I duoen Freelektron møter vi den finske trommeslageren Ilmari Helkinheimo i selskap med saksofonisten og fløytisten Jimi Tenor. Helkinheimo kunne man lese om på salt peanuts* for ikke lenge siden, da vi anmeldte albumet «The Father, The Sons & The Junnu» (MOSEROBIE), som var et resultat av en turné i Sverige og Finland med saksofonisten og fløytisten Juhani Aaltonen, saksofonisten Jonas Kullhammar og bassisten Christian Meaas Svendsen, en plate som fikk relativt god omtale på våre sider (les anmeldelsen HER). Jimi Tenor er en av de «hippeste» saksofonistene i Finland, som har gjort en rekke soloinnspillinger, pluss samarbeid med blant andre Abdissa Assefa, Tony Allen, Nicole Willis, UMO Jazz Orchestra og en rekke andre.
Nå har de kommet med duoplate, innspilt i Tenho Club den 23. oktober 2016. Og det er blitt selskapet Jazzaggressions varemerke å ikke utgi flunkende nytt materiale på plate, så denne passer godt inn i selskapets strategi.
Vi møter de to i relativt fritt improviserte strekk, på LP selvfølgelig, med et relativt anonymt cover. Og hele veien er det spennende duoer vi får servert. Helkinheimo spiller både akustiske og elektriske trommer, samt perkusjon, mens Tenor trakterer tenorsaksofonen og fløyta i tillegg til photophone, micro Korg og MFB microzwerg, uten at jeg skal gå inn å forklare de forskjellige «dippedutter».
Stort sett synes jeg vi får servert en spennende innspilling. Men det å gjøre fritt improvisert musikk med trommer og saksofon pluss synther, er en krevende øvelse. Og i partiene hvor Tenor ikke spiller fløyte eller saksofon synes jeg kanskje det blir litt stillestående, selv om Tenor boltrer seg friskt på synthene. Helkinheimo kommer gjennomgående godt fra samarbeidet, og hans trommespill er oversiktilig og fint hele veien gjennom. Det er klart at det krever sin mann å hele tiden holde koket i en slik duo, særlig i «synth-partiene», men jeg synes Helkinheimo står fram som en svært ansvarlig trommeslager, og er med på å dra denne innspillinen fint i land. Og når Tenor plukker fram tenorsaksofonen, så låter dette både friskt og spennende. Mest imponert blir jeg allikevel over fløytespillet hans. Hadde det dukket opp i en «blindfold»-test, hadde jeg satt en årslønn på at det var Juhani Aaltonen. For det er tydelig at Tenor har hatt Aaltonen som inspirasjonskilde i studiene av fløyta som jazzinstrument. Lyden er fyldig og god, og det er en slags råskap i spillet som fascinerer.
Denne liveinnspillingen er blitt en litt varierende sak. I de beste stundene synes jeg det låter strålende, men innimellom begynner jeg å tenke på andre ting, og da er det godt vi har Helkinheimo som kan bringe meg tilbake til det dette dreier seg om.
Jan Granlie
Ilmari Helkinheimo (dr, perc, triggers), Jimi Tenor (ts, fl, photophone, micro Korg, MFB microzwerg)
