Det britiske bandet Dinosaur, gir med «Wonder Trail» ut sitt andre album etter suksessen med «Together, As One» som kom for et par, tre år siden. (Anmeldelsen av den platen på salt-peanuts.eu, kan du lese HER)
Det er trompeteren Laura Jurd som er selve drivkraften i bandet. Da den første platen kom, ble hun nærmest geniforklart i britisk presse, og ja, hun er en spennende trompeter, og hun har gode ideer. Jeg synes og huske at jeg sammenlignet henne litt med Kenny Wheeler etter at den forrige platen kom ut, og det kan jeg også si denne gangen.
Men denne gangen er hele lydbildet i kvartetten annerledes. Noen har sammenlignet henne med Miles Davis på dette albumet, men det er jeg ikke enig i. Jeg vil heller trekke inn den norske trompeteren Mathias Eick, hvis man absolutt skal sammenligne henne med noen.
I Dinosaur finner vi også Elliot Galvin på synth, Conor Chaplin på bass og Corrie Dick på trommer, tre musikere som leverer akkurat det de skal på et elektrifisert album som dette. Men der stopper også, dessverre, det positive fra min side.
For dette låter bare akkurat så britisk som det altfor mye av den nyere, britiske jazzen gjør nå om dagen, og de legger seg i en populært landskap for at bandet skal slippe til på de mer populære festivalene beregnet på et publikum som er adskillig yngre enn denne skribenten. Det låter innimellom rocka, og jazzrocken er helt framme i lydbildet hele veien. Med elbass langt framme i lydbildet, synthspill med røtter tilbake til det litt forhatte 70-tall, og trommer som er med på å gjøre det jazzrockaktige enda sterkere.
Men over det hele styrer Jurd det hele med fint spill. Hun er en dyktig trompeter som også har laget all musikken til albumet, og som har noen riktig gode ideer på lager. Men når kompet setter i gang med heavyrock-riff, som på tredjesporet, «Shine Your Light», for så å gli over i noe som kan minne om noe som kunne vært utgitt på CTI-selskapet på 70-tallet, og som er altfor «glatt» for Jurd, så faller jeg litt av.
Og det er litt synd, for Jurd leverer virkelig fint spill. Det er på mange måter omgivelsene som gjør dette til en litt uinteressant affære.
Nedover i Europa setter man stor pris på Dinosaurs musikk. Og i sommer gjør de en rekke klubbjobber rundt på de britiske øyer, pluss festivaler som Cheltenham Jazz Festival, North Sea Jazz i Rotterdam og Festival de Malguenac i Frankrike, så det er vel kanskje bare jeg som begynner å bli for gammel til å høre på «slikt som ungdommen likar».
Jan Granlie
Laura Jurd (tp, synth), Elliot Galvin (synth), Conor Chaplin (b), Corrie Dick (dr)
