På skive

RED TRIO & CELEBRATION BAND

«Suite 10 Years Anniversary»
NOBUSINESS, NBCD 136-137

Den Portugisiske trioen Red Trio, hørte jeg første gang live på den nydelige utendørsfestivalen Jazz em Agusto i Lisboa i 2015. Da gjorde de en konsert med saksofonisten John Butcher, og mens flyene gikk inn for landing på byens flyplass rett over hodene på oss (gud forby om de hadde booket Keith Jarrett!) i kveldsvarmen, og de avleverte en strålende, frittgående konsert. Denne konserten ble senere utgitt på plate under tittelen Red Trio & John Butcher «Summer Skyshift» på Clean Feed, og anmeldelsen kan du lese HER.

Den 10. februar 2018 feiret Red Trio sitt eget 10 årsjubileum med en konsert i Teatro Maria Matos. Og til denne feiringen hadde de satt sammen et «Celebration Band» som skulle være med på å gjøre feiringen til en større «happening».

I trioen finner vi pianisten Rodrigo Pinheiro, bassisten Hernâni Faustino og trommeslageren og perkusjonisten Gabriel Ferrandini, og i jubileumsbandet hadde de hentet inn en rekke gode, musikalske venner som var med på å gjøre denne «happeningen» til noe spesielt. Her hadde de hentet inn trompeterne Sei Miguel og Luís Vicente, trombonisten Fala Mariam, saksofonistene John Butcher, Pedro Sousa, Rodrigo Amado og Nuno Torres, bratsjisten Ernesto Rodrigues, cellistene Ricardo Jacinto og Miguel Mira, vibrafonisten Mattias Ståhl, Carlos Santos på elektronikk, vokalisten og el.bassisten Miguel Abreu og perkusjonisten David Maranha, til å fremføre dette tredelte verket fordelt på to CDer, med «Pinheiros «Corrente» og Ferrandinis «Mais Vale» på den første CDen, og Faustinos «Ditirambo» på den andre. Besetningen skifter litt fra låt til låt, slik at alle musikerne ikke er på scenen samtidig, men det er ingen grunn til å nevne de enkeltes medvirkning på hver låt, for lydbildet er temmelig likt gjennom alle de tre delene.

Og det starter langt der nede med elektronikk og trioen i et samspill hvor det føles som de prøver seg litt fram innenfor det frittgående landskapet. Men etter hvert vokser musikken ettersom flere av musikerne slutter seg til, og jeg føler vi er inne i et landskap hvor mange større ensembler innenfor den friere improvisasjonsmusikken befinner seg. Dette er en historie som, i alle fall for meg, går tilbake til den spede begynnelsen til Jazz Composers Orchestra med Carla Bley og Michael Mantler i front, og de større ensemblene og sammenhengene man har hørt pianisten Cecil Taylor i. Særlig synes jeg det gjør seg gjeldende i Pinheiros utmerkede pianospill, særlig på den første sekvensen.

Dette er en gjeng fritt improviserende musikere fra Portugal, med et par avstikkere til England og Sverige, som virkelig kan lytte til hverandre og bidra med spennende innspill.

Mye av musikken kan fortone seg litt kaotisk, særlig i de sekvensene hvor alle musikerne bidrar, men det er kun i noen få partier. Ellers synes jeg det er ytterst spennende å lytte til detaljrikdommen i det som fremføres, alle de små bidragene de mange musikerne kommer med, og den utsøkte kommunikasjonen mellom musikerne.

Andresporet, «Mais Vale», som direkte oversatt betyr «mer dal», «stor dal» eller noe lignende, er en neddempet ballade hvor alt blir veldig gjennomsiktig og fint, og hvor hver lille tone kommer godt fram. Her kan man nesten føle at man beveger seg nordover og inn i landet i Portugal og til Dao-vindistriktet, hvor bergene bølger seg rundt oss og varmen er behagelig her oppe i høydene. Disse to første stykkene er på henholdsvis 32:58 og 28:13, mens den tredje «satsen» klokkes inn på 42:12, og alle de tre delene krever full oppmerksomhet fra lytteren. Men det er overhodet ingen problemer, selv om det selvfølgelig hadde vært bedre å være til stede i Teatro Maria Matos da «verket» ble fremført.

Den tredje satsen fortsetter på en fin måte, der man befant seg i andresatsen, i alle fall i de første minuttene. Men når pianist Pinheiro tar styringen skjer det noe i bandet. I en nydelig sekvens med kun trioen, gir de oss strålende triomusikk, hvor de beviser at dette er tre ytterst samspilte musikere som befinner seg i det moderne med røtter tilbake til Cecil Taylor og, kanskje særlig, Don Pullen. Men etter drøyt 12 minutter er ting ved å endre seg. Trombonist Fala Mariam legger an en «idé», før flere av de andre musikerne, særlig blåserne, kommer inn med spennende innspill, og særlig legger vi merke til John Butchers utmerkede tenorsaksofonspill. Deretter vokser låten litt etter litt, vi får en fin trombonesolo med en heftig bassgang i bakgrunnen og deilig trommespill, før de igjen tar det hele helt ned, og i det stille «landskapet» skapes det en intensitet hvor man bare venter på «det store smellet». Men i stedet glir det stille og fredelig over i et lyrisk parti som er ytterst vakkert, før alle musikerne kommer inn i en relativt synkron bakgrunn under pianoet. Dette er en sats som på mange måter oppsummerer «verket», men som ikke gir oss de heftigste utblåsninger, bare vakker og deilig, frittgående musikk som viser at Red Trio har mange gode og kreative musikerkolleger som er med på å gjøre denne dobbelt-utgivelsen til en herlig opplevelse.

Jan Granlie

Rodrigo Pinheiro (p), Hernâni Faustino (b), Gabriel Ferrandini (dr, perc), Sei Miguel (tp), Luís Vicente (tp), Fala Mariam (tb), John Butcher (ts, ss), Pedro Sousa (ts), Rodrigo Amado (ts), Nuno Torres (as), Ernesto Rodrigues (viola), Ricardo Jacinto (c), Miguel Mira (c), Mattias Ståhl (vib), Carlos Santos (elec), Miguel Abreu (v, el.b), David Maranha (perc)

Skriv et svar