har gått siden de første ti ukene i 2020 da bildet av hva som var på vei ble klarere og klarere, desto mer synes denne «normale» tilstanden vi drømmer oss tilbake til, å bli enda mer unormal. Vil denne unormale normaliteten noensinne komme tilbake?

Men ett år etter er vi i det minste noe nærmere den normale unormaliteten, nærme nok til at våre danske venner får adgang til Riket, så fremt de kan framvise et grønt koronapass. Og det kunne Carsten Dahl, Nils Bo Davidsen og Stefan Pasborg, som til sammen er trioen Trinity. Det fulle navnet er Carsten Dahl Trinity, men Dahl er selv kjapt ute med at dette er kort og godt, Trinity, et kollektivt band med kollektivt skapt musikk.

Trinity kan vel best oversettes med treenighet, slik vi kjenner det fra begrepet om «the Holy Trinity», Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd. I disse dager er det dessuten noen av oss som med spenning ser fram til lanseringen av Matrix 4 i desember. Figuren Trinity inngår der i en symboltung treenighet, Morpheus, Neo og Trinity.

Her er det en annen treenighet, men en svært så kraftfull en, dette også. Dog med en annen slags kraft i uttrykket enn de to nevnte treenighetene. En annen Trinity passer kanskje bedre, på en skakk og kanskje opplysende måte. Skuespilleren og komikeren Terence Hill spilte i 1970 inn et par spaghetti-westerns der han gestaltet en person som kalte seg Trinity, og dennes eskapader sammen med Bud Spencers Bambino. Den seinere italiensk-spanske samproduksjonen «Watch Out, We’re Mad!» — igjen med Bud Spencer og Terence Hill – fikk på dansk tittelen «Pas på! Vi er rasende …». Ikke akkurat passende i denne sammenhengen. Men på norsk fikk den en annen tittel, en tittel som definitivt kan betegne det som foregår på scenen. «Sammen er vi dynamitt!»

«Dere vet ikke hvordan det vil låte, det gjør heller ikke vi. Vi skal fortsette å spille fri musikk», sier Dahl etter at de har dratt i gang.  Vi får flere helt improviserte strekk, samt den danske folketonen «Jeg gik mig ud en sommerdag» som de inkluderte på sitt første album, «Painting Music». Dette albumet er anmeldt her, mens du kan lese anmeldelsen av andrealbumet «Mirrors Within» her. I tillegg gir de oss «Blame It on My Youth» som en hilsen til Carsten Dahls mangeårige medspiller Arild Andersen som er til stede i publikum. Ei låt som for anledningen syntes å være omdøpt til «Don’t Blame It on My Youth». Et slags ønske om å bli stilt til ansvar, og ikke unnskyldt for sin unge alder? Kanskje var det humoristisk — til kontrabassanger par excellence; «Mester Arild»?

Musikken er dansende, musikk til å bli glad av – og glad i. Carsten Dahl er en mester i å flørte med publikum og formidler gjennom det noe av filosofien bak musikken. Det viktigste er behovet for å uttrykke seg, for å utøve den kunsten man bærer på. Dette sammen med gleden over leiken, over interaksjonen. Gleden over å naile det sammen, som en enhet. Gleden over et perfekt anslag som treffer akkurat der det skal med en perfekt form, styrke og innhold, en ansats som åpner opp, som får musikken til å folde seg ut som en orkidé.

I musikken skjer det noe hele tiden, det er som dønninger på et uendelig ocean, med en leiken kastevind på toppen. De tre har en kontakt som gjør at det hele beveger seg som en veltrimmet V8-er på en landevei i et uendelig landskap der sollyset skaper et spill av reflektert lys i alle farger. Som lyset i ett av Claude Monets bilde av vannliljene i sin hage i Giverny.

Din … romantiker! Står det med et smil på blokka mi. Dahl er en uforbederlig romantiker, men i dag fletter han også inn mange henvisninger – så godt som aldri et fullt sitat – til Thelonious Monks kantete temalinjer. Nesten – men bare nesten – på linje med det Alex Schlippenbach pleier å gjøre. Ofte kommer de som ideer som kastes ut av overflødighetshornet. Som holdes fram og forlates. Ja, selv under mollstemningen i den urdanske «Jeg gik  mig du en sommerdag», legger han inn et hint om noe annet. Alltid med et smil!

«Vi dansker er moll!» sier han, men legger inn en dur-abelig sekvens som kunne gått rett inn i en av de mange bearbeidingene av norske folketoner som en lang rekke norske komponister har gjort gjennom tidene. «Fjeldaber» kan en dansker finne på å karakterisere oss nordmenn som. Men Carsten Dahl er «fanden mig» ikke langt unna å være fjeldabe selv.

«Det er en melodi I alle kender», sier han, og spiller «Mester Jacob», eller «Fader Jacob» som vi kaller ham her oppe i de norske fjellene. Dahl kaster ut av seg ca. 50 sekunder med en pianistisk leik rundt de velkjente temaet, femti sekunder som er et høydepunkt denne kvelden. … Før han brått avslutter leiken, og sier «… Det er ikke den vi vil spille!». Deretter drar de så i gang med en usigelig vakker versjon versjon av «Blame It on My Youth». «Don’t blame it on my heart / Blame it on my youth!»

Det er en strålende trio, en trio som er tre sterke stemmer sammen, som skaper vakker musikk. Etter så lang tid med sosial nedstenging er det ikke til å komme bort fra at det trengs å banke litt rust på noen få steder, men det er bare skjønnhetsflekker som understreker det vakre i musikken. En gang la kunstneren, artisanen, bevisst inn feil å kunstverket, for det var «bare Guds verk som kunne være perfekt». Drømmen om det perfekte er et ideal, men ikke mer. Det er egentlig ikke en tilstand vi ønsker å finne oss selv i. Som Miles Davis sa det, «there are no wrong notes in jazz, it is what you play afterwards that makes it right or wrong».

Musikalsk opplever jeg at trioen i sine frie partier – der ingen av oss vet hva som vil skje –befinner seg i et stort landskap der også Keith Jarretts såkalte «Standards» Trio har vært. Ikke på samme sted riktig nok, men det er noe med vandringenes geometri – eller er det musimetri? — som  som gir meg slike assosiasjoner. Det er ikke de analytiske de- og rekonstruksjonene som noen pianotrioer har drevet med, for noen av dem, til det kjedsommelige.

Nei, det er mer som en kollektiv intuitiv vandring i et ukjent landskap, et kollektiv som er tre kompiser som kjenner hverandre så godt, at de avslutter setningene til hverandre. Tre som samtaler om livet, døden og kjærligheten – og alt det som er i mellom dette – mens de uten egentlig å vite hvor de er på vei, lar intuisjonen styre det hele. På-sparket beslutninger om hvor de skal gå de neste skrittene tas i øyeblikket uten hjelp eller involvering fra de fremre deler av frontal-lappen.

Alle gode ting er tre, sier man. Alle gode ting er i treenigheten. Så hvem er det som speiler seg i Trinitys speil, i speilet i speilet? Trinity selv? Neo, han som er den Ene? Eller er det oss selv vi ser der inne? De gale nederlenderne rundt Han Bennink, Wiebe Bijker og Misha Mengelberg ga det betegnelsen instantant komponert musikk, John Stevens og kretsen rundt ham i London kalte det spontan komposisjon. Vi andre kan velge å kalle det vakker musikk.

Tekst og foto: Johan Hauknes

Skriv et svar