Saksofonisten Chet Doxas kommer opprinnelig fra Montreal, men er basert i Brooklyn. Han er av den oppfatning av visuell kunst og musikk er to ting som har fulgt han gjennom hele livet. I de siste sju årene har han vært opptatt av hvordan de to kunstformene krysser hverandre og lager en felles kunstopplevelse.
«Ganske enkelt sagt, når jeg ser på malerier, hører jeg musikk,» sier Doxas. «Dette skjæringspunktet er et sted jeg føler meg veldig heldig som kan oppleve og glede meg over. Det er ved å studere dette forholdet at jeg først komponerte et verk dedikert til New York Citys Lower East Side-kunstbevegelse på begynnelsen av 1980-tallet med tittelen Rich in Sybols. Jeg er nå henrykt over å kunne tolke syv av våre nasjonale mesterverk fra The Group of Seven, Tom Thomson og Emily Carr. Da jeg «møtte» disse ikoniske verkene, følte jeg et bredt spekter av følelser, og følelsen som overrasket meg mest var en respekt for landet vårt og hvordan det har hjulpet meg nærmere svaret på spørsmålet: Hva betyr det å være kanadisk? Selv om jeg ikke tror at det bare er ett svar på dette spørsmålet, gjennom å komponere denne serien med musikkstykker, tror jeg at en del av svaret kan finnes i den iboende rollen som vårt store landskap spiller i å definere vår kulturelle identitet».
Her på salt peanuts* har vi tidligere anmeldt hans plate «You Can’t Take It With You» på Wirlwind Recordings, en anmeldelse du kan lese HER.
Doxas komponerte låtene på Rich In Symbols II, mens han studerte kunstverkene, med notearkene og blyanten i hånden. Maleriene er også en integrert del av musikken på konsertene bandet gjør, da de spiller med lysbilder av de ikoniske verkene.
Jeg føler at de fleste bildene nesten er som en integrert del av kunstnergruppen The Group of Sevens kunstverk. The Group of Seven (noen ganger referert til som Algonquin School) var Canadas første internasjonalt anerkjente kunstbevegelse. Gruppen var forent i troen på at «en distinkt kanadisk kunst kunne utvikles gjennom direkte kontakt med landets enorme og unike landskap». Selv om man kan spore påvirkninger fra impresjonisme, postimpresjonisme, naturalisme og jugendstil i maleriet deres, var gruppen stilistisk ganske løst sammensveiset og ble knyttet sammen gjennom en felles forpliktelse til å utforske den robuste canadiske villmarken og til å etablere en troverdig nasjonal skole.
Vi får sju komposisjoner, alle gjort av Doxas, og i bandet spiller han selv saksofoner og klarinett, samtidig som han har integrert «field recordings», mens Jacob Sacks spiller piano og mellotron, Joe Grass spiller pedal steel, gitar og banjo, Zack Lober spiller bass og Eric Dobb spiller trommer. I tillegg har de invitert med Evan Shay på tromme-programmering, Micah Frank på elektronikk og «field recordings» og Sam Robert har skrevet teksten «The Land Knows You Well», som han også fremfører på sjettesporet, «House Of Yprès».
Innspillingen er gjort i Boutique de Son, fra 8. til 11. februar i 2020. Og alle låtene har fått titler etter de kunstverkene han betraktet mens han skrev musikken. Og de starter med «The Slopes Of Sainte-Tite-Des Caps», som starter som en slags nøye komponert sak. Omtrent halvveis inn i låten blir det et lite opphold, før Doxas klarinett tar over for en liten stund, før det er bassen som legger an til fortsettelsen, og det frie pianospillet til Sacks tar over føringen. Og det er nå dette begynner å bli spennende. For Sacks er en utmerket pianist som vet å utnytte pianoets muligheter, og sammen med elektronikk, blir dette spennende.
Den komponerte delen av musikken, som utgjør en vesentlig del av helheten, synes jeg kanskje at instrumenteringen blir litt for «tett». Men når musikerne får rom og plass, blir dette interessant. I «Snow Clouds» er det nesten så vi sitter og venter på at snøen skal lave ned, men hvis vi ikke kjente tittelen, ville vi kanskje ha fått andre bilder i hodet, og i «The Jack Pine», et oljemaleri laget av den canadiske kunstneren Tom Thomson, er et av Canadas mest sette og ikoniske bilder av et furutre. Bildet gjorde Thomson ferdig i 1017, samme år som han døde. Denne låten er den mest eksperimentelle låten til nå, og jeg føler det er viktig å se bildet samtidig som man hører musikken. For her lager Doxas sin egen, musikalske versjon av verket, som er spennende, nedpå og spennende. Men etter hvert kommer et tema fram, som på en fin måte beskriver innsjøen, fjellene i bakgrunnen og den gamle furua i front. Det er nesten så bildet kunne vært laget i Norge, men ingen norske musikere har, til nå, beveget seg inn i dette landskapet.
Deretter følger «Tree Trunk», som er laget etter Emily Carrs bilde, og som er en nesten helt stille komposisjon, som utvikler sge fin i løpet av de drøye sju minuttene den varer, med i starten er det nesten «taust». Men når Doob legger inn en frisk trommerytme, kommer de andre inn, og vi er inne i en komponert, men fin del hvor musikken blir livlig og (nesten) glad, og som utvikler seg til noe Philip Glass nesten kunne ha laget. Deretter får vi «North Shore, Lake Superior» etter Lawren Harris’ bilde med samme navn og «House Of Yprès», et bilde av et utbrent utbrent hus i Yprès, laget i 1916, med tekstframføring av Sam Roberts, med relativt dramatisk pianokomp i bakgrunnen, før de avslutter denne vandringen i The Group of Sevens bilder med «The Front of Winter», som gir et godt bilde på den typisk, kalde og snørike vinteren i Canada. Hvor musikken illustrerer dette på en utmerket måte, med spennende pianospill, en kald saksofon, litt elektronikk og en glede over å sitte innendørs ved påeisen..
Det er en fellesnevner med musikken, og det er at låtene starter relativt fritt, før musikerne samler seg om ett eller flere temaer i løpet av komposisjonen, som kan tolkes på mange måter. En av tolkningene kan være at Doxas ser på bildet fra flere vinkler og har selv forskjellige syn på hva han ser, dermed får vi flere «deler» i samme låt. Og det virker som de musikerne han har med seg, forstår akkurat hva han vil med sine tolkninger av bildene.
Dette er blitt en fin plate med tette bånd til billekunsten fra Canada på begynnelsen av 1900-tallet. Doxas har laget fine komposisjonener, som jeg synes blir litt for «tette» i noen av arrangementene, men han har alliert seg med dyktige musikere som forstår bildene, og som er med på å lage en plate som (kanskje) passer aller best når snøen laver ned utenfor, og ikke da sola steker.
Jan Granlie
Chet Doxas (s, cl, field rec.), Jacob Sacks (p, mellotron), Joe Grass (pedal steel, g, bjo), Zack Lober (b), Eric Doob (dr) Sam Roberts (spoken words), Evan Shay (dr.prog), Micah Frank (elec, field rec)
