På skive

EIVIND AUSTAD NEW ORLEANS TRIO

«That Feeling»
LOSEN RECORDS, LOS 248-2

Den norske pianisten Eivind Austad kommer fra Bergen, hvor han de senere årene har markert seg som en ytterst smakfull pianist. Han er utdannet ved «jazzlinja» ved NTNU i Trondheim, og senere ved universitetet i Bergen. Han har arbeidet som freelance-musiker siden 1990, og han har spilt med såpass forskjellige musikere som Kjetil Møster, Thomas T. Dahl, Frode Alnæs, Sigurd Køhn, Elisabeth Lid Trøen, Ole Hamre, Frank Jacobsen, og Sigvart Dagsland. Og med sin faste trio, bestående av han selv på piano, Magne Thormodsæter på bass og Håkon Mjåset Johansen på trommer, har de utgitt to album, «Moving» på Ozella i 2015 (anmeldt her) og «Northbound» på Losen Records i 2019 (anmeldt HER).

Austads nye prosjekt startet etter et kort møte i oktober 2014, da pianisten Eivind Austad var i New Orleans. En natt satt han inn på en konsert hvor han hørte rytmeseksjonen med James Singelton (bass) og Johnny Vidachovic (trommer) på The Jazz Playhouse. Dette møtet førte til at Austad kontaktet de to musikerne fire år senere da han mottok midler til å gjøre et opptak basert på hans kjærlighet til New Orleans-musikken. Innspillingen ble gjort i Esplanade Studios i New Orleans den 26. februar 2018, og resultatet er nå ute på markedet. Selv sier han at «That Feeling» er et album «om» New Orleans, i den forstand at musikken utforsker en følelse av New Orleans. Låtene, hvor noen er Austads egne komposisjoner, og noen er standarder har vært maler for denne utforskningen. Komposisjonene er relativt enkle, noe som betyr at musikerne må fokusere på å skape en følelse forankret i New Orleans’ tradisjoner.

De to medmusikerne, James Singelton, er en av de mest etterspurte bassistene i New Orleans, og kombinerer en dyp kunnskap om byens rike musikkhistorie med en eksperimentell holdning og vilje til å hoppe inn i enhver musikalsk situasjon. I løpet av sine mer enn 40 år som en integrert del av byens musikkscene har han spilt og spilt inn med mange band og artister som John Scofield, John Medeski, John Abercrombie, Chet Baker, Lionel Hampton og James Booker. Han spiller regelmessig med Stanton Moore, i tillegg til blant annet bandet Astral Project. Johnny Vidachovic er en innflytelsesrik trommeslager fra New Orleans, som har inspirert generasjoner av musikere gjennom mer enn 60 år. Han er en av få musikere som kan mestre noen av de rike musikalske stilene med opprinnelse i New Orleans med stor overbevisning. Han har gjort konserter og spilt inn plater med mange av de mest innflytelsesrike musikerne fra New Orleans som Professor Longhair, James Booker, Johnny Adams og Mose Allison, samt John Scofield, Harry Connick, Bobby McFerrin og et band som Astral Project. Han og James Singelton har spilt sammen som rytmeseksjon i mer enn 40 år.

Vi får åtte komposisjoner, og de starter med Austads egne «724 Blues», og umiddelbart føler vi at Austad har funnet New Orleans-tonen i spillet sitt. Dette er en fin og groovy sak, hvor særlig det fine trommespillet gjør seg gjeldende. Og vi tenker at det må være en drøm for Austad å sitte i et studio i selveste New Orleans, sammen med lokale musikere, å få spille denne musikken. Andresporet, «Soul of a Twain» er også skrevet av Austad, og er nok en deilig blues, hvor medmusikantene legger et veldig typisk, amerikansk bakteppe, som er u8ltrecoolt. Og det høres ut som pianisten fra Bergen trives utmerket i selskapet. Og derfra og ut, er dette blitt en deilig innspilling med fine komposisjoner fra kapellmesteren, ispedd låter fra Spencer Williams (Basin Street Blues»), Ornette Coleman («Turnaround»), George Harrison («Something») og Charles C. Converse («What a Friend We Have in Jesus»), før de avslutter med Austads tittelspor, «That Feeling»).

Å gjøre såpass forskjellige låter som «standarden» «Basin Street Blues», Colemans «Turnaround» og Harrisons «Something» viser at vi har å gjøre med musikere med vidåpne ører, og selv om låtene er gjort tusenvis av ganger tidligere, synes jeg de leverer fine versjoner. I førstnevnte har det ofte en tendens til nesten å stoppe opp hos en del musikere etter A-delen, men her synes jeg Austad fyller «hullene» på en fremragende måte. Og Coleman-låten er jo en deilig blues i utgangspunktet, og her synes jeg de tre musikerne gjør den til en ytterst fin sak, veldig «nedpå» og uten noe «krimskrams» av noe slag. Pianospillet til Austad er deilig og litt «bakpå» som passer perfekt til denne låta og til de to medmusikantene, før vi får Austads egen «Esplanade Drive», hvor man nesten kan høre at det er en «nordboer» som leder an, men som tas inn i favnen til de to amerikanerne. Det låter litt av Bill Evans i hans mer ettertenksomme øyeblikk, før vi får Harrisons gamle pop-släger «Something», som i mange tilfeller fungerer vel så godt som jazzlåt som poplåt, noe den neddempede og ytterst coole versjonen vi får her beviser på all mulig måte. Deilig!

Så følger den gamle godspell-låta «What a Friend We Have in Jesus», hvor de tre også tar inn denne typen tradisjonsmusikk fra New Orleans, og vi ser nærmest et typisk begravelsesfølge fra byen for oss, selv om vi i stedet for en haug med litt «sure» blåseinstrumenter, får nydelig pianospill, hvor Austads spill swinger omtrent som var han født og oppvokst i New Orleans og ikke mellom de sju fjellene i regntunge Bergen.

Så runder de av med tittelsporet, hvor jeg kanskje synes det går litt «over stokk og stein», og inspirasjonene fra for eksempel James Booker er absolutt til stede. Dette er ikke platas mest interessante spor, og virker litt som om det er et slags bonusspor, hvor man både fader inn og ut. Kanskje synes de tre musikerne at det lille vi får høre (2:13) var det som var mest interessant i låten, ikke vet jeg.

Men stort sett, med unntak av sistesporet, er dette blitt en strålende plate, hvor det swinger slik musikk fra New Orleans skal, selv om man ikke har med karnevals-sirkus med masse blåsere i besetningen, men holder det nede på trionivå. Og som trio er det ikke mye å utsette på det vi her får servert. Når korona-perioden er over, bør kanskje noen arrangører her i Norden få de to medmusikantene over «dammen» for en turné eller, i alle fall, en festivaljobb eller fem med denne trioen. For dette var deilig!

Jan Granlie

Eivind Austad (p), James Singelton (b), Johnny Vidachovic (dr)

Skriv et svar