Den amerikanske saksofonisten Dave Rempis har startet sitt eget plateselskap, hvor han utgir mesteparten av musikken sin. Det har ført til at mye mer av den musikken han lager blir tilgjengelig for flere, for det er nok av de selskapene som ikke vil, eller tør, utgi hans musikk. Han har til nå laget 30 album i eget navn, og mer enn 30 i andres navn, og mange vil nok kjenne han i tett samspill med saksofonisten Ken Vandermark i hans strålende Vandermark 5
Så vidt jeg vet, er dette den tredje utgivelsen med trioen Kuzu. Den første, «Hiljaisuus», som kom på Astral Soirits, ble utgitt i 2018, og den ble sanmeldt på salt peanuts*, og anmeldelsen kan du lese HER, mens den forrige, «Lift To Drag» kom på Medium Sound i 2019. På den platen fikk vi to låter, og konklusjonen i den anmeldelsen var som følger: «Begge de to lange låtene utvikler seg fra noen prøvende og rolige partier i starten, før det hele «setter» seg, og vi blir nesten sittende å hive etter pusten av all energien som strømmer ut av høgtalerne. For dette er musikk som skal spilles høyt, ikke kun for at vi skal ha med oss alle detaljene, men like mye fordi dette er musikk som skal kjennes i mellomgulvet, i hjertet og i det som er igjen av hjernemasse i «topplokket».
Derfor var det med spenning jeg, omsider, puttet «Purple Dark Opal» i spilleren. Denne gangen får vi en lang låt, «To The Quick», og ved siden av Rempis på alt-, tenor- og berytonsaksofon, får vi høre gitaristen Tashi Dorji og trommeslageren Tyler Damon, samme besetning som på den forrige platen.
Dorji vokste opp i Bhutan i Haimalaya, men har bodd i North Carolina siden 2000. Her har han utviklet seg til å bli en av de heftigste gitaristene innenfor den fritt improviserte musikken, mens Damon, som Rempis, holder til på den frittgående scenen i Chicago. Han er til og med vert for det frittgående og eksperimentelle radioprogrammet «Melody Unasked For» i Bloomington, Indiana. Et radioprogram som kanskje hadde vært en idé for noen av radiokanalene her i Norden også?
I og med at vi her kun får en låt, men som allikevel varer i nesten 56 minutter, får musikerne god tid og god plass på å utvikle ideer og snu og vende på disse nesten som de vil. Og det stater med trommer i et relativt sobert landskap som ikke vil skremme noen. Etter en stund kommer Rempis inn på altsaksofon, og det hele befinner seg godt innenfor det akseptable og «vennlige». Rempis har en temmelig skarp tone i altsaksofonen som svever fint over de mer og mer energiske trommene, og etter bortimot fem minutter er de akkurat der vi ønsker at denne trioen skal være. Da er de godt inne i det fritt improvisatoriske, som skaper et fint lydlandskap. Dorjis gitarspill blir en kontrast til de to andre i starten, og er med på å gjøre musikken mer spennende og pågående.
Og etter hvert utvikler dette seg til et skikkelig kok innenfor det frie. Alle tre «går i krigen» uten tanke på å komme hjem med overlevende. De kjører på i et flott driv som virkelig fascinerer, og det er her de tre virkelig kommer til sin rett.
Men etter hvert må de få mulighet til å puste, så i stedet for å ta en velfortjent, liten pause, en kopp kaffe og en strekk i bakken, fortsetter Rempis med et stille mellomparti, før Doji kommer inn med strålende gitarspill, og det hele er i ferd med å vokse seg sterkt igjen. Rempis finner fram barytonsaksofonen, og vi får fett saksofonspill over de to «duracell-kaninene» i bakgrunnen. Og selv om Rempis spiller noe som kunne vært en ballade, sørger de to andre for at balladene ligger langt unna der de aggressivt går til verks i bakgrunnen.
Og de pøser på videre. Damon går inn i en slags trance som kunne vært tatt fra en svettende Paal Nilssen-Love, mens Doji er over og under det hele med strålende gitarspill. Og over, helt oppe under taket, raser Rempis av gårde med sin barytonsaksofon som om det gjaldt livet.
Rempis kan nesten høres ut som Mads Gustafsson innimellom, der han etter hvert gjør hva han kan for å rette ut barytonsaksofonen med pur energi og kraft, og det hele koker i et inferno av tøff lyd.
Etter hvert roer de tre seg litt, og vi får en deilig trommesolo fra Damon, og de andre får samlet seg for å finne krefter. Men det varer ikke lenge før Rempis igjen er på plass med tenorsaksofonen. Og vi er i gang igjen. Men denne gangen må de ta det ned litt tidligere. Det er grenser for hva tre jazzmusikere kan tåle av «topp-idrett». Men selv om de tar det litt ned, så forsvinner ikke energien. Den er der hele tiden, men den tar en litt annen form. Rempis har skiftet til altsaksofonen igjen, med den skarpe lyden, som passer perfekt inn i sammenhengen. Og de tre lager en kollektiv improvisasjon som inneholder alt, i alle fall jeg, ønsker meg med slik form for musikk.
Dette er musikk man skal høre live. Og jeg misunner de som hadde anledning til å være til stede i The Sugar Maple i Millwaukee den 14. oktober 2018, da denne konserten ble arrangert. For det er når man er til stede at man virkelig får energien fra bandet rett inn i hodet og kroppen. Det er da slik musikk kan være med på å endre ditt liv, kanskje til det bedre, men, kanskje også til det verre. For dette er musikk som gjør noe med deg, og som er perfekt for en dag i corona-stillstand hvor man skal holde seg innendørs.
Den energiske trioen KUZU, har med «Purple Dark Opal», laget en strålende plate fylt av energi og spilleglede, som passer perfekt i den tiden vi lever i i dag, selv om den ble innspilt en god stund før Donald Trump gjorde hele USA om til en surrealistisk versjon av Disney World, og corona-viruset fikk hele verden til å gå fullstendig av hengslene.
Jan Granlie
Dave Rempis (as, ts, bs), Tashi Dorji (g), Tyler Damon (dr)
