Det er ikke hver dag man får tilsendt plater hvor adressaten har postnummeret 2312 Ottestad, stedet hvor undertegnede slet sine «barne- og ungdomspumps» for mange, mange år siden. Men nå har den lille bygda, rett sør for Hamar fått to nye basstilvekster til sitt ellers rikholdige musikkliv. Ikke bare har bassisten «fra gærne sia ta Mjøsa» tatt til fornuften og flyttet til solsiden av Norges største innsjø, men ryktene forteller at også bassisten Sigurd Hole har flyttet dit. Strålende!
Nå er den utmerkede bassisten Ellen Andrea Wang ute med sin andre innspilling i eget navn, etter «Blank Out», som kom i 2017. Dette var en innspilling vi på salt peanuts* ikke var kjempebegeistret for, fordi vi visste hun hadde kapasitet til så mye mer. (Anmeldelsen kan du lese HER).
På sin nye «langspiller» har hun forminsket bandet sitt, og vi får møte henne sammen med den britiske gitaristen Rob Luft, en av de mest omtalte, britiske gitaristene om dagen, og den svenske trommeslageren og perkusjonisten Jon Fält, som jeg ikke kan forstå annet enn går fra platestudio til platestudio, fra prosjekt til prosjekt og fra konsert til konsert i en rekke forskjellige prosjekter. Ellen Andrea Wang spiller bass, samtidig som hun er hovedvokalist (de andre to bidrar også på vokalfronten).
Og «Closeness» er en fin og treffsikker tittel på platen, for dette er nær musikk, hvor de tre samarbeider tett og fint, og hvor de på en scene garantert opptrer tett, selv om en-metersavstanden sikkert holdes.
Vi får ni låter, hvorav seks er skrevet av Wang, en er tradisjonell, en er gjort av Ornette Coleman og en er komponert av Pat Metheny.
Og de starter med Wangs «Erasmus», som er en temmelig rocka låt, hvor Wangs bass ligger godt i grunnen sammen med Fälts energiske trommespill, mens Luft virkelig får utløp for sine rockeegenskaper. En tøff låt som tar oss med til et litt annet landskap enn på debutplaten.
Tittelsporet, «Closeness» er også gjort av Wang, og tar oss med til et helt annet landskap. Dette er en gitarbasert ballade, hvor Luft viser fram sine forbilder i form av Pat Metheny og andre litt eldre gitarister.
Tredjesporet, «Nobody Knows» er egentlig den tradisjonelle vi alle kjenner, i alle fall teksten, men melodien er gjort av Wang, og vi får en helt annen versjon av den gamle gospellåten enn vi hadde trodd. Fin vokal fra Wang og spennende gitarspill fra Luft. Og bak ligger Wangs bass-spill og Fälts trommespill som en deilig «grunnvoll».
Wang har også skrevet «Strange Flower», som kunne gått rett inn på settlista til Pat Metheny, og gjerne med Wangs fine bass-spill i selskapet. For gitarspillet til Luft ligger veldig tett på Metheny. Men med Wang og Fält i bakgrunnen, blir dette allikevel noe helt annet, og adskillig mer spennende.
For ikke altfor lenge siden, ble Ellen Andrea Wang mor for første gang, og jeg har en sterk mistanke om at «Waiting for Ellinor» ble skrevet mens hun ventet på å føde. Dette er en nydelig ballade hvor gitarspillet til Luft svever deilig av gårde i et enkelt tema over de to andre. Lukker man øynene kan man nærmest føle at man flyr lavt over kornåkrene det er mange av rundt det rose sveitserhuset hun har fått seg i Ottestad. En relativt kort og vakker låt som blir et slags pusterom i produksjonen.
Så følger platas siste komposisjon av Wang, som også er en slags ballade, som er en god etterfølger til den forrige låta. En vakker ballade, og kanskje Wangs beste låt på platene.
Deretter følger Ornette Colemans vakre «Lonely Woman», hvor Wang åpner med kraftfull bass, før hun kommer inn med vokal, og vi får en litt annerledes versjon av låta enn vi er vant til å høre den. Hun følger ikke tamaet og det «Colemanske» slavisk, men legger inn mye personlighet i vokalen, før Luft kommer inn med fint gitarspill over Fälts alltid energiske trommespill. En vakker versjon.
Så følger Pat Metheny, David Bowie og Lyle Mays’ «This Is Not America» i en litt reggae-inspirert versjon, hvor alle tre bidrar med vokal, med Wang i front. Hun er nok ingen David Bowie, men gjør en versjon som fungerer helt ok, men dessverre ikke optimalt.
Så runder de av med den tradisjonelle «Wayfarer Stranger», som mange har gjort personlige versjoner av. Dette må være en av de nydeligste spirituals som er laget, og her får vi nok en fin versjon, hvor Lufts gitarspill ligger deilig under Wangs vokal, selv om vokalen ikke kommer opp mot Rhiannon Giddens versjon på hennes strålende plate «There Is No Other», som kom på Nonesuch i 2019.
«Closeness» viser at Ellen Andrea Wang har gått et godt stykke siden forrige plate. Hun har kanskje blitt sikrere på seg selv etter at hun ble mor (for jeg skal ikke prøve meg på at grunnen er at hun har flyttet til Ottestad). Men hun har en selvsikkerhet både i bass-spillet og vokalen som er god, selv om hennes vokal ikke er den mest originale i verden. Og med Rob Luft og Jon Fält på laget, har hun funnet en «combo» som passer perfekt til hennes musikk.
Jan Granlie
Ellen Andrea Wang (b, v), Rob Luft (g, v), Jon Fält (dr, perc, v)
