Den polske saksofonisten Marek Pospieszalski ble født i Częstochowa, hvor han ble uteksaminert fra musikkskolen som klarinettist. Hans musikkelskende familie og miljøet sentrert rundt bandet Tie Break hadde en enorm innvirkning på utviklingen hans. Han er utdannet ved Cracow Academy of Music. Han ble valgt av det prestisjetunge tyske magasinet JazzThing som en av de 25 mest lovende musikerne i Europa, og han leder sin egen kvartett med pianisten Elias Stemeseder, bassisten Maks Mucha og trommeslageren Max Andrzejewski, og duoen Maldivene med Qba Janicki.
Og det er kvartetten vi møter på denne utgivelsen, som er innspilt i Emil Berliner Studios i mai 2019. Vi får sju komposisjoner av Pospieszalski, og det starter ettertenksomt og rolig med «The Last Days of Franz Shubert». Og kanskje er det noe Shubertsk over det de leverer her, for det er en melankolsk stemning hvor det nesten virker som musikerne beveger seg forsiktig mot hverandre, men hele tiden med full kontroll. Deretter følger den mer komplekse «Primitive Memory Structures», hvor temaet er en fin «samtale» mellom saksofon og piano, mens bass og trommer understøtter begge med løst og fint spill. Også her synes jeg tenorsaksofonspillet er litt «prøvende», men det er nok Pospieszalskis måte å spille på. Jeg får litt en følelse av noe Charles Lloyd kunne gjort for flere år siden, men samtidig er det noe med kontrollen og den «coole» tilnærmingen til låten og improvisasjonene som gjør dette personlig og fint.
Vi har tidligere anmeldt Pospieszalskis plate Polish Composers of the 20th Century, som kom i 2022, også på det portugisiske selskapet Clean Feed, hvor vi konkluderte med at det var et gjennomarbeidet «verk», som grenser til beskrivelsen «mesterverk», og den anmeldelsen kan du lese HER.
Tittelsporet, «Dürer’s Mother» er mer eksplosiv, med et tungt pianoanslag i starten, og som er en relativt trist låt, som antagelig er skrevet til minne om Dürers mor. Men det er ettertenksomt og fint spill hele veien, og «samtalene» mellom de fire musikerne er spennende og melankolske. «Parallel Universes» tar oss med inn i en heftigere vereden, i alle fall i starten. Her får vi en relativt kompleks melodi hvor samspillet tar oss inn i et fint landskap, hvor vi får en fin saksofonsolo over et relativt friskt komp. Kanskje platas mest spennende spor, hvor samspillet mellom saksofon og piano fasinerer. Og Stemeseders pianosolo er strålende, med litt Paul Bley-aktig melankoli.
«The Last Romantic» er nesten en klassisk komposisjon, som forteller om den siste romansen, og at det ikke var komponisten som trakk seg. En enkel komposisjon med få toner som brer seg utover, og hvor pianisten oppholder seg for det meste inne i pianoet, og er med på å skape den dystre stemningen. I «Baron of Aldeburgh» har komponisten kommet på bedre tanker, kjærlighetssorgen er lagt bort, og det starter med en (nesten) lystig intro fra piano og bass i en slags rytmisk dans, før Pospieszalski kommer inn med rolig og avbalansert saksofonspill over et relativt kontrasterende piano. Men etter hvert legger tenorsaksofonisten seg inn i en fin improvisasjon hvor han «leker» over og under og rundt piano, bass og trommer. Også her dukker Lloyd opp i bakhodet som en inspirasjonskilde, før avslutter denne spennende og melankolske innspillingen med «I Am All That Remains», hvor det Lloyds inspirerte tenorsaksofonspillet leker i front av bandet, som ligger under og pusher han framover. Og det er tydelig at Pospieszalski har lært seg sirkelpust, for her går alt i hurtig tempo uten (normale) pustepauser. Det fører til at låten blir litt svevende og at man skal lytte til denne flere ganger for å få med seg detaljene rundt tenorsaksofonen. Men etter hvert brer låten seg ut til å bli en typisk avslutter, hvor man føler at de er i ferd med å runde av flere ganger. Men pianisten vil noe annet, og drar låta videre på en fin måte, og vi blir sittende og lytte til de små variasjonene som skjer mellom han, bassisten og trommeslageren.
Dette er blitt en fin plate med alle åtte beina godt plantet i det melankolske og litt dystre landskapet. Det er kun innimellom at solen så vidt dukker opp, mens mesteparten av musikken nesten føles slik mange har et inntrykk av Pospieszalskis hjemland fra tidligere tider – tøke, fuktighet og litt trist landskap. Men slik er det ikke. Dette er ideer mange av oss har med oss fra Sovjet-tiden, noe Pospieszalski og hans musikalske venner motbeviser i de lyse «strekkene» på innspillingen.
Men hvorfor skal all musikk kun være lys og lystbetont? Det skal være plass til melankolikerne også, og denne platen med Marek Pospieszalski Quartet, skal det i alle fall være plass til. En fin og ettertenksom innspilling.
Jan Granlie
Marek Pospieszalski (ts), Elias Stemeseder (p), Max Mucha (b), Max Andrezejewski (dr)
