Den norske tenorsaksofonisten og bukkehornspilleren Karl Seglem har siden 1991 vært en viktig musiker i grenselandet mellom folkemusikk fra Sogn og Årdal, hvor han er født og oppvokst, og den moderne jazzen. Dette har ført til 40 plateinnspillinger siden debuten med gitaristen Kåre Thomsen og bassisten Ole Amund Gjersvik og platen «Poems for Trio» på Hot Club Records i 1988.
Den nye platen, «Alun» er en fortsettelse av hans tidli9gere arbeid med å fornye og koble folkemusikken sammen med jazzen til et verdensmusikalsk lydbilde han over flere år har gjort stor suksess med. Her på salt peanuts* har vi anmeldt en rekke av hans plater, pluss hans seneste bok/CD, «Oljelenkjer» som kom tidligere i år, og som er anmeldt HER. En plate som klart veste Seglems politiske ståsted for miljøvern.
Hans nye prosjekt er innspilt på forskjellige steder i perioden 2019, 2020 og 2021. Og på grunn av pandemien har han fått tid til å fordype seg i materialet, gjøre nye opptak, forme stoffet og ferdigstille det. Og selv sier han i reklameskrivet at dette ikke er et konseptalbum, som ofte er tilfellet med Seglem, men 10 komposisjoner som allikevel henger sammen på et vis.
Og han har samarbeidet med en rekke musikere på platen, de fleste musikere vi kjenner fra tidligere innspillinger med den gode sogningen, han har på mange måter samlet sine beste, musikalske venner gjennom flere år til dette prosjektet.
Og jeg føler det er en roligere og mer ettertenksom Seglem vi møter her. Tidligere har det vært mye av musikken som nesten har vært dansbart med en energi og met trøkk som på mange måter kunne virke som publikumsfrieri (hvis vi skal være ekstra kritiske). Mens jeg føler han denne gangen tar det mer med ro. Det er mer gjennomarbeidede komposisjoner, og arrangementene er gjennomgående bedre og tidvis storslåtte.
Han benytter forskjellige musikere hele veien, for å få fram de musikalske uttrykkene han ønsker, og kombinasjonen i miksingen av både tenorsaksofon og bukkehorn av varierende størrelser, munnharpe, hardingfele, langeleik og de mer «streite» instrumentene man er vant til å høre i jazzen, fungererr svært godt. Så vidt jeg kan registrere er det ingen kjedelige øyeblikk i denne «brønnen» av deilig musikk, ikke minst taket være de utmerkede musikerne han samarbeider med, og de nydelige og gjennomtenkte arrangementene. Og særlig synes jeg samspillet mellom Seglems tenorsaksofon og geitehorn fungerer svært godt sammen med Sven Schultz’ bass-spill og Kåre Opheims trommer, som begge er essensielle i lydbildet.
«Alun» er rett og slett blitt nok en strålende innspilling i grenselandet mellom norsk folkemusikk og jazz, fremført av noen av de mest kreative musikerne innenfor denne kategorien i Norge. Og kanskje den mest gjennomarbeidede plateinnspillingen fra Seglem til nå.
Jan Granlie
Karl Seglem (goat horn, ts, elec, oxofon, v, keys), Håkon Høgemo (hardanger vio), Erlend Viken, hardangervio, vio), Andreas Ulvo (p, synth, arr), Odd Einar Nordheim (v), Niko Buljo (joik), Lars Jakob Rudjord (org), Kenneth Lien (mouth harp, Norwegian droned zither), Ketil Thorbjørnsen (g), Olav Torget (ngoni), Hallvard Gaardløs (b), Svein Schultz (b), Ruben Fredheim Oma (bass, baryton g), Kåre Opheim (dr), Alf Magne Hillestad (dr, perc), Øyvind Aga (dr), Jonas Howden Sjøvaag (dr), Reidar Skår (synth)
