Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

På skive

MARIO PAVONE THE TAMPA QUARTET

«Isabella»
CLEAN FEED, CF573CD

Den amerikanske bassisten Mario Pavone spilte inn to album i sluttfasen av sin kreftsykdom som han kjempet mot i 17 år før han måtte gi tapt. I år kom i rask rekkefølge de to siste innspillingene han gjorde før han forlot denne verden: «Blue Vertical» på Out of Your Head Records, hvor han spiller med sin Dialect Trio, og som ble anmeldt på salt peanuts* tidligere i sommer (anmeldelsen kan du lese HER), og samme dag ble også innspillingen «Isabella» sluppet, som nå har ankommet vår redaksjon.

Nå som Pavone ikke er med oss ​​lenger, har disse to siste utgivelsene en spesiell betydning: det er to fine hyllester til barnebarnet Isabella, som døde i 2020, bare var 23 år gammel og som, som Paone uttalte, «stjal mitt hjerte allerede da hun ble født». Følelsene som er involvert i disse to innspillingene er dype og gjenspeiles i det indre i musikken. Pavone hadde en ting i tankene: «Min største glede vil være å gjenforenes med henne». Og denne gleden rakk han å skape om til musikk på disse to albumene.

Pavone var en autodidakt kontrabassist med veldig personlige teknikker (som man først kunne høre da han spilte med Bill Dixon og Thomas Chapin) og et rikt musikalsk sinn som trengte samarbeid med andre (blant annet med Marty Ehrlich og Steven Bernstein).

På «Isabella» har han med trompetist Dave Ballou som arrangør og som en medvirkende årsak til at hans musikalske ideer ble arrangert for kvartett. I bandet finner vi sønnen Michael på gitar og vennene Mike DiRubbo på altsaksofon og Michael Sarin på trommer. Og med dette «holdet» skapte Pavone denne vakre «suiten» om kjærligheten og om hvordan kjærligheten til og med overlever døden, som plateselskapet Clean Feed uttrykker det.

De fleste av komposisjonene er de samme på de to utgivelsene, slik som åpningssporet «Twardzik», andresporet «Philosophy Series», tittelsporet på den andre platen, «Blue Vertical», «Isabella», «OKWA» og «Good Treble», og det er kun de to avslutningslåtene, «2/3rds Radial» og «Double Elkna» som skiller låtmaterialet fra den «første» innspillingen. Men versjonene av låtene er helt annerledes, i og med at sønnen Michael her får god plass med gitaren sammen med Dirubbus altsaksofon. Innspillingen av det «første» albumet ble gjort den 25. og 26. mars i år, mens innspillingene på «Isabella» ble gjort 28. februar og 1. mars, så det er tydelig at Pavone satte mye inn på å rekke disse to innspillingene før han forlot vår verden den 15. mai.

Jeg har ikke valgt å sammenligne de to utgivelsen på den måten at hver versjon av låtene blir analysert «ved siden av hverandre» eller på noen annen måte målt opp mot hverandre. I stedet har jeg valgt å se på de to utgivelsene som selvstendige «verk», noe de også er.

Og på «Isabelle» starter de med «Twardzik», med Dirubbos altsaksofon og Michael Pavones gitar som førende solistinstrumenter. Dirubbo er en altsaksofonist som, på flere måter, kan sammenlignes med Pavones tidligere samarbeidspartner Thomas Chapin. Han har en fin teknikk, og hans tone er klar og ren. Og sammen med Michael Pavones gitarspill frontes låten på en fin måte. Michael Pavone har sine røtter i be-bop-gitarspillet, og har fin teknikk, som ikke er det enkleste innenfor den type jazz. Og bak pisker Sarin de andre framover med mye energi, mens Pavone senior ligger bak og har den fulle og hele kontrollen.

Og slik fortsetter det egentlig gjennom de fleste sporene på platen. Komposisjonene, som alle er gjort av Pavone senior, er relativt intrikate, og arrangementene til Dave Ballouer, som også her er strålende.

Og selv om dette er en plate som favner mye savn etter datteren Isabella, samtidig som alle fire musikerne vet at dette sannsynligvis er det siste møtet de får med bassisten i en spillesituasjon, er det gjennomgående en positivitet i spillet som er påtagelig. I låter som «Blue Vertical» og «Isabelle» skinner riktignok sårheten gjennom, og begge er nydelige ballader som viser Pavone senior sin oppfinnsomhet og kreativitet i komponeringsprosessen. Det er først i femtesporet «Good Treble» at man merker at det er Pavone senior som er hovedmusikeren på platen. Her styrer han «ungdommen» gjennom en fin komposisjon, hvor alle musikerne leverer fint spill, og vi legger spesielt merke til Pavone juniors fine gitarspill.

De to låtene som ikke er med på «Blue Vertical» føyer seg godt inn sammen med resten med intrikate rytmiske mønster og melodier, og hvor Pavone seniors originale måte å komponere på kommer godt fram.

Dette er definitivt den siste innspillingen Mario Pavone rakk å spille inn før han forlot denne verden. Men både denne og «Blue Vertical» befester Pavones stilling som en ytterst kreativ og fin komponist og bassist som vi gjerne skulle ha hatt blant oss i mange år til. Og når man har disse to platene tilgjengelige, kan man, om man vil, sammenligne, om hans bass-spill fungerer best med trio med en kreativ trompeter, bass og selveste Tyshawn Sorey på trommer, eller med kvartett med gitar, altsaksofon og trommer. Jeg velger like godt begge to, for de er såpass forskjellige i uttrykkene at begge fortjener sin plass under P i samlingen.

Jan Granlie

Michael Pavone (g), Mike Dirubbo (as), Mario Pavone (b), Michael Sarin (dr)  

Skriv et svar

Du må være innlogget for å skrive kommentarer.