Denne israelske trioen, bestående av bassklarinettisten Ziv Taubenfeld, bassisten Shay Hazan og trommeslageren Neil Sebag, kom i 2019 ut med platen «Bones» på NoBusiness Records, (anmeldelsen kan du lese HER), som fikk positiv omtale på salt peanuts*. I anmeldelsen skrev jeg at de tidligere, i 2017, hadde gjort en annen plate, nemlig «Haberdasherry», som jeg kunne si at dessverre ikke hadde havnet i salt peanuts* sin postkasse.
Men rett før jul ble våre bønner hørt. Da dukket platen opp, og selv den ikke er «ferskvare», syntes vi det absolutt var på plass at den fikk omtale på vår site.
Bassklarinettisten Ziv Taubenfeld kommer opprinnelig fra Karmiel i Israel. Han startet å spille klarinett i 11-årsalderen og studerte senere ved det lokale konservatoriet. Fra før kjenner jeg han fra klarinettisten Michael Moores band POOL, men han har spilt med en rekke andre frittimproviserende konstellasjoner, spesielt i Amsterdam og med musikere som Han Bennink, Ab Baars og Guus Janssen. Bassisten Shay Hazan har jeg litt vanskelig med å plassere inn i det jazzhistoriske landskapet, men han har sin egen kvintett, som ser ut til å være hans hovedband ved siden av Bones, og trommeslageren Nir Sabag er enda vanskeligere å finne ut bakgrunnen til, men jeg vet at han er Berlin-basert, og spiller blant annet sammen med Anat Fort.. Og sammen fungerer de godt sammen. Det høres ut som de har felles ideer for hvordan musikken skal utformes, og de «snakker» fint sammen gjennom det musikalske.
Innspillingen er gjort i den flotte jazzklubben Bimhuis i Amsterdam i 2016, og platen er tilegnet alle de som følger sitt hjerte inn i det mystiske.
I min omtale av «Bones» skrev jeg at jeg muligens ikke trodde makthaverne i hjemlandet var overbegeistret for dere andre utgivelse. Jeg tror vel ikke den surrer og går på cocktail-partyene til Netanyahu, og jeg har en mistanke om at det er godt for alle parter at de tre musikerne har funnet seg vel til rette litt lenger nord i Europa.
Vi får åtte fritt improviserte «strekk», hvor bassklarinetten til Taubenfeld fører an i improvisasjonene. Og siden han trakterer bassklarinetten svært lyrisk og tilbakelent, blir dette en fin og meditativ reise i en musikk som har en god del elementer fra den musikken man kjenner fra landene i Midt-Østen, men med en fritt improvisert grunn som skiller musikken fra de fleste andre band vi kjenner hvor bassklarinetten står i fokus. Jeg kaller den fritt improvisert, selv om Taubenfeld er oppført som komponist til alle låtene, for det virker som det kun er «grunnrissene» som her er laget på forhånd.
Taubenfeld er en glimrende klarinettist, som sammen med Hazans bass, særlig der han spiller med bue, skaper «samtaler» som er såre og fine, og det er nesten umulig å høre hva som er klarinett og hva som er bass. Og bak «leker» Sabag seg med luftig og fint trommespill, som jeg ved forrige anmeldelse sammenlignet med salige Jon Christensen. Men her er han dystrere i «stikkeføringen» enn Christensen.
Jeg synes dette er en god forløper til «Bones»-platen. Og er du, som meg, fascinert av godt bassklarinettspill, uten at det trenger å være som Eric Dolphy eller John Surman, skal du sjekke ut både denne innspillingen og etterfølgeren «Bones». De er begge verdt å låne ett par ører til.
Jan Granlie
Ziv Taubenfeld (bcl), Shay Hazan (b), Nir Sabag (dr)
