Det er ingen tvil om at storband-sjangeren opp gjennom tidene har vært en mansbastion. Å lede og drifte et storband var i flere generasjoner en oppgave for menn. Og det var nesten kun som vokalister damene fikk slippe til i denne formen for jazz.
Men det skjedde noe på begynnelsen av 70-tallet, da den japanske pianisten Toshiko Akiyoshi og hennes bedre halvdel, fløytisten og saksofonisten Lew Tabackin startet storband sammen – et storband som holdt det gående med plateinnspillinger fra 1974 («Kogun») til «European Memoirs» i 1982. Deretter holdt hun det gående fram til 2011 med Toshiko Akiyoshi Jazz Orchestra.
En annen som har mer eller mindre «Tatt over» etter Akiyoshi, er orkesterlederen Maria Schneider, som kom med sin første plate med Maria Schneider Orchesatra i 2000 («Days Of Wine And Roses», og som nylig kom med sin foreløpige siste plate «Data Lords».
Og de senere årene er det flere kvinnelige orkesterledere som har markert seg på det internasjonale jazzkartet. I København er det nå den japanske orkesterlederen Miho Hazama som nå leder DR Big Band, og rundt om i verden er det flere og flere kvinner som leder storband av høy klasse.
Orkesterlederen, påianisten, komponisten og arrangøren Kathrine Windfeld er en av de siste som har markert seg på denne scenen. Og nå er hun ute med sin tredje langspiller. Det startet med «Aircraft» i 2015, (som er anmeldt https://salt-peanuts.eu/record/kathrine-windfeld-big-band/) før «Latency» kom i 2017 (anmeldt HER). Hun er født i Svendborg i 1984, og er utdannet både ved Musikhöskolan i Malmø og ved København Universitet. Tidlig i år vant hun «Rising Star Jazz Competition, European Edition», som skulle gi henne spillejobber på sju europeiske jazzfestivaler i løpet av året, men alle vet hvorfor det ikke ble noe av.
I den senere tiden har hun vært i Sverige for å gjøre plateinnspilling med Bohuslän Big Band, og midt i korona-pandemien, besøkte hun og hennes storband, Thomas Vang i The Village Studio i Vanløse for å gjøre denne innspillingen.
Hennes storband består av musikere fra Danmark, Sverige og Norge, pluss at de ha med den ungarske saksofonisten Gabor Bolla som solist på to låter, og alle komposisjonene er laget av Windfeld, bortsett fra en, hvor hun har samarbeidet med Peter Jensen.
Nå vet de fleste at storbandmusikk kan være så mangt. Noen vil hevde at større band, slik som ICP, prosjekter ledet av Peter Brötzmann eller Barry Guy ikke er storbandmusikk, og fastslår at storband er Ellington, Basie, Gil Evans, Thad Jones/Mel Lewis osv. Og mange regner Windfeld inn som leder av et moderne storband.
Hvis man ser på den nyere storbandhistorien, i alle fall den profesjonelle, og ikke den delen av historien hvor man «planker» arrangementer av Neal Heftis Count Basie-låter, så er det vel Maria Schneiders måte å løse storbandkoden på, som er den mest brukte. Og siden Schneider i en periode var Gil Evans assistent, så er det klart at mye av musikken har røtter derfra. Og det er også noe man før føelesen av, når man lytter til Kathrine Windfeld Big Bands nyeste produksjon.
De åpner med «Undertow», som jeg synes setter en god standard for det vi kan forvente oss på resten av platen. Her får vi solier fra Magnus Thuelund på altsaksofon, som jeg egentlig synes hadde gjort seg bedre med litt mer trøkk i vendingene, og norske Magnus Oseth som leverer en fin solo på flugelhorn. Både denne og neste, «The Lifting» åpner med Windfelds piano, og i denne får vi en fin tenorsaksofonsolo fra Gabor Bolla.
Og slik fortsetter det. Tredjesporet, og tittelsporet, «Orca», er vel kanskje den komposisjonene som ligger tettest på Thad Jones/Mel Lewis-storbandet, en relativt komplisert komposisjon, som styres med myndig hånd av Windfeld. Dette er kanskje platens fineste komposisjon etter min smak, hvor storbandet virkelig må telle for å få det hele til å henge sammen. Vi får fint barytonspill av Aske Drasbæk og trompetspill av Rolf Thofte Løkke, og et svært pågående og fint komp, før de tar det ned med «Dark Navy» hvor vi igjen hører Magnus Thuelund som solist på altsaksofon. Og i denne fine balladen, synes jeg hans tone i saksofonen passer adskillig bedre. Jeg synes denne komposisjonen viser bredden i Windfelds komponering – fra den heftige «Orca» til denne, som er en mektig storbandballade som fungerer fint med hennes utmerkede musikere.
Så får vi den litt mer lystige «Harvest», hvor vi endelig får høre Windfeld som solist, sammen med Göran Abelli på trombone. Det er fint trøkk i denne låta, og når Windfeld tar det helt ned i sin solo, er det helt rett. Hun spiller relativt enkelt i soloen, uten å skulle briljere, men leverer en vakker og neddempet solo som gjør låten variert og fin. Ensemblespillet er tett og fint, og musikerne responderer fint på Windfelds pianospill. Og trombone soloen til Abelli er akkurat passe rå til å fungere, før vi får «Fish», med bassisten Johannes Vaht, trommeslageren Henrik Holst Hansen og gitaristen Victor Sandström som solister. Dette er også en komposisjon som godt kunne vært på settlista til Thad Jones/Mel Lewis-storbandet, med fine tempo- og temperatur-skift.
Så dukker Gabor Bolla opp igjen i «Ferry». Han er en strålende saksofonist som etter min mening, er relativt underkjent på den nordiske jazzscenen. Han er bosatt i København, og er ofte å høre på flere av de mer «streite» jazzklubbene i byen. Her er vi også adskillig nærmere Jones/Lewis-gjengen enn for eksempel Ellington eller Basie, og Bollas tenorsaksofonsolo beviser hvilken fremragende musiker han er.
Så runder de av med «Seaweed», med Ida Karlsson (ts) og Viktor Sandström (g) som solister, oppgaver de løser med stor overbevisning. Karlsson gjør en relativt rå solo som overbeviser, og platas lengste spor, på over 10 minutter, er variert og spennende, med mange musikalske krumspring. Her får vi også en fin trombonesolo, som dessverre ikke er kreditert noen av trombonistene, men det er ikke så viktig, før temperaturen endrer seg igjen, og låten blir nesten en suite, før den fullendes med Sandströms relativt originale gitarsolo.
På coverfotoet ser egentlig Windfeld litt redd ut, der hun sitter ved pianoet. Men det er det ingen grunn til. Kathrine Windfeld er en strålende storbandkomponist og pianist, og med «Orca» har hun laget et nytt fint storbandalbum, som viser solid håndverk fra start til mål. Å bare det å holde et storband gående uten all mulig statlig støtte i dagens situasjon, tyder på at vi har med ei viljesterk dame å gjøre. Og la oss håpe at hun og hennes storband får all den økonomiske støtte de trenger framover, for dette er et band Danmark trenger ved siden av DR Big Band.
Jan Granlie
André Bak (tp), Rolf Thofte Sørensen (tp), Magnus Oseth (tp, flh), Maj Berit Guassora (tp), Göran Abelli (tb), Mikkel Vig Aagaard (tb), Anders Larson (tb), Andre Jensen (tb), Jakob Lundbak (as), Magnus Thuelund (as), Roald Elm Larsen (ts), Ida Karlsson (ts), Aske Drasbæk (bs, bcl), Viktor Sandström (g), Johannes Vaht (b), Henrik Holst Hansen (dr), Kathrine Windfeld (p), Claus Sørenseen (cond)
