Den 19. januar 1974 spilte bassisten, komponisten og orkesterlederen Charles Mingus inn liovealbumet «Mingus at Carnegie Hall» sammen med noen av de beste, amerikanske jazzmusikerne på den tiden, trompeteren Jon Faddis, altsaksofonisten Charles McPearson, tenor- og altsaksofonisten John Handy, tenorsaksofonisten George Adams, tenorsaksofonisten og stritch-spilleren Rahsaan Roland Kirk, barytonsaksofonisten Hamiet Bluitt, pianisten Don Pullen og trommeslageren Dannie Richmond.
Albumet besto av kun to spor, Barney Bigard og Duke Ellingtons «C Jam Blues» og Juan Tizols «Perdido» – begge låter kjent fra Duke Ellingtons mest populære spilleliste. Platen kom ut i 1974, men er nå ute på ny, med, så vidt jeg har forstått, hele konserten.
Her får vi forrykende versjoner, i en typisk jam session-stemning, av Mingus-komposisjonene «Peggy’s Blue Skylight», «Celia» og «Fables of Faubus», før vi får Don Pullens «Big Alice» før vi får de to låtene fra originalplaten – «Perdido» og «C Jam Blues».
Lenge har originalplaten vært en plate jeg har satt på når jeg har trengt en skikkelig «oppstiver» og ikke ville gå i skapet for sterkere drikk. Og med denne Deluxe-utgaven er det så man nesten blir slått i bakken og blir avholdsmann. For så bra er det som fremføres på disse to platene,
Det er jo en drømmesammensetning for enhver som liker pågående, drivende og energisk saksofonspill. Og den rekken av saksofonister Mingus har fått med på denne konserten er formidabel. Og med Mingus som den store «høvding» og bandleder og både kaptein og skipper på «skuta» og med «råtassen» Jon Faddis alene på trompet, men med en energi som overgår det meste, energibunten Don Pullen, som på den tiden spilte fast med Mingus på piano og med samarbeidspartneren gjennom mange år, trommeslageren Dannie Richmond, visste nok de som hadde løst billett til konserten hva de gikk til. Men for oss som ikke hadde mulighet til å være til stede i den flotte konsertsalen, og som har kost oss glugg i hjel med originalutgivelsen, får her en vitamininnsprøytning av de helt store.
Og det starter med drøyt tre minutters intro av konsertpromoter Art Wwiner, hvor det annonseres at første sett er med Mingus Quintet, med Don Pullen, George Adams, Hammiet Bluiett, Dannie Richmond og Charles Mingus pluss Jon Faddis. Og det er Adams som bokstavelig talt, blåser det hele i gang, før vi får en nydelig og energisk versjon av «Peggy’s Blue Skylight», som første gang kom på plate med Mingus i 1961, før vi får «Celia» fra 1957 og «Fables Of Faubus» fra 1959. Adams, Pullen og Richmond var sammen med tromnpetyeren Jack Walrath faste medlemmer i Mingus’ kvintett på midten av 70-tallet, noe vi for ikke altfor lenge siden fikk strålende opptak med fra Bremen på platen «Charles Mingus @ Bremen 1964 & 1975» på Sunnyside Records, som vi anmeldte i februar i fjor, og anmeldelsen kan leses HER. Men det trompetspillet til «ungsauen» Jon Faddis leverer på denne konserten fra Carnegie Hall, etter å ha spilt med Lionel Hampton’s Big Band og Thad Jones/Mel Lewis Orchestra, overgår Walrath kraftig i energi og pågåenhet. Det er nesten som han forsøker å overgå Dizzy Gillespie i høydespill og energi. Og hva Pullen og Adams angår, så var de i mange år de som, etter min mening, spilte hardtsvingende blues absolutt tøffest. Og med bass-spillet til Mingus sammen med Richmonds velkjente og energiske trommespill, blir dette en nesten hemningsløs session.
Riktignok tas det hele litt ned i «Celia», men blåserne får ikke mye fred når Mingus og Richmond setter inn «støtet». Da er det bare å kaste seg på og levere. Og med Adams og Bluiett i den hemningsløse saksofonseksjonen, må Faddis virkelig slite for å «komme til orde». Men ved å ligge høyt oppe i registeret klarer han å markere seg, og med Adams nesten vanvittige tenorsaksofonspill, blir dette noe av det tøffeste som er å få av jazzmusikk.
Den velkjente «Fables Of Faubus» leveres i en relativt raskt og rå versjon. Her er det bare å sette seg ned å forsøke å forstå George Adams tenorsaksofonspill, som er ytterst frittgående, bluesy og mye «tøffere enn toget».
Den andre platen åpner med Don Pullens «Big Alice», Den er også å høre på Pullens album «Tomorrow’s Promises» fra 1977, og henspeiler på prototypen på lokomotivet som fikk dette navnet, og som var et nyskapende forsyningstog. Motoren er en evighetsmaskin som driver toget fremover med bruk av hydrogen hentet fra snøen utenfor og uten noe åpenbart behov for vedlikehold. Den sekundære funksjonen til motoren er et kraftverk for bilboggie-motorer og innebygde batterier. Som sådan er hastigheten til toget direkte knyttet til strømforsyningen. Og denne tekniske beskrivelsen samsvarer godt med hvordan kvintetten gjør Pullens melodi. Her er det store krefter i gang, hvor Pullens piano er selve drivkraften, som de andre henger seg på og vi får en fantastisk låt hvor alle fem leverer storartet musikk.
Så er vi over i originaldelen av «Mingus at Carnegie Hall» som vi har hørt noen hundre ganger tidligere. Her introduserer Mingus gjestene John Handy , Rahsaan Roland Kirk og Charles McPearson. Og i «Perdido» er det Handys altsaksofon som får første utfordringen, før det hele blir en heidundrandes jam session jazzverdenen nesten ikke har hørt maken til. Og den typiske jam-låten «C Jam Blues», som nesten alltid dukker opp når jazzmusikere skal utfordre hverandre, går unna så det svir i veggene. Her er det bare å kaste alle hemninger og la musikerne «ta deg». For her er alle musikerne helt framme på tåballene, og leverer et spill man nesten aldri har hørt fra disse musikerne hverken før eller etter.
Denne «Deluxe»-utgaven er det som skulle til for å fullende originalinnspillingen, hvor vi kun fikk de to siste sporene. Men som smakebit har den overlevd i samlingen og i spilleren min helt siden tidlig 80-tall da den kom i hus første gang. Og den musikken vi får servert var enestående, energisk, voldsom, deilig og fantastisk. En slik jam session og konsert tror jeg man aldri har fått etter dette møtet i ærverdige Carnegie Hall i New York den 19. januar 1974. Og lyden er også nærmest superb gjennom hele innspillingen.
Makan! – eller Hold da opp, mand! som de sier her i Danmark.
Jan Granlie
Charles Mingus (b), Jon Faddis (tp), John Handy (as), Rahsaan Roland Kirk (ts, stritch), George Adams (ts), Charles McPearson (as), Don Pullen (p), Dannie Richmond (dr)
