Den finske trommeslageren og komponisten Edward Vesala, var den mest internasjonalt anerkjente jazzmusikeren fra Finland. Han ble født den 15. februar 1945 og døde den 4. desember 1999). Han ble født i Mäntyharju og begynte å spille jazz og rock på 60-tallet, i band som Blues Section og Apollo. På 70-tallet ledet han sine egne jazzgrupper, blant annen en kvartett med den polske trompetisten Tomasz Stańko og saxofonisten Tomasz Szukalski, han var med i Toto Blankes Electric Circus, og spilte med den norske saksofonisten Jan Garbarek, blant annet på innspillingen Triptykon (ECM, 1973). På 1980- og 1990-tallet spilte han inn flere album med egne komposisjoner som kombinerte jazz, klassisk musikk, tango og folkemusikk med sin egen gruppe Sound & Fury, et ensemble på rundt ti musikere som hovedsakelig besto av Vesalas elever. Fremtredende musikere i dette bandet var saksofonistene Jorma Tapio og Pepa Päivinen, gitaristene Raoul Björkenheim og Jimi Sumén, og harpisten og keyboardisten Iro Haarla, som var Vesalas kone. Vesala døde av kongestiv hjertesvikt i Yläne, Finland da han var 54 år.
I 1970 gjorde han innspillingen Nana, sammen med den norske bassisten Arild Andersen og den finske saksofonisten Juhani Aaltonen, en plate som ble gjenutgitt av finske Svart Records i 2017, og som er anmeldt HER. Og sammen med saksofonistene Peter Brötzmann og Aaltonen og bassisten Peter Kowald gjorde han innspillingen Hot Lotta, en innspilling som ble gjort i 1973, og som ble gjenutgitt for noen år siden (albumet er anmeldt HER).
Og musikken til Vesala var nesten aldri perkussiv, i hvert fall ikke på tradisjonell måte. Kanskje enda merkeligere er det at han knapt spilte noen trommesoloer på sine egne album. Det er derfor I’m Here (som først kom ut på Blue Master Special, SPEL 311, i 1974), spilt inn i Helsingfors i 1973, er en sjeldenhet. Å være en såpass spesiell utgivelse har selvfølgelig også gjort det til en skatt blant samlere. I tillegg er I’m Here Vesalas eneste soloalbum og eneste perkussive album, og en av de få der han kan sies å spille trommesoloer, om enn på sin egen særegne måte.
Innspillingen av I’m Here, ble gjort i 1973, og nå har Svart Records gjenutgitt denne soloplaten, som var Vesalas eneste soloplate i karrieren. Her får vi høre han på trommer, perkusjon, gong, cybaler, xylofon, marimba, vibrafon, chimes, sitar og andre perkusjonsinstrumenter – alt spredd ut over en LP med ikke mindre enn 19 forskjellige improvisasjoner.
Og allerede fra første slag på tam-tamern og ett av cymbalene, kan man høre at dette er salige Vesala. Han har en helt særegen tone i trommene, som man nesten kan kjenne igjen blant hundrevis av trommeslagere. Og i åpningssporet, med albumtittelen «I’m Here» markerer han for alvor at han er til stede.
Vesala var en nyskaper innenfor tromme- og perkusjonsfaget. Og samtidig som han er en teknisk dyktig trommeslager og perkusjonist, kan man høre at han kommer fra Finland. Og overgangen fra åpningssporet til det neste, den stillegående «Ho Ding (Peace)», hvor han fortsetter med tam tam og cymbaler, forstår vi spennet i spillet, fra det energiske til det nesten stillestående og over i et (nesten) afrikansk spill. Og slik fortsetter det – fra det nesten stillegående til energisk og fint trommespill, som er en studie i bruken av trommer som soloinstrument.
I 1973 var det vel egentlig ikke så mange som utga rene soloalbum for trommer og perkusjon, kun utført av en musiker. Franske Pierre Favre hadde allerede laget to soloalbum (i 1970 og 1972), og nederlandske Han Bennink og svenske Sven-Åke Johansson ett hver, begge spilt inn i 1972. Det var ikke akkurat første gang Vesala gjorde det heller. Han hadde allerede spilt trommer alene på den andre siden av albumet Yksi, kaksi, kolme, neljä soul jumppaa ( GROSS RECORDS, GRLP-27, 1969), men for rent instruktive formål, for å vise frem forskjellige rytmer og tempo.
I ettertid, og særlig de senere årene, har denne «idretten» fått en viss utbredelse, og det hender, fra tid til annen, at Paal Nilssen-Love sitt album Sticks and Stones fra 2001 (PNL Records), puttet i spilleren. Og nå vil jeg hevde at han har fått sterk konkurranse fra Vesalas solodebut. Og med den stillegående låten «Hommage to Jan Garbarek», får vi nesten følelsen av Tryptikom tilbake.
Et spennende trommealbum, som bør med i trommeopplæringen på de fleste utdanningsinstitusjonene! Og utgivelsen kommer med omfattende og informative liner-notes av den finske jazzjournalisten Harri Uusitorppa.
Jan Granlie
Edward Vesala (dr, perc, gong, cymbal, cylophone, marimba, vib, chimes, sitar, clock work, m.m.)
