På skive

FRANDS RIFBJERG QUARTET

«Four Leaf Clover»
GATEWAY, FCR102

Den danske trommeslageren Frands Rifbjerg, er født i 1964, og er utdannet ved det klassiske musikkonservatorium. Etter uteksamineringen med diplomeksamen i 1984, fortsatte han studiene ved Drummers Collective og The New School i New York. Som sidemann har han arbeidet med musikere som Clark Terry, Carla Bley, Phil Woods, Carsten Dahl, Jesper Thilo, Doug Raney, Horace Parlan, Tomas Franck, Bent Jædig, Thomas Fryland, Hugo Rasmussen, Ernie Wilkins Almost Big Band, Birgitte Sojiin, Henrik Bolberg og Uffe Markussen, for å nevne noen. Han spiller jevnlig med Jesper Thilo og i en rekke andre sammenhenger, blant annet Kasper Tranbergs utsøkte trio (med Nils Bo Davidsen på bass), og andre steder hvor det er behov for en stødig trommeslager.

Nå er han ute med sin andre «langspiller» med sin kvartett. Hans forrige plate med kvartetten pluss vokalisten Marie Fisker, «Songs and Melodies» kom i 2017, og ble hedret med årets jazzplate under Danish Music Awards, og anmeldelse av den platen kan du lese HER.

I kvartetten denne gang, har han beholdt instrumentalistene fra «Songs and Melodies», og vi får igjen høre det danske «stjernehold» med pianisten Søren Kjærgaard, bassisten Anders «AC» Christensen og trompeteren Kasper Tranberg, tre av de viktigste og mest spennende musikere Danmark har å by på i dag.

Platen er utgitt i Rifbjergs navn, men han har ikke bidratt med noen egne komposisjoner, men i stedet valgt låter fra øverste hylle gjort av noen av hans favoritter, og de starter med Randy Westons fine «The Momory Of Love», hvor tankene umiddelbart går tilbake til Miles Davis og tiden rundt «Kind of Blue», på grunn av Tranbergs utsøkte spill på den mutede trompeten i starten. Og bak ligger «AC», Kjærgaard og Rifbjerg, som var de hentet rett fra innspillingen av «Kind of Blue» i 30th Street Studio i den tidligere gresk-ortodokse kirken på Manhattan i april 1959. Og noe annerledes blir det egentlig ikke når Tranberg fjerner muten og fortsetter sitt nydelige spill etter at temaet er unnagjort. Og bak ligger de tre andre og underbygger, pusher og gjør situasjonen enkel for Tranberg. En aldeles nydelig åpning!

Så følger Paul Matians «Arabesque», som blant annet forefinnes på «AC»s fine soloplate «Dear Someone» fra 2009, utgitt på Stunt Records, hvor han spiller med Motian og pianisten Aaron Parks (en plate jeg absolutt kan anbefale), og som Motian har gjort blant annet med sitt Electric Bebopband.

Her får vi en av Motians fineste ballader, som tolkes på en måte jeg er overbevist om at Motian ville elsket. Vi får svært lyrisk spill fra Tranberg, og Kjærgaard er også overraskende «streit» i det han leverer. Vi er jo vant til å høre disse to i adskillig mer moderne musikalske landskap enn dette. Men hele veien er det usigelig vakkert, og sammen med en nesten Charlie Hadensk bass, og sobert og fint trommespill, blir dette en solid «højdare».

Så fortsetter de med den danske trompeteren Jens Winthers «Dreamchild». Dette er også en vakker ballade, hvor Tranbergs spill kan tolkes som en hyllest til den avdøde trompeteren (som døde den 24. februar 2011). Denne komposisjonen er en fin forlengelse av Motians «Arabesque», og kan på mange måter tolkes som en variant av Motians låt. Vakkert hele veien!

Så følger Søren Kjærgaards «Flimrende Lys», som kanskje er en hyllest til filmmediet (?), og som utvilsomt er den mest «moderne» låten på platen. Her får vi Kjærgaards «rullende» pianospill i starten, før de andre kommer inn med fint spill. Tranberg fortsetter temaet som Kjærgaard fabulerte rundt i åpningen, før han avleverer en nydelig solo, slik nesten bare han kan. Det er mye tradisjon i det han gjør i denne soloen, både fra Miles, Clifford Brown, Freddie Hubbard og nyere trompetidoler. Og bak «leker» «AC» og Rifbjerg seg rundt soloen, før Kjærgaard kommer inn og avleverer platens fineste pianosolo. Her går tankene tilbake til Keith Jarretts amerikanske kvartett (med Dewey Redman – tenorsaksofon, Charlie Haden – bass og Paul Motian – trommer). Forskjellen er bare at Kjærgaards pianospill på mange måter overgår Jarretts fra de platene jeg har hørt med dem. Her kjenner vi han mye mer igjen, der vi pleier å høre han, for eksempel på Mandagsklubben, eller i Koncertkirken. Spillet er ytterst kreativt og sammen med de andre blir dette nok en perle.

Den går over i nok en Kjærgaard-komposisjon, og i «Chinatown» får vi en litt annen stemning. Dette er en ballade som gjerne kunne gått inn på en av Charlie Hadens bedre plater. Her er vi igjen tilbake til Miles Davis måte å spille på, når han ville gjøre en vakker ballade. Og da snakker vi tiden en stund etter «Kind of Blue», men ikke såpass langt fram at Miles har begynt med nok en musikalsk revolusjon. Vakkert og strålende spilt over hele linja!

Så avslutter de denne fantastisk fine platen med Christensens «End Music». Nok en ballade, hvor «AC» og Rifbjerg ligger bak og kontrollerer den nydelige kommunikasjonen mellom Tranberg og Kjærgaard. En låt som inneholder det meste man kan ønske seg fra en slik kvartett!

«Four Leaf Clover» er blitt en strålende plate, som trekker tankene til noe av det beste vi fikk fra for eksempel Miles Davis på slutten av 50-tallet og Keith Jarretts amerikanske kvartett fra 70-tallet, og flere av de gamle, utslitte platene med Paul Motian, men samtidig med en originalitet som fenger. Hør bare på sistelåta, hvor det kan høres ut som Miles har tatt seg en tur til Skandinavia for å studere folkemusikken herfra.

For det er mye «pære dansk» i den den musikken vi får på «Four Leaf Clover», men ikke slik at man umiddelbart lengter til det flate landskapet på for eksempel Ærø eller langs strendene på østkysten av Jylland. Heller ikke til nærmeste vertshus rundt hjørnet hvor man kan tusle over for å få seg en «kold en». Men det er noe med stemningen i flere av låtene, og den måten de spiller på, som er veldig dansk, og da i ytterst positiv forstand. For dette er musikk fremført av fire danske musikere, og da er det kun positivt at man kan høre hvor de kommer fra, og at de ikke kopierer amerikanerne.

Dette er blitt en usedvanlig deilig plate, som man ikke skal se bort fra, vil kreve at trommeslager Rifbjerg igjen må «karre» seg opp på scenen i Bremen Teater for å motta nok en pris for årets danske jazzinnspilling på Danish Music Awards engang på senhøsten. Det eneste jeg har å innvende mot plate er at den varer i knappe 40 minutter. Men man får oppsøke de spillestedene hvor kvartetten spiller, om man vil høre mer, noe jeg kommer til å gjøre, for dette var strålende!

Les også anmeldelsen av releasekonserten i JazzCup den 7. juli, HER.

Jan Granlie

Kasper Tranberg (tp), Søren Kjærgaard (p), Anders «AC» Christensen (b), Frands Rifbjerg (dr, bell)

Skriv et svar