På skive

AGUSTI FERNÁNDEZ / LIUDAS MOCKUNAS

«Improdimensions»
NOBUSINESS, NBLP 132

Den katalanske pianisten Agusti Fernándes er en musiker vi har anmeldt flere ganger på salt peanuts*. For eksempel hans samarbeid med den svenske bassisten Johannes Nästesjö på platen «Like listening with your fingertips» (KONVOJ RECORDS, 2018) som er anmeldt https://salt-peanuts.eu/record/fernandez-nastesjo/, samarbeid med saksofonisten og klarinettisten Marco Dolonna og trommeslageren Zlatko Kaučič på platen «Agrakal» (NOT TWO, 2018), anmeldt HER, med saksofonisten Torben Snekkestad og bassisten Barry Guy på platen «Louisiana Variations» (LISTEN FOUNDATION, 2018) anmeldt HER, og med de samme musikerne på platen «The Swiftest Traveler» på TROST RECORDS, 2020), anmeldt HER.

I november 2018 og i desember 2019 var han i studio i Vilnius, sammen med den «lokale» saksofonisten Liudas Mockūnas for å spille inn de to stykkene «Improdimension I» og «Improdimension II», og resultatet er blitt en fin «samtale» mellom to musikere innenfor den «frittgående» musikken som både har sjel og energi.

De to kommuniserer fint gjennom de seks sekvensene (tre på hver «Improdimension»). Mockūnas er på mange måter den førende musikeren i duoen, og avleverer et spill som både er følsomt og rått, og hvor han virkelig beviser at han har utviklet seg siden han for mange år siden studerte ved Rytmisk konservatorium i København. Han har utviklet energien ytterligere siden vi hørte han blant annet i et par av trommeslageren Stefan Pasborgs bandsammensetninger. Hans spill er blitt mer «avansert», og hans teknikk har utviklet seg ytterligere. Men i stedet for å «peise på» som om livet sto på spill, og alt er lov, er det en stoisk kontroll og oversikt i spillet hans som er fascinerende.

Fernández er en av Europas ledende pianister innenfor denne stilarten om dagen, og han hentes oftere og oftere til spille- og plateoppdrag i andre land, så det er bare å åpne opp landegrensene for denne utsøkte pianisten. Han har en teknikk som ligger et sted i Cecil Taylors kreative landskap, men med adskillig større ører og kanskje ikke like stort ønske om å fremheve seg selv som ofte var tilfelle hos Taylor. Han er en lyttende pianist, som har en egen evne til å fange opp andre musikeres ideer, henge seg på og bidra til å utvikle de videre.

Derfor er denne samlingen fritt improviserte «strekk», blitt en energibombe av de sjeldne. De to «leker» med hverandre som fornøyde barn i sandkassen, selv om Mockūnas med jevne mellomrom forteller sin gode venn hvor skapet skal stå med kraftige energiutladinger, særlig i de strekkene hvor han trekker fram kontrabass-klarinetten og virkelig hevder sin rett. Men etterpå er de like gode venner, og Mockūnas lytter andektig til Frenández sitt stillferdige pianospill.

Platen er variert og spennende, og man blir sittende litt ytterst på stolen for å få med seg alle detaljene, og vente på hva som skjer.

Jan Granlie

Agustí Fernández (p),  Liudas Mockūnas (cbcl, ss, ts)   

Skriv et svar