IKI er et internasjonalt vokalensemble som holder til i København. Ensemblet fremfører musikk i den eksperimentelle delen av den musikalske skalaen, og mye er fritt improvisert. Ensemblet har de senere årene gjort flere plateinnspillinger og konsertprosjekter som har gitt publikum nye varianter av hva den menneskelige stemme kan klare – ikke veldig ulikt det Trondeheim Voices gjør, men de gjør musikk som er helt deres egen. Ensemblet består i dag av Anne Mose, Guro Tveitnes, Kamilla Kovacs, Johanna Sulkunen og Randi Pontoppidan, og tidligere ha vi på salt peanuts* anmeldt prosjektene «Lava», som kom i 2014 (anmeldt HER) og «Oracle», som kom i 2018 (anmeldt HER).
På deres nye prosjekt, «Terror/Is/Me» stiller de spørsmål ved hva terror er. Hva er lyden av bygninger som kollapser? Og hva er lyden av håp? Våren 2021 komponerte IKI musikk til teaterstykket «Terror/Is/Me», og fremførte musikken på scenen, hvor de enkelte vokalistene fremsto som mer eller mindre kjente figurer, fra Frihetsgudinnen til «flammende føniks-sirener».
Det særegne med IKI er, at de hver for seg er ytterst sterke stemmer, noe de fleste av dem har bevist på flere soloprosjekter- og innspillinger. Og sammen låter de som er ytterst sammensveiset ensemble innenfor det mer samtidsmusikalske og eksperimentelle.
Musikken er laget av IKI i fellesskap, med unntak av åpningen, som er den kjente «New York, New York», skrevet av John Kander og Fred Ebb, og «Yalla Tnam» som er arabisk, og som kan være skrevet av både Rabih Gemayel og Rabih Rizk (om ikke dette er samme person?)
Stykket er skrevet til 20-årsjubileet for terrorhandlingene mot tvillingtårnene i New York den 11. september 2001. Hva førte til angrepet? Hvordan reagerte øyenvitner og beboere i New York på angrepet? Og hvilke konsekvenser hadde angrepet på livene våre? Dette er hva regissør Sargun Oshana har satt seg fore å undersøke sammen med teamet ved Odense Teater og musikerne i IKI, i denne politiske og poetisk forestillingen, som blant annet bygger på materiale samlet inn av dokumentaristen Sigurd Hartkorn Platener. Lyddelen for forestillingen ble laget og fremført av IKI, som sammen med skuespillerne skaper forestillingens bilder og tablåer. Forestillingen ble laget ved hjelp av «devising»-metoden. Dette betyr at hele teamet er medskapere og forestillingen lages i løpet av prøveperioden og det jobbes ikke med et ferdig manus. Så her kan ting endres underveis, særlig med et såpass frittgående ensemble som IKI som lydsettere.
Og de starter med deres helt særegne versjon av «New York, New York», før vi straks er inne i IKIs vokale verden hvor de fem stemmene nesten kan høres ut som ett instrument i «The Eyewitnesses». Og det er ingen tvil om at dette er musikk som setter terroren i front i sjelen, og man husker tilbake på skrekkbildene fra New York denne setemberdagen.
Og derfra og ut er dette en «fortelling» om hva terrorfrykten gjør med oss mennesker. Hvordan angsten kryper inn i sjelen og nekter å slippe taket. Og hele tiden er det de fem stemmenes samspill som utgjør hovedbestandelen av musikken, og hele veien er dette relativt skremmende, men man øyner også håp etter hvert som «verket» skrider fram.
Men dette er, utvilsomt, musikk laget for en teaterforestilling, så egentlig skulle man vært til stede i Odense Teater på Fyn og overvært teaterforestillingen i stedet for å bare lytte til musikken.
Men som musikkverk er dette blitt en seanse som får oss til å våkne og sette terrorfrykten i front. De fem vokalistene kjenner hvernadre godt etter mange års samarbeid, og det er ytterst dyktige vokalister vi har med å gjøre, så det vokalmessige og kreative er tatt godt vare på. Innimellom legger de også til litt live elektronikk til stemmene, som gir et litt annet lydbilde, noe som fungerer særdeles godt i sekvensen «Nuke Them All» og «Violence Betets Violence». Og i avslutningen, «Firebirds» får vi afrikansk perkusjon kombinert med elektronikk som minner om Philip Glass og hans mesterverk «Koyaanisqatsi».
Selv om dette er et litt annet «verk» enn de tidligere vi har hørt fra IKI, så er det blitt en veldig, veldig fin, men skremmende og tankevekkende innspilling om noe av det vi frykter mest i dagens verden. Terror er en maktmetode som brukes nesten hele tiden forskjellige steder på kloden, utført av politiske forskrudde galninger, statsapparat og grupperinger, og reaksjonene på den er fryktinngytende og skremmende på en nesten uforklarlig måte. Og de siste årene har vi også opplevd det med jevne mellomrom her i Europa, og med det trusselnivået man i dag opererer med, skal man passe på, men ikke la frykten ta overhånd, å stoppe oss fra å leve våre liv på en relativt normal måte.
Og jeg synes IKI forteller oss litt av det mot slutten av denne innspillingen, selv om det meste av det vokale er ordløst. Behold håpet, og ikke la idiotene og galningene styre livene våre!
Jan Granlie
Anna Mose (v), Guro Tveitnes (v), Kamilla Kovacs (v), Johanna Sulkunen (v, elec), Randi Pontoppidan (v, elec)
