I de senere årene har det kommet flere interessante bandkonstellasjoner fra det rare landet Belgia, et land hvor man så godt som aldri kan bli enige om noe som helst, i alle fall innom politikken. Men innenfor jazzmusikken er det, i alle fall på utsiden, enighet om å lage spennende musikk, noe de har gjort siden den alternative pop-bølgen dukket opp i landet for en del år siden.
Ett av de bandene som har holdt det gående en del år, er trioen De Beren Gieren. Dette er en trio som består av pianisten og keyboardisten Fulco Ottervanger, bassisten Lieven Van Pée og trommeslageren Simon Segers, og trioen har siden 2010 utgitt sju plater før denne, som er relativt rykende fersk. Her på salt peanuts* har vi tidligere anmeldt platen «The Detour Fish» som de gjorde sammen med trompeteren Susana Santos Silva på selskapet Clean Feed i 2014 (anmeldt HER) og «One Mirrors Many» på samme selskap, som kom i 2015 (anmeldt HER.)
Trioen er kjent for sin dynamiske lyd og komplekse låtstrukturer, og ifølge presseteksten «leverer de en fin blanding av polyrytmiske lydlandskap og elitære vendinger, og viser en evne til å endre stemning på en måte som konstant holder lytterens oppmerksomhet. De skifter uanstrengt fra mer stivt stilte komposisjoner til improviserte seksjoner og avslører dermed den pulserende og illevarslende futuristiske lyden til en ny verden».
Dette er jo en karakteristikk av en trio som kunne vært brukt på en rekke europeiske jazztrioer med piano, bass og trommer, siden den svenske trioen e.s.t. mer eller mindre satte standarden for hvordan nyere pianotriomusikk fra Europa skulle låte. Jeg må innrømme at denne trioen, i likhet med litt for mange andre, legger seg litt for tett på e.s.t. til at det blir veldig originalt. Men selv om sammenligningen med de svenske «mesterne» er åpenbar, så gjør de tre i den belgiske trioen sine vendinger og låter som tar dem litt videre fra e.s.t. og inn i et litt mer personlig landskap.
Men det er umulig å lytte til de tre uten at den svenske trioen ramler ned i bakhodet og opptar stor plass. Pianospillet til Fulco Ottervanger er det som legger grunnlaget for musikken, og med en litt «rocka» tilnærming, sammen med drivende godt spill både fra Segers og Van Pée blir dette som en forlengelse av e.s.t. på en litt annen måte enn for eksempel trioen Rymden (med to tidligere medlemmer av den svenske trioen pluss norske Bugge Wesseltoft).
De Beren Gieren er ett av Bergias ledende jazzensembler nå om dagen, og ved siden av portugisiske Santos Silva, har de samarbeidet med navn som Louis Sclavis, Ernst Reijseger, Joachim Badenhorst, Marc Ribot, Jan Klare og Jean-Yves Evrard, musikere som egentlig kan velge og vrake i spillesugne ensembler som gjerne samarbeider. Så de har markert seg på den internasjonale jazzscenen de senere årene, og jeg hørte de siste gang under Tampere Jazz Happening for få uker siden, hvor liveinntrykket var mye av det samme som her – et band som tar Esbjörn Svenssons musikalske ideer et skritt videre.
Det er tre utmerkede musikere som kjenner hverandre svært godt vi møter, og forståelsen musikerne imellom er klar som dagen, slik at de hele tiden vet hva de skal gjøre når nye ideer dukker opp hos en av dem.
En fin trio som fortjener all den oppmerksomhet de kan få, og en trio og tre musikere man bare skal følge videre.
Jan Granlie
Fulco Ottervanger (p, keys), Lieven Van Pée (b), Simon Segers (dr)