Vi stopper mens leken er god!

NATTJAZZ, BERGEN, 3. JUNI 2022, DAG 8: Så var man kommet fram til dagen man bare innså at nå hadde man fått nok spennende musikk for en stund. Etter å ha vært i denne merkelige byen med de sju fjell, de merkverdige buekorpsene, byens lidenskaplige forholdet til et fotballag som befinner seg på andre nivå i seriesystemet, en by man aldri vet om det er sommer eller regntung høst, og en by og en festival hvor man må punge ut med 118 kroner for en halv liter, mer eller mindre, lokalt øl. Men man elsker allikevel denne byen. Man elsker at bergenserne tar byen på alvor. Her er ingenting tilfeldig når det gjelder å plassere Norges navle, Norges navle er midt på Festplassen eller kanskje ved den «blå steinen» på Torgalmenningen. Her kan man sitter en sommerdag (eller er det blitt høst) og se hele verden passere. Japanske og amerikanske turister i lange køer på vei mot Fløyen, flyktninger fra Ukraina eller land lenger sør, «vanlige» bergensere (hvis de finnes), folk fra Strilelandet ute hvor oppdrettsmillionærene holder til, uteliggere, originaler og folk fra andre deler av Norge og Norden. Man kan gå inn på den hyggelige kafeen Pingvinen og bestille hvalbiff (!) fra årets sesong (!), eller man kan slå i hjel tiden med de mange kunstutstillingene som er i byen på denne tiden, eller slenge innom en konsert eller happening i regi av Festspillene.

Men aller helst går turen i motbakke oppover og utover mot USF Verftet. Denne gamle sardinfabrikken, hvor Nattjazz har holdt hus de senere årene. Og her har man vandret i sol og regn på ettermiddagene i snart to uker, for å overvære en rekke spennende konserter i Nattjazz-regi, noe de nå, snart, i ferd med å avslutte den 50. utgaven av.

Men fredagen ble vår siste dag for i år. Så fikk svensk psykedelica og svenske fløyelspop, frisk freejazz, Johan Lindstrøm og Eivind Aarset ha oss unnskyldt. Vi klarte rett og slett ikke mer!

Sjarmerende vokal
Vi startet denne dagen/kvelden inne i klubblokalet Sardinen, med den franskfødte vokalisten Cyrille Aimée, som vi denne gang fikk høre i et intimt og tett samarbeid med pianisten Dave Torikanowsky og bassisten Les Warshawsky. Vi har hørt Aimée flere ganger tidligere i København, og har alltid vært fascinert av hennes stemme. Hun er en vokalist som på fa sekunder fascinerer publikum, om ikke like mye som Sheila Jordan, så mye i nærheten. Hun er (dessverre) blitt mer og mer teatralsk i fremføringene etter hvert, og man kan mistenke henne for å forsøke å nærme seg for eksempel Billie Holiday. Men Aimée har ikke levd samme livet som Holiday, og kommer aldri til å nå opp til henne i vokal framførelse. Men hun sjarmerte publikum raskt, og i den relativt korte turen jeg hadde innom konserten, hadde hun og de gode medmusikantene et fullstappet Sardinen i sin hule hånd.

Til Morten
Men jeg måtte opp trappene og opp i Studio USF for å få et gjenhør med noen av mine danske favoritter. Trioen ZAV (hovedbildet), består av altsaksofonisten Jesper Zeuthen, pianisten Jacob Anderskov og trommeslageren Anders Vestergaard – tre musikere jeg tror jeg har hørt hver eneste gang de har spilt sammen i København de senere årene. I 2018 kom de ut med liveinnspillingen «Out of the spectacle» på musikerkollektivet ILK Records, en innspilling gjort i Koncertkirken på Nørrebro, hvor salt peanuts* selvsagt var på plass (anmeldelse av platen kan du lese HER). I tillegg til å høre de tre sammen, har jeg hørt de tre i mange andre sammensetninger, slik mer frilynte musikere må gjøre for å overleve, og de har vært ofte å høre i Koncertkirken og, ikke minst på Klub Primi nede i Kødbyen.

Grunnen til at jeg kaller denne delen av dagsrapporten «Til Morten», er at Morten Lerhard, den ultrakreative hjernen bak spillestedet Klub Primi, forlot verden på tirsdag. Morten var selve gleden i den fritt improviserte musikken han, og hans medarbeidere i Klub Primi, presenterte hver tirsdag i klubben. Og mens ZAV spilte sin konsert, ble jeg sittende og tenke på alle de utrolig hyggelige møtene jeg har hatt med Morten (han het bare det) i klubben siden de startet opp for noen år siden.

Og ikke var det kun det, at disse tre musikerne som satt på scenen i Studio USF hadde et nært forhold til Morten. Men det var noe i musikken som var akkurat så melankolsk, fremadrettet og kreativ, og akkurat slik som Morten elsket det.

Jesper Zeuthen er en veteran innenfor den friere delen av den danske musikken. Han har påvirket nesten hele den yngre garde av danske, kreative jazz- og improviserende musikere, og da man feiret hans 70-årsdag, for ett par år siden, viste en lang rekke musikere pur kjærlighet til Zeuthen. Han har en insisterende lyd i altsaksofonen, med mye vibrator man nesten ikke hører hos andre altsaksofonister, noe som gjør musikken sakral og spirituell, som hos Albert Ayler. Han spiller sitt eget spill, med relativt lange toner, som de andre musikerne «leker» rundt, og i ZAV fungerer det aldeles perfekt.

Dette er en trio som består av tre generasjoner, danske musikere. Pianist Anderskov er i mellomgenerasjonen, og har opp gjennom årene spilt med «alle» i den moderne, danske jazzen og improvisasjonsmusikken. Han har en rekke plater ute på ILK siden de startet opp tidlig på 2000-tallet, og han har laget bare mer og mer spennende prosjekter opp gjennom årene. I de senere årene synes jeg han har utviklet og videreutviklet spillet sitt en held el, både det kompositoriske og det pianomessige. Og hans prosjekter spenner fra trioer i mange forskjellige utgaver til større prosjekter innenfor den friere delen av jazzen og, ikke minst, samtidsmusikken. Hans spill er nesten den rake motsetning til Zeuthens lange linjer. Han er en utmerket tekniker, som benytter pianoet i sin fulle bredde, og som stadig blir mer og mer kreativ, og sammen med Zeuthen blir musikken nærmest fullkommen.

Anders Vestergaard er en musiker fra den yngre generasjon danske musikere. Han har vært å høre i en rekke kreative og spennende prosjekter, senest med det «hippe» bandet Girls in Airports, og jeg føler han er en av de trommeslagerne i Danmark som har utviklet seg mest de senere årene. Og med han som sisteskanse i «holdet», med stt lekne, kreative og løse spill, er denne trioen fullkommen.

Det kan være krevende å lære seg å like Zeuthens ytterst insisterende og sjelfulle altsaksofonspill. Men setter man seg ned med åpne ører, så oppdager man en saksofonist som forteller oss såre historier som går rett i hjertet og i sjelen. Og med vår gode venn, Morten, i bakhodet, hvor det stadig dukker opp sekvenser som Morten ville elsket, ble dette, for meg, en slags hyllest, til en av de mest toneangivende bakmenn i det kreative, københavnske jazzliv de senere årene. Takk for de mange stundene, Morten, og takk til Jesper, Jacob og Anders. Denne konserten vil bli sittende lenge!

Gard Nilssens mastodont
Trommeslageren Gard Nilssen var «Artist in Recidense» under Moldejazz i 2019. Da fikk han muligheten til å virkelig slå på stortromma. Og såpass ambisiøs er den dyktige trommeslageren fra Grenland, at han, med god hjelp av saksofonisten André Roligheten, satte sammen bandet Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra. Dette er en «storband» på 18 musikere med noen av de mest spennende, relativt unge, musikerne fra Skandinavia, pluss en polakk.

Jeg hørte bandet på deres heidundrandes konsert under Moldejazz, og nå, noen år og flere konserter senere, og med plateinnspillingen «If You Listen Carefully The Music Is Yours» på Odin Records (anmeldt HER), har bandet «satt seg» skikkelig, og med tre trommeslagere (Hans Hulbækmo, Håkon Mjåset Johansen og kapellmester Nilssen), tre bassister (Ole Morten Vågan, Petter Eldh og Ingebrigt Håker Flaten), hele åtte saksofonister (Signe Emmeluth, Jonas Kullhammar, som var vikar for Hanna Paulsberg, Eirik Hegdal, Mette Rasmussen, Per «Texas» Johansson, Kjetil Møster, Maciej Obara og André Roligheten) og trombonisten Erik Johannesen, er dette en voldsom happening i kreativ musikk, fete riff og superbe solistinnslag, hvor så godt som alle slapp til, som strakk storbandformatet ut i nye, spennende og rytmiske landskap. I bandet sitter noen av de beste improvisatorene i Skandinavia og Polen, og alle var helt framme på tåspissene, hele tiden, for å bidra til en himmelsk happening. Heftig, samspilt og utrolig tøft!

Det forventede høydepunktet
Jeg har i flere dager snakket om endelig å få høre den amerikanske gitaristen Ava Mendoza på konsert. Og det er tydelig at jeg ikke har fulgt godt nok med i timen da man snakket om amerikanske gitarister. For første gang jeg hørte denne gitaristen var tidligere i år, da hun var en åpenbaring i møtet med bassisten William Parker og trommeslageren Gerald Cleaver på platen «Mayan Space Station» på selskapet AUM Fidelity. Men Mendoza har vært aktiv på den kreative scenen i Brooklyn i lang tid, og de fleste som har god innsikt i denne musikken, kjenner relativt godt til denne musikeren.

Derfor hadde jeg gledet meg stort til, endelig, å få høre henne på scenen. Denne kvelden var hun på plass sammen med trompeteren Nate Wooley, trommeslageren Ryan Sawyer og med Susan Alcorn på pedal steel-gitar. Alle velkjente navn innenfor den amerikanske avantgarde-jazzen.

Denne kvelden var det Nate Wooley som var bandsjefen, og bandet hadde navnet Nate Wooley Columbia Icefield. Og både Wooley og de andre gjorde en fremragende jobb, men jeg hadde håpet å få høre mer av Mendozas spennende gitarspill enn det vi fikk denne timen.

Wooley er en ytterst spennende trompeter, som med mye bruk av elektronikk og manipulering av trompettonen, leverte strålende og spennende spill. Han lager utmerkede komposisjoner, blant annet en tilegnet Nattjazz, pluss en nydelig hyllest til sin «storebror», trompeteren Ron Miles, som forlot denne verden for kort tid siden. Trommeslager Sawyer var den perfekte alliansepartner for Wooley med lydhørt og tett kommunikasjon, g Alcorn spilte, som alltid, pedal steel-gitar på sin særegne måte, selv om jeg syntes hun var i overkant høyt mikset i lydbildet. Og Mendoza gjorde jobben sin på en fremragende måte, men jeg ville ha hørt henne så mye mer. Men ser man bort fra mine forhåpninger på forhånd, og konsentrerer seg om at dette var Wooleys prsjekt, så kom de fire godt fra konserten.

Svensk happening med argentinsk tilsnitt
Så bar det igjen ned trappene og inn i Sardinen, for å høre det svenske bandet Daniel Bingert Jazz7. Daniel Bingert er en svensk bassist, komponist og bandleder, og han er sønn av saksofonisten Hector Bingert, som lenge har vært aktiv på den svenske og europeiske jazzscenen. I prosjektet «Jazz7» figurerer Daniel Bingert som frontmann og ytterst humoristisk og pågående dirigent og komponist. Og i dette svenske stjernebandet har han med saksofonisten og bassklarinettisten Per «Texas» Johansson, altsaksofonisten Jonas Kullhammar, kornettisten Tobias Wiklund, pianisten (og barytonsaksofonisten) Calle Malmberg, bassisten Torbjörn Zetterberg og trommeslageren Moussa Fadera, i et slags ministorband som gjorde Bingerts komposisjoner på en ytterst humoristisk og fin måte, Bandet gjorde platen «Berit in Space» på selskapet Moserobie i 2020, og anmeldelsen kan du lese HER. Dette ble raskt en favoritt hos undertegnede, og konserten i går ble enda edre enn på platen, ikke minst takket være Bingerts sceneshow.

Dette er et «hold» av musikere man nesten kan sette inn i hvilken som helst sammenheng, og resultatet blir fremragende. Noe Johansson og kullhammar beviste med å gå rett fra konserten med Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra, til dette, helt annerledes, prosjektet. Og med Bingert som annonsør av låtene på et svensk/spank språk, ble dette en konsert alle jazzfestivaler bør sikre seg. Musikken befinner seg et sted i det swing-relaterte, men med disse solistene, ble dette, sammen med et par andre konserter, et festivalhøydepunkt for denne anmelderen.

Tobias Wiklund var den mest benyttede solisten. Og han er et unikum innenfor den «moderne» swingmusikken, som gjerne kan sammenlignes med, for eksempel, amerikanske Kirk Knuffke, hvor nyskaping og tradisjon går hand i hand. Per «Texas» Johansson er en bassklarinettist i superklasse, både som solist og ensemblemusiker, g Jonas Kullhammar spilte frapperende solier på altsaksofonen, samtidig som han bidro til å løfte ensemblespillet. Pianist Charlie Malmerg er det solide grunnfjellet, også når han fremsto som den reneste Lars Gullin på barytonsaksofon, og sammen med Torbjörn Zetterberg og Moussa Fadera, holdt de det hele på plass. Og fremst på scene danset, dirigerte og showet Daniel Bingert med stor entusiasme som smittet over på publikum, som her fikk en strålende happening sent på fredagskvelden.

Avslutte nå?
Da jeg våknet opp i dag tidlig, ble jeg raskt overbevist om at nå fikk det være nok Nattjazz for i år. salt peanuts* sin utskremte har vært på jazzfestival, mer eller mindre, de siste to ukene. Så nå var hodet og kroppen fylt opp av en rekke strålende, musikalske opplevelser, så hodet og kroppen sa rett og slett STOPP!, og den ville ikke mer. Og det er på mange måter en god følelse etter en lang festival.

Så omtalen av Daniel Bingert Jazz7, ble rett og slett det siste jeg klarte å få med meg på den 50. utgaven av Nattjazz. Nå akker jeg Nattjazz for nok en herlig festival. Det var godt med publikum de fleste dagene, selv om været ikke hele tiden var på jazzens side. Musikken har vært variert og spennende, og så er det bare og håpe at det bergenske næringsliv sørger for at festivalen får en kø av sponsorer, slik at festivalen kan fortsette på samme måte som i år. Vi sees om knapt ett år!

Tekst og foto: Jan Granlie

Cyrille Aimée