Konserter

Vi har vår i luften!

VOSSA JAZZ, DAG 2,  LØRDAG 25. SEPTEMBER 2021: I dag kl. 16.00 skal det skje, det vi har drømt om så lenge. Å komme ut av den tilsynelatende uendelige tunellen vi har vært i siden torsdag 12. mars 2020. Vi har lenge ant lyset der framme, og håpet i det lengste at det ikke ville komme noe tilbakeslag. Den eksplosive veksten i smittetallene 23. august i år satte en støkk i mange av oss. Ville det gå ned i mørket nok en gang?

Vi hadde et håp om at Voss Jazz også i år skulle komme med lyset, slik det alltid gjør. Riktignok med et annet lys enn det sommerlyset som festivalen tradisjonelt innevarsler. Utover sommeren ble spørsmålene større og større, om vi noensinne ville komme gjennom den svarte koronatunellen, om vi noensinne ville kunne vende tilbake til den normaliteten som etter hvert framsto mer og mer som en drøm, som et fata morgana. Til en normalitet som etter hvert framsto som svært så unormal. Eller skulle vi være tvunget til å fortsette å leve i det som etter så lang tid hadde begynt å oppleves som en normal unormalitet?

Vi er slitne nå, vi har vært på grensen til å gi opp flere ganger. Vi vet at vi mentalt ikke ville greie å takle en nedstenging til. Og vi er ikke minst lei og slitne av de mange som påstår seg å vite bedre enn all verdens smittefaglige og medisinske ekspertise. Ikke minst de som utrolig nok fortsatt påstår at kovid-19 er en sykdom som ikke er stort farligere enn influensa. At alt annet er et hysteri uten grunnlag. De peker da gjerne på at det er 850 døde i Norge, ikke vesentlig flere enn antallet som dør som følge av virussmitte i en vanlig influensasesong, hevder de. Uansett hvor mange ganger andre av oss påpeker at dette lave tallet er en konsekvens av at vi har gjennomlevd den mest omfattende sosiale nedstengingen i vår levetid, så får vi aldri svar på det etterfølgende spørsmålet: Hvilket anslag har så vedkommende for antall forventede døde som følge av sykdommen kovid-19 i den kontrafaktiske situasjonen der vi ikke hadde stengt ned samfunnet? Et nøkternt anslag med utgangspunkt i internasjonale smittedata ville tilsi – som et minimum – i størrelsesorden 20 000 døde i Norge alene! Det er til sammenlikning anslått at spanskesyken tok 15 000 liv i Norge.

De siste skrittene disse siste ukene, har dermed vært tunge å ta. Hva om vi får et nytt tilbakeslag? Utrolig nok er det altså folk som sprer idiotiske og kunnskapsløse påstander om vaksine, implantering av både det ene og det andre (det siste viste seg for øvrig å være koplingsskjemaet for en gitarpedal fra Boss!), og som skriker opp om innskrenking av personlig frihet. Hva om så mange som 25% nekter å la seg vaksinere, og dermed unndrar oss enhver mulighet for rimelig grad av immunitet på populasjonsnivå? Hvem skal betale den enorme samfunnsøkonomiske regningen disse påfører oss alle – i sin perverterte opphøyelse og fetishering av manglende evne og vilje til å oppsøke på reell kunnskap til et spørsmål om ytringsfrihet? Hva er den friheten det er snakk om? Friheten til å påføre dine medmennesker sykdom og død?

Hva om en så langt ukjent epsilon-, zeta- eller etavariant av viruset ville være som sklien i stigespillet som gikk fra nestsiste rute før mål, rett tilbake til startruta? Ville vi takle det? Ville vi for all framtid være dømt til å leve i stigespillet som en hamster i sitt løpehjul – alltid på farten, men der vi aldri kommer av flekken?

Etter som vi prøver å venne oss til den nye situasjonen – for det er en ny situasjon vi plutselig befinner oss i. Det synes av norske nyhetsmedier denne helgen som om hele verden rundt oss tror at nå er det fullstendig frislipp. Nå er pandemien avblåst – tror man. Hadde det enda vært så godt.

Vi og verden rundt oss befinner oss fortsatt i en pandemi, antall så langt registrerte døde av den virusinduserte sykdommen ligger på verdensbasis akkurat nå like under fem millioner, et tall som sannsynligvis er en betydelig undervurdering av de reelle tallene. Selv om både de registrerte smittetallene og dødstallet ikke lenger stiger like hissig mot himmelen, er det fortsatt betydelig vekst.

Den avtroppende regjeringen gjør så det den kan for å kaste frisleppet på svært kort varsel på en kultur- og restaurantnæring, aktører som på grunn av regjeringens mediestrategi er fratatt enhver mulighet til å drive langtidsplanlegging. Når så dessuten frisleppet gjennomføres på en lørdags ettermiddag kl. 16.00 blir det ikke bare som et gjennomsnittlig kalveslipp på våren. Nyhetsmediene flommer over av rapporter som utagerende oppførsel, masseslagsmål og trengsel som om nordmenn skulle gjennomføre det samlede utelivet som er blitt holdt tilbake de siste 19 månedene på denne ene kvelden. Som om alt som kl 15.59 var forbudt eller ikke tilrådelig, plutselig, kl. 16.01, var både tillatt og tilrådelig. Hadde vi vært tilbøyelige til å bygge konspirasjonsteorier, så ville vi ha lansert ideen om at regjeringen til Erna Solberg nå gjør det den kan for å skape en situasjon som kommer ut av kontroll etter at statsminister Jonas Gahr Støre har overtatt vakta.

Det eneste som reelt sett skjedde lørdag kl. 16.00, var at ansvaret for ivareta smittesikring, for å sørge for at vi kunne leve et liv med minst mulig regulering og inngripen i våre sosiale liv, er flyttet fra myndighetsnivåene til det personlige nivået. Vi har nå selv ansvaret for å ivareta både vår egen og våre medmenneskers helse i en situasjon der det fremdeles er omfattende smitte i samfunnet. Å ivareta dette personlige ansvaret krever voksne avgjørelser, og framvising av moden og veloverveid adferd. Nyhetsmedienes rapporteringer tyder ikke på at det var så mange voksne ute på denne lørdagen.

Ja, vi kan tillate oss friheter vi ikke kunne ta for bare noen uker og måneder siden. Men alt er ikke lov. Det er fortsatt lov å bruke hodet. Det var vel Blekkulf som i sin tid sa at «Bruk hodet – vi har bare én klode!».  Det underliggende premisset i dette rimet var at det er et stort, felles vi. Det er verken oss og dem, eller meg og de andre. «Social life is one undivisible whole!» skrev den østerriksk-amerikanske samfunnsøkonomen og fritenkeren Joseph A. Schumpeter for et hundre år siden. «Alt henger sammen med alt!», sa Gro Harlem Brundtland for tretti år siden. Fordi det er slik har vi alle et ansvar for fellesskapet, et ansvar for den andre. Om vi ikke – alle – tar det ansvaret, går det rakt til helvete.

Jeg er sterkt redd for at informasjonen og lærdommene vi fikk om alt det som har opptatt oss og på mange måter definert vår sosiale verden disse 18-19 månedene, raskt vil bli undertrykket. Ikke fordi vi fort vil glemme det, men fordi vi ikke ønsker å huske. Selv om vi skulle greie å holde kontrollen her hjemme, ruller pandemien videre i store deler av verden. Og ingen vet heller når en ny theta-variant vil kunne dukke opp i en form av viruset som helt endrer beskyttelsesbildet. Men dette vil vi ikke huske. Nyhetene om koronasituasjonen internasjonalt vil langsomt forsvinne fra nyhetsbildet, ikke fordi pandemien er over, men rett og slett fordi vi er lei av å høre om den.

Slikt sitter man og tenker på Vossevangen seint i september 2021, mens vi prøver å venne oss til den nye situasjonen. Godt at musikken gir oss et løft. (JH)

 

Pianotrio som har ventet lenge (JG)
I denne pandemitiden er det en del musikere som ikke har «fått ut sitt budskap», i form av konserter og dårlig med promoteringsmuligheter for nye plateprosjekter. Et av disse bandene er norske Espen Berg Trio, som hadde konsert i Osasalen denne ettermiddagen.

Trioen består foruten av pianisten Espen Berg av bassisten Barður Reinert Poulsen og trommeslageren Simon Olderskog Albertsen, hvor Poulsen er bosatt i Trondheim og Albertsen i København. Platen de ikke har fått mulighet til å presentere i levende live for publikum har fått tittlen «Free To Play» og kom på Odin Records i 2019, og som selvsagt er anmeldt på salt peanuts*, og anmeldelsen kan du lese HER.

Det som gjør denne trioen mest interessant er samspillet, og de gode melodiene Berg har skrevet. Han har inspirasjoner fra hele den nyere delen av jazzpianohistorien, og innimellom kunne vi høre inspirasjon fra blant annet Keith Jarrett, men ikke mer enn at det på mange måter utfylte hans personlige spill. Men hvis jeg absolutt skal si noe negativt om hans spill i denne sammenhengen, må det være at han rett og slett spiller for mye. Det blir veldig mange toner, som gjerne flyter litt i hverandre, og som gjør at vi som lyttere blir litt stresset, selv om vi hører at pianospillet er fremragende.

Bassist Poulsen har jeg ikke hørt i så mange sammenhenger tideligere, bortsettfra i den utmerkede kvartetten Wako, men han er en bassist med store ører som spiller tett opp til pianospillet og legger inn fine innspill og ideer, og hans solier er gjennomgående strålende. Og trommeslager Olderskog Albertsen har jeg tidligere kun hørt med Wako på JazzCup i København, som er byen hvor han har holdt hus de senere årene. Derfor var det ytterst spennende å høre han i denne triosammenhengen, hvor hans distingte og samtidig løse trommespill var det som overrasket og gledet mest på denne konserten. Hans spill er teknisk veldig bra, samtidig som han følger hvert minste vink fra pianisten, og hans spill er ytterst kreativt og delikat.

Dette ble en ytterst fin konsert, hvor Bergs komposisjoner var som skreddersydd for trioen, selv om noen av låtene hadde vært deler av Bergs samarbeid med Trondhein Jazzorkester tidligere. Men mesteparten av stoffet var nytt, og vil komme på trioens nye plate som vil være på markedet om en stund. Og det er en plate vi gleder oss til!

 

Dans med Moksha (JH)
Det er en lise, midt i alt dette, og sette seg til rette for å lytte til Moksha. Oddrun Lilja på gitar, Sanskriti Shrestha på tablas, og supervikar Ola Kvernberg på fele. «Eit distinkt møte mellom jazz, indisk raga, stemningsfull improvisasjon og komplekse rytmar …» lover forhåndsomtalen.

Perkusjonisten Tore Flatjord – som normalt er medlem av trioen – er altså erstattet av en særs musikalsk og leiken felespiller fra Fræna, rett nord for Molde. Lilja forteller at Ola fikk 90 minutter forut for konserten til å gjøre seg kjent med musikken, før han kastet seg ut idet. Men den mannen trenger ikke mange minuttene for å hoppe inn i en hvilken som helst situasjon. Ny eller gammel, kjent eller ukjent. Uansett skaper han magi.

Det er noen år siden albumet «The Beauty and an Arbitrary Moment» kom ut med trioen. Og med en slik supervikar på plass er det overhodet ikke overraskende at lyden av Moksha endres ganske radikalt, selv om det musikalske grunnlaget mer eller mindre er det samme. Lilja og Shrestha leverer sakene, som vanlig, til særs god karakter.

Men Kvernberg danser både ‘hit eit steg, og dit eit steg’, som min musikklærer ett av årene på barneskolen skrev, Ingebrigt Davik. Nå er det riktignok langt fra Kvernbergs første skoledag – det begynner faktisk å bli en del år siden det skjedde. Men musikalsk dans er han god på, med steg i alle retninger, både hit og dit, opp og ned, fram og tilbake, ut og inn og heime-borte.

 

Festjam (LM)
Fenomenet jamsession er truleg like gamalt som jazzen sjølv, men festvarianten av fenomenet er av nyare dato. «Petter festjam» dukka opp på 2020-utgåva av Trondheim jazzfest, og no tok pianisten Petter Dalane konseptet til Voss.

Jamsessions kan by på dei store musikalske augneblinka. Enno er det nokre av oss som minnest tenorduellen mellom Dexter Gordon og Joe Henderson på Vossa Jazz 20. mars 1977, men oftare opplever ein gjerne at det ikkje tek av. Har ein invitert med barytonsaksofonisten John Pål Inderberg til å dra det heile i gang, har ein gode sjansar til å lukkast. Og med god assistanse frå trommeslageren Håkon Mjåset Johansen og den unge bassisten Oda Steinkopf, var suksessen sikra.

Det blei som ein kunne vona på. Inderberg spelte på heile registeret inkludert inntrøndersk scatsong. Etterpå stod dei i kø, morgondagens heltar, og levert sakene sine bra. Om festjam er det me skal leva av etter olja er eg likevel meir i tvil om.

 

Ding Dong. Du lever og HMT leverer (JH)
Tenk at det er tolv år siden! I 2009 fikk Hedvig Mollestad talentprisen på dette årets Moldejazz, og med prispengene som startkapital, etablerte hun det som ble kjent som Hedvig Mollestad Trio. Med Ivar Loe Bjørnstad på trommer og Ellen Brekken på bass har denne trioen gledet oss i alt sju album og et utall konserter.

I forbindelse med at Mollestad leverte sjølvaste tingingsverket i 2019, verket «Ekhidna», republiserte vi et intervju fra 2013 med Hedvig Mollestad, der hun blant annet forteller om tilblivelsen av trioen og ideer bak musikken. På et tidspunkt sier hun at «det [er] et mål for oss at musikken er i stadig utvikling. Alltid på vei videre. Musikken lever sitt eget liv».

Det finnes ikke noen bedre måte å se og høre denne utviklingen av – og ikke minst veksten til – denne trioen, enn å starte med trioens debutalbum «Shoot!» som ble sluppet høsten 2011, og gå gjennom rekka til årets vårlige utgivelse «Ding Dong. You’re Dead». Anmeldelsen av albumet kan du lese her. Og nå får vi gleden av å oppleve powerjazzerne på den dagen det åpnes for en fysisk bevegende konsertopplevelse.

Det virker som de tre etter disse tolv årene tenker som ett kollektivt individ, en instantan kommunikasjon er vekselspillet blir nærmest umulig å dekode. Hvem dytter, hvem drar, hvem …? Det er det musikalske kollektivet som er det essensielle, kjenn på musikken, føl den, opplev den, ta den intravenøst. For vær sikker, selv om det heter Hedvig Mollestad Trio, er det kollektivt dette bandet puster og lever.

I den nevnte albumomtalen avslutter redaktør Granlie med «Og når de ‘går i land’ i smult farvann i løpet av den siste låta, er i alle fall denne anmelderen mer enn fornøyd». Som også denne anmelder, når han går tilbake til hotellrommet for å forberede den siste dagen av høstens vakre eventyr på Vossevangen.

Tekst: Jan Granlie (JG), Lars Mossefinn (LM) og Johan Hauknes (JH)
Foto: Jan Granlie

 


Espen Berg Trio


Espen Berg


Barður Reinert Poulsen i Espen Berg Trio


Simon Olderskog Albertsen i Espen Berg Trio


Oddrun Lilja Jonsdottir i Moksha


Sanskriti Shrestha i Moksha


Ola Kvernberg som vikar i Moksha


John Pål Inderberg fremfører ett av sine dadaistiske dikt på Petters Festjam


Hedvig Mollestad overbeviste nok en gang med sin trio

Skriv et svar