På skive

LOíS LOPES LISBON BERLIN QUARTET

«Sinister Hypnotization»
CLEAN FEED, CF571CD

Den portugisiske gitaristen Loís Lopes er en av de «nye» elektriske gitaristene fra Lisboa, som de siste ti årene har markert seg sterkt på den hjemlige jazzscenen. Men han har også markert seg utenfort «portvin-landet», noe blant annet platen «The Line» med Lisbon Berlin Trio med bassisten Robert Landfermann og trommeslageren Christian Lillinger (anmeldt HER) og fjorårets utgivelse «Believe, Believe» med hans Humanization-band med Rodrigo Amado (ts), Aaron Gonzalez (b, Stefan Gonzalez (dr) (anmeldt HER) beviser.

Hans Lisbon Berlin-kvartett har fått navnet etter hvor de enkelte musikerne holder hus, Lopes og keyboardisten Rodrigo Pinheiro kommer fra fra Lisboa, og bassisten Robert Landfermann og trommeslageren Christian Lillinger har adresse Berlin.

Lopes er en musiker som har minst den ene foten i rocken, og hans gitarspill viser hele tiden at han er en solid rocker. Men han har gått lenger enn «tre-greps»-rocken i sitt kunsteriske virke. Og med god støtte fra Pinheiro og de to berlinerne, blir dette en avansert form for kunstrock som til tider fascinerer.

Vi får fem relativt fritt improviserte «strekk», hvor man raskt legger merke til Lillingers utmerkede trommespill, selv om det skules godt i de andres spill. Landfermann er en bassist som kan sammenlignes litt med norske Ingebrigt Håker Flaten i måten musikken angripes på, og Pinheiro utnytter Fender Rhodesen nesten til bristepunktet.

Og over det hele ruver Lopes gitarspill med harde, korte riff, et solospill som imponerer en gammel fan av Yes («kun «Close to the Edge»-platen).

Dette er utvilsomt musikk man skal høre i levende live. Det er musikk man skal være til stede for å følge musikernes kommunikasjon, øyekontakt og reaksjonsmønster. Og det blir nesten litt for mye for en stakkars lytter å få et godt nok innblikk i hva de foretar seg gjennom CD-mediet.

Men hele veien skinner det gjennom at dette er fire musikere som trives i hverandres selskaqp. De spiller rock med klare elementer av jazz i «angrepet», og kan på mange måter betegnes som en forlengelse av det Jimi Hendrix holdt på med innimellom.

Tøft, rått og fritt!

Jan Granlie

Luís Lopes (g), Rodrigo Pinheiro (Fender Rhodes), Robert Landfermann (b, eff), Christian Lillinger (dr)

Skriv et svar