Den amerikanske pianisten Horace Elva Tapscott ble født den 6. april 1934, og forlot denne verden den 27. februar 1999. Han dannet Pan Afrikan Peoples Arkestra (også kjent som P.A.P.A., eller The Ark) i 1961 og ledet ensemblet til slutten av 90-tallet. I de siste årene har tydeligvis plateselskapene fått øynene opp for denne kreative pianisten, og det franske selskapet Dark Tree har utgitt, i alle fall ett par plater med han, som vi har fått sansen for her på salt peanuts*, innspillingen «Why Don’t You Listen? Live at LACMA 1998» (anmeldt HER), og «Ancestral Echoes» med Pan Afrikan Peoples Arkestra (anmeldt HER).
Tapscott ble født i Houston, Texas, og flyttet til Los Angeles, California, ni år gammel. På dette tidspunktet hadde han begynt å studere piano og trombone. Han spilte med Frank Morgan, Don Cherry og Billy Higgins som tenåring. Etter tjeneste i luftforsvaret i Wyoming, vendte han tilbake til Los Angeles og spilte trombone med forskjellige band, særlig med Lionel Hampton (1959–61). Kort tid etter sluttet han å spille trombone og fokuserte på piano.
I 1961 dannet han Pan Afrikan Peoples Arkestra, med sikte på å bevare, utvikle og fremføre afroamerikansk musikk. Da hans visjon vokste, ble dette bare en del av en større organisasjon i 1963, som fikk navnet Underground Musicians Association (UGMA), som senere endret navn til Union of God’s Musicians and Artists Ascension (UGMAA). Arthur Blythe, Stanley Crouch, Butch Morris, Wilber Morris, David Murray, Jimmy Woods, Nate Morgan og Guido Sinclair spilte alle i Tapscotts Arkestra i en periode. Entusiaster av musikken hans dannet to plateselskapet på 1970- og 80-tallet, Interplay og Nimbus, som han spilte inn på. Og «Live in Libero» kom i 1981 ut med to volumer på Nimbus West Records.
Her møter vi han sammen med bassisten Roberto Miranda, som spilte med musikere som Julius Hemphill, John Carter, Michele Rosewoman, Kenny Burrell, Bobby Bradford, John Carter, David Murray, Cecil Taylor, Charles Lloyd, Bobby Hutcherson og Vinny Golia i forskjellige sammenhenger, og perkusjonisten Sonship (Woodrow Theus), som foruten å spille med Tapscott også spilte med Wadada Leo Smith, og som døde den 18. mars 2011. Innspillingene er gjort i Lobero Theatre den 12. november 1981, og Lobero Theatre er et teater som ble bygget i 1972 av Jose Lobero, en lokal komponist og musiker.
Vi får tre låter, alle komponert av Tapscott, og de begynner med «Sketches of Drunken Mary», som viser den store kreativiteten i Tapscotts spill. De fortsetter med den litt roligere, men like intense «Raisha’s New-Hip Dance», før de avsluttgjør «The Dark Tree» på B-siden, som tar oss med på en drøyt 21 minutters reise inn i Tapscotts musikalske univers.
Komposisjonene til Tapscott er ytterst originale. Han har «spor» og inspirasjon fra en rekke eldre pianister som har påvirket hans spill, og man kan, hvis man hører nøye etter, høre spor etter for eksempel Erroll Garner og Jaki Byard i spillet, samtidig som man også kan sammenligne mye av spillet med ting man har hørt fra Don Pullen senere. Det vil si at musikken er moderne, samtidig som den har en fot i tradisjonen, og hans originalitet er stor. Og i denne triosettingen synes jeg at hans spill kommer adskillig bedre til sin rett enn i de to andre platene vi har anmeldt tidligere (begge med stort orkester). Og i andresporet, hvor han opptrer solo, får han virkelig «breie seg ut» og vise sin originalitet.
B-sidens ene, lange spor, «The Dark Tree» swinger på en fin måte hele veien, og siden komposisjonen er relativt lang, er det god plass til variasjonen i spillet, som viser hans originale modernitet, hvor hans storslagne teknikk kommer godt til sin rett, samtidig som både Miranda og Sonship får boltre seg som de vil i settingen, både i ensemblespillet og i spennende soloer.
Jeg må innrømme at jeg har fått stor sans for Horace Tapscott etter å ha lyttet mye til denne, og de to ovennevnte platene. Han har noe kreativt i spillet som «treffer» meg, både på grunn av at han trekker med seg tradisjonen fra noen av de dyktigste pianistene tidligere i historien, samtidig som han er en modernist som går sine egne veier. Og så swinger det nesten hemningsløst av musikken innimellom.
Jan Granlie
Horace Tapscott (p), Roberto Miranda (b), Sonship (perc)
