På skive

HEDVIG MOLLESTAD TRIO

«Ding Dong. You’re Dead»
RUNE GRAMMOFON, RCD2219

Den norske gitaristen Hedvig Mollestad kom med sin plate «Ekhidna» for under ett år siden. Det var et bestillingsverk for Vossa Jazz, og var et større ensemble enn vi er vant til å få servert fra Mollestad (anmeldelsen av den platen kan du lese HER. Med trioen, som foruten henne selv på gitar, består av bassist Ellen Brekken og trommeslager Ivar Loe Bjørnstad, har tidligere utgitt platene «Shoot!» (2011), «All of Them Witches» (2013), «Enfant Terrible!» (2014), «Evil in Oslo» (2016) og «Smells Funny» (2019), alle på Rune Grammofon. I tillegg har Mollestad vært å høre med The Comshots, Jarle Bernhoft, Jon Eberson Group, Trondheim Jazz Orchestra, Hilde Marie Kjersem og en del andre mer eller mindre «faste» prosjekter.

Mollestads Trio har, de senere årene spilt på en rekke større og mindre scener, og overalt blir publikum overrasket over råheten og tøffheten i denne trioen. Det er ikke ofte vi hører en kvinnelig gitarist og en ditto bassist som til de grader kombinerer det tøffeste fra rocken med jazzen, som vi får oppleve det hos Mollestad og Brekken.

På deres nye innspilling er alle låtene, med unntak av to, som er gjort av Brekken, «ført i pennen» av Mollestad. Og i disse merkelige tidene vi lever i, kan man nesten høre frustrasjonen og sinnet i trioens musikk, der de har holdt på i Amper Tone i september og oktober i fjor.

Og de går rocka ut, med noe som kunne vært hentet fra Deep Purple fra deres glansdager. Og derfra og ut er dette Mollestad, Brekken og Loe Bjørnstad akkurat slik vi liker å høre dem. Mollestad i front med gitaren i rockehumør, Brekken som en av de stødigste bassistene i rocken og Loe Bjørnstad med et ytterst pådrivende trommespill som, nesten, tvinger oss opp av stolen for Å «headbange». Men vi holder oss i skinnet, mens vi fascineres av Mollestads gitarspill. Hun legger først ut noen «riff» i beste rocketradisjon, før hun gjerne legger opp noen «hylere» i høyere luftlag, med verdens tøffeste rckekomp  bakhånd.

En gang var det noen som mente at et rockeband med mer enn tre medlemmer var feigt. Og etter å ha hørt den nye platen til Hedvig Mollestad Trio, begynner jeg å være enig. Med gitar, bass og trommer har du alt du trenger for at rocken skal bli tøff og medrivende.

Og gjennom disse sju låtene får vi beviset. Mollestads gitarspill er spennende, og selv om hun befinner seg langt inne i rockens verden, får vi et spill som har mye mer i seg, spesielt av jazzelementer som gjør dette til en strålende plate.

Men det er ikke full rulle fra start til mål. I tittelsporet, som kommer som tredje spor, tar de det ned, og gitarspillet til Terje Rypdal dukker opp i bakhodet, men med Mollestad i kontrollerte former i front over trommer og bass.

Men det varer ikke så lenge. I neste spor er de tilbake til rocken, kanskje tøffere enn noen gang. Måten låtene til Mollestad bygges opp på er godt innenfor rockens verden, men det er ikke så mange innenfor den «idretten» som er like kreative i sin gitarbehandling som Mollestad.

I Brekkens «Magic Mushroom» legger hun et råtøft bass-spill under gitaren, mens Loe Bjørnstad er helt framme på tuppa og pusher de to damene framover. Tøft! Og «The Art of Being John Balkovitch» følger godt i sporene til de foregående, om ikke like «tøff i trynet» som de heftigste låtene. Denne låten virker svært gjennomtenkt, og gitarspillet er ikke like rått og rocka som resten. Men det låter strålende for det, og for to jazzører er dette midt i blinken, før de avrunder med «Four Candles», hvor de tar det helt ned igjen, og vi får en slags Rypdal-følelse igjen.

Hedvig Mollestad Trio har igjen laget et strålende album i skjæringspunktet mellom jazz og rock, med mest tyngde på rocken. Men i de låtene de tar det ned, er det jazzen som dominerer. Og når de «går i land» i smult farvann i løpet av den siste låta, er i alle fall denne anmelderen mer enn fornøyd.

Jan Granlie

Hedvig Mollestad (g), Ellen Brekken (b), Ivar Loe Bjørnstad (dr)

 

Skriv et svar