Så kom enda en plate med den amerikanske kornettisten Kirk Knuffke, denne fantastiske kameleonen innenfor dagens jazz, som for altfor mange fremdeles er en relativt ukjent juvel på den internasjonale jazzscenen.
Denne gangen er det en innspilling sammen med trommeslageren Bill Goodwin og bassisten Mark Helias, to erfarne herrer på jazzscenen, og innspillingen er gjort i Bimhuis i Amsterdam. Platen kom ut tidlig i 2020, og det har ikke lykkes meg å finne ut når innspillingen er gjort.
Vi får sju komposisjoner gjort av Knuffke, og de starter med «Brighness», hvor Knuffkes umiskjennelige kornettlyd møter oss fra første tone. Og herfra og ut, er dette en litt annerledes innspilling enn den forrige vi anmeldte, «The Art Spirit» hvor han samarbeider med bassisten Michael Bisio og cellisten Fred Lonberg-Holm, som er anmeldt HER. Her er musikken mer «tradisjonell», og trekker tankene et godt stykke tilbake i tid. Men selv om man kan høre Knuffkes røtter fra den tidligere jazzhistorien, er han helt framme i vår tid med et fantastisk og kreativt spill.
Helias og Goodwin er med på å gjøre musikken «ny», samtidig som de påvirker Knuffke til å legge seg i et litt mer moderne toneleie. Helias er en dreven bassist med en relativt feit CV, hvor han har spilt med blant annet Ray Anderson, Gerry Hemmingway, Don Cherry, Dewey Redman og Ed Blackwell i Ornette Colemans band, Anthony Braxton og Muhal Richard Abrams. Og Bill Goodwin kjenner mange fra hans samarbeid med spesielt Gary Burton, for eksempel på platene «Throb» (1969), «Gary Burton & Keith Jarrett» (1971), «Live in Tokyo» (1971 og «Paris Encounter» 1972, hvor også fiolinisten Stépane Grappelli medvirker, men også med Mose Allison, Hal Galper, Paul Horn og Phil Woods for å nevne noen. Så kompet er av god 80- og 90-tallskvalitet, og de er gode på å lytte til hovedsolisten og legge seg godt til i det landskapet bandlederen legger opp til, samtidig som de leverer fine solier. Særlig synes jeg Helias solier på denne liveinnspillingen er gode.
Musikken har hele veien et klart tilbakeblikk på den tidlige kornett-tradisjonen, mye mer enn å se til for eksempel Don Cherry og andre modernister. Og det er kombinasjonen av det historieske og det moderne som gjør platen spennende. Og i tredjesporet, «White Scholders» får vi også et fint vokalbidrag fra Knuffke, som tar oss mer over i Don Cherry-landskapet.
Og det er akkurat dette, at Knuffke er i stand til å trekke hele jazzhistorien inn i sin musikk, som gjør han til en helt spesiell utøver. I «White Scholders» får vi også en vakker bass-solo og løst og ledig trommespill som passer perfekt inn i helheten. Nydelig!
Og i «Odds» fortsetter blandingen av det historiske med det «nye». Jeg får litt den samme følelsen av å høre dette bandet som jeg fikk første gangen jeg hørte Henry Threadgills AIR-band, med trommeslageren Steve McCall og bassisten Fred Hopkins på platen «Air Lore», hvor de moderniserte låter av Scott Joplin, og Jelly Roll Morton. Men når Goodwin får en åpning for trommesolo, så endrer det seg litt, før Knuffke igjen tar de andre musikerne med seg tilbake i tid.
«The Mob, The Crowd, The Mass» fortsetter i samme landskap, og er en relativt enkel låt som swinger deilig, og hvor de tre utfordrer hverandre over det relativt swingende temaet, før vi får «That’s A Shame», som starter litt mer moderne, med kornett og bass i førersetet, og med solide markeringer fra trommene.
Så avslutter de denne deilige platen med den litt roligere og sindige «Spares And Falls», som nesten kan føles som et ekstranummer, hvor alle tre får tatt ut det siste de vil «fortelle» publikum i Bimhuis. Dette blir en slags oppsummering av de låtene de allerede har fremført, og er med på å «lede» massene inn i første velassorterte plateforretning for å kjøpe denne platen.
Med denne innspillingen får vi hørt enda en side av den utsøkte kornettisten Kirk Knuffke. Her samarbeider han med solide veteraner innenfor den jazzen man lyttet til på 70- og 80-tallet. Og han klarer på en fin måte å kombinere den musikken de er komfortable med, med sin kunnskap om jazzhistorien, og lage en ny slags stilretning som går rett i hjertet på denne lytteren. Og finnes det noen form for rettferdighet igjen i vår skrøpelige verden, så bør Kirk Knuffke få mye mer oppmerksomhet enn han til nå har fått. For han er en strålende musiker.
Jan Granlie
Kirk Knuffke (cor, v), Mark Helias (b), Bill Goodwin (dr)
