Den norske pianisten Norvald Dahl, kom tidligere i år med innspillingen «Flying High», hvor han presenterte seg solo (anmeldt HER). Han kommer fra Fosnavåg og har studert ved Musikkhøgskolen i Oslo. Tidligere har han vært å høre med Wayne Brasel Quartet og i hans egen kvartett med amerikanske Jon Irabagon.
På sin nye innspilling, «The Vision», samarbeider han med den amerikanske trommeslageren Colin Stranahan, som kommer fra Colorado, og som nå bor i Brooklyn. De senere årene har han spilt med en rekke kjente musikere «over there», blant andre Kurt Rosenwinkel, Jonathan Kreisberg, Fred Hersch, Terence Blanchard, Dave Kikoski, Herbie Hancock og Wayne Shorter, for å nevne noen.
På «The Vision» får vi servert ni komposisjoner, hvor alle er gjort av Dahl, med unntak av «Out of Reach», som er gjort av Stranahan og «Bye, Bye Blackbird» som er gjort av Ray Henderson.
Innspillingen er gjort i Fosnavåg konserthus i august i 2019, og allerede fra start, er det den lyrsike Dahl vi får høre. Og den er blitt en fin oppfølger av hans forrige soloplate.
Fremdeles skriver Dahl fine, lyriske komposisjoner, som trekker store veksler på den skandinaviske jazztradisjonen fra Jan Johansson og fram til dagens mange pianister.
Dette er pianomusikk med klare lenker til for eksempel danske Carsten Dahl, men også like mye til musikere som Helge Lien, Tord Gustavsen og en rekke andre. Samtidig synes jeg han, som hans navnebror Carsten ofte gjør, kobler den lyriske jazzen tett opp til den lyriske, klassiske musikken.
Dette er en type jazzmusikk det er umulig ikke å like. I alle fall for en som er vokst opp med den norske naturen i nærheten. Det er mye Vestland i det han spiller, og vi kan nærmest se fjorder og fjell for oss når vi lukker øynene og lytter.
Og Stranahans innsats er mest som krydder til det fine pianospillet. Han har forstått hvor Dahl vil med spillet sitt og melodiene, og følger han hele veien med avdempet og fint spill. I noen tilfeller, som i andrelåta, «Running out of faith», åpner han denne nesten salmelignende komposisjonen med synth, noe jeg ser på som relativt unødvendig, for komposisjonen passer mer enn godt nok som ren pianolåt, som den også går over til etter introen. I tredjesporet, «Three and two», får vi en hurtigere låt, som også glir fint av gårde, uten at den fester seg nevneverdig. Det virker nesten som det går litt for fort unna for Dahl.
«Bye, Bye Blackbird» får en litt original vri, som er spennende, og hvor vi legger merke til Stranahans løse og fine trommespill, og den fine «Come play with me», er en lyrisk perle. «Redman» er, kanskje, en hyllest til Dewey Redman (?), for det er mye Keith Jarrett i spillet, mens Stranahans «Out of reach» er en litt anonym, lyrisk sak, som passer godt inn med resten melodisk.
Så går de inn for landing, for det er en luftig reise vi er med på, med «Quantum Leap», en låt hvor det plutselig dukker opp flere blåseinstrumenter i det som ikke er temaet (som for øvrig må være ett av de enkleste temaene i pianohistorien). En merkelig låt vi ikke klarer å få tak i.
Så avslutter de med tittelsporet «The Vision» som tar oss tilbake til utgangspunktet, og det ytterst lyriske og norske. Og vi får en fin, og ikke altfor komplisert, avslutning på platen.
Dette kunne blitt en strålende plate, hvis vi kun hadde fått høre Dahls fine pianospill og Stranahans sobre trommekomp. Men i stedet bringer de inn noen, etter min mening, forstyrrende synth-pålegg som jeg ikke synes er nødvendige. Men komposisjonene er fine, og fremførelsene av høy klasse. Så da er det vel bare en kritisk produsent som kunne rensket bort noen småting, så hadde platen være ypperlig.
Jan Granlie
Norvald Dahl (p, synth), Colin Stranahan (dr)
