
SÄ kom enda en plate med den amerikanske kornettisten Kirk Knuffke, denne fantastiske kameleonen innenfor dagens jazz, som for altfor mange fremdeles er en relativt ukjent juvel pÄ den internasjonale jazzscenen.
Denne gangen er det en innspilling sammen med trommeslageren Bill Goodwin og bassisten Mark Helias, to erfarne herrer pÄ jazzscenen, og innspillingen er gjort i Bimhuis i Amsterdam. Platen kom ut tidlig i 2020, og det har ikke lykkes meg Ä finne ut nÄr innspillingen er gjort.
Vi fÄr sju komposisjoner gjort av Knuffke, og de starter med «Brighness», hvor Knuffkes umiskjennelige kornettlyd mÞter oss fra fÞrste tone. Og herfra og ut, er dette en litt annerledes innspilling enn den forrige vi anmeldte, «The Art Spirit» hvor han samarbeider med bassisten Michael Bisio og cellisten Fred Lonberg-Holm, som er anmeldt HER. Her er musikken mer «tradisjonell», og trekker tankene et godt stykke tilbake i tid. Men selv om man kan hÞre Knuffkes rÞtter fra den tidligere jazzhistorien, er han helt framme i vÄr tid med et fantastisk og kreativt spill.
Helias og Goodwin er med pÄ Ä gjÞre musikken «ny», samtidig som de pÄvirker Knuffke til Ä legge seg i et litt mer moderne toneleie. Helias er en dreven bassist med en relativt feit CV, hvor han har spilt med blant annet Ray Anderson, Gerry Hemmingway, Don Cherry, Dewey Redman og Ed Blackwell i Ornette Colemans band, Anthony Braxton og Muhal Richard Abrams. Og Bill Goodwin kjenner mange fra hans samarbeid med spesielt Gary Burton, for eksempel pÄ platene «Throb» (1969), «Gary Burton & Keith Jarrett» (1971), «Live in Tokyo» (1971 og «Paris Encounter» 1972, hvor ogsÄ fiolinisten Stépane Grappelli medvirker, men ogsÄ med Mose Allison, Hal Galper, Paul Horn og Phil Woods for Ä nevne noen. SÄ kompet er av god 80- og 90-tallskvalitet, og de er gode pÄ Ä lytte til hovedsolisten og legge seg godt til i det landskapet bandlederen legger opp til, samtidig som de leverer fine solier. SÊrlig synes jeg Helias solier pÄ denne liveinnspillingen er gode.
Musikken har hele veien et klart tilbakeblikk pÄ den tidlige kornett-tradisjonen, mye mer enn Ä se til for eksempel Don Cherry og andre modernister. Og det er kombinasjonen av det historieske og det moderne som gjÞr platen spennende. Og i tredjesporet, «White Scholders» fÄr vi ogsÄ et fint vokalbidrag fra Knuffke, som tar oss mer over i Don Cherry-landskapet.
Og det er akkurat dette, at Knuffke er i stand til Ä trekke hele jazzhistorien inn i sin musikk, som gjÞr han til en helt spesiell utÞver. I «White Scholders» fÄr vi ogsÄ en vakker bass-solo og lÞst og ledig trommespill som passer perfekt inn i helheten. Nydelig!
Og i «Odds» fortsetter blandingen av det historiske med det «nye». Jeg fÄr litt den samme fÞlelsen av Ä hÞre dette bandet som jeg fikk fÞrste gangen jeg hÞrte Henry Threadgills AIR-band, med trommeslageren Steve McCall og bassisten Fred Hopkins pÄ platen «Air Lore», hvor de moderniserte lÄter av Scott Joplin, og Jelly Roll Morton. Men nÄr Goodwin fÄr en Äpning for trommesolo, sÄ endrer det seg litt, fÞr Knuffke igjen tar de andre musikerne med seg tilbake i tid.
«The Mob, The Crowd, The Mass» fortsetter i samme landskap, og er en relativt enkel lĂ„t som swinger deilig, og hvor de tre utfordrer hverandre over det relativt swingende temaet, fĂžr vi fĂ„r «Thatâs A Shame», som starter litt mer moderne, med kornett og bass i fĂžrersetet, og med solide markeringer fra trommene.
SÄ avslutter de denne deilige platen med den litt roligere og sindige «Spares And Falls», som nesten kan fÞles som et ekstranummer, hvor alle tre fÄr tatt ut det siste de vil «fortelle» publikum i Bimhuis. Dette blir en slags oppsummering av de lÄtene de allerede har fremfÞrt, og er med pÄ Ä «lede» massene inn i fÞrste velassorterte plateforretning for Ä kjÞpe denne platen.
Med denne innspillingen fÄr vi hÞrt enda en side av den utsÞkte kornettisten Kirk Knuffke. Her samarbeider han med solide veteraner innenfor den jazzen man lyttet til pÄ 70- og 80-tallet. Og han klarer pÄ en fin mÄte Ä kombinere den musikken de er komfortable med, med sin kunnskap om jazzhistorien, og lage en ny slags stilretning som gÄr rett i hjertet pÄ denne lytteren. Og finnes det noen form for rettferdighet igjen i vÄr skrÞpelige verden, sÄ bÞr Kirk Knuffke fÄ mye mer oppmerksomhet enn han til nÄ har fÄtt. For han er en strÄlende musiker.
Jan Granlie
Kirk Knuffke (cor, v), Mark Helias (b), Bill Goodwin (dr)