På skive

ROBERTO MAGRIS

«Matchpoint»
JM, JM019

Den italienske pianisten Roberto Magris har, de senere årene, utgitt flere plater so0m er blitt omtalt her på salt peanuts*. Han er født i Trieste i 1959. Han tok pianotimer i barndommer, og ble i9nteressert i jazz etter å ha hørt Oscar Peterson-albumet «The Way I Really Play» i 1977. På 80-tallet ledet han jazztrioen Gruppo Jazz Marca og spilte inn tre album, «Comunicazione Sonora» (1982), «Aria di Città» (1983) og «Mitteleuropa» (1986). Her på salt peanuts* har vi anmeldt platene «Live in Miami @ the WDNA Gallery» fra 2018 (anmeldelsen kan du lese HER), «World Gardens» fra 2019 (anmeldt HER), «Sun Stone» fra 2021 (anmeldt HER) og et samarbeid med bassisten Eric Hochberg på platen «Shuffling Ivories» (anmeldt HER).

På sin nye utgivelse samarbeider han med vibrafonisten Alfredo Chacan, som også spiller congas, bassisten Dion Kerr og trommeslageren Rudolfo Zuniga, og vi får noen komposisjoner av Magris, pluss Richard Kermodes «Yours Is The Light», McCoy Tyners «Search For Peace», Thelonious Monks «Reflections» og Randy Westons «Caban Bamboo Highlife». Innspillingene er gjort i Criteria Studios/The Hot Factory i Miami, Florida, og det er som om varmen og omgivelsene har vært med på å forme den musikken vi får servert.

De starter med Kermodes «Yours Is The Light», og jeg får umiddelbart litt problemer med å tolke meningen med å blande piano og vibrafon slik de gjør det her. Musikken er varm, men det blir litt som Magris og Chacon ikke helt klarer å bli enige om hvem som skal «styre skuta», og det blir egentlig litt forvrrende.

I McCoy Tyners «Searce For Peace» opplever jeg litt det samme, selv om det ikke blir like merkbart her. Jo, det er laget gode innspillinger med piano og vibrafon tidligere, både med Modern Jazz Quartet og duoen med Chick Corea og Gary Burton. Men i de konstellasjonene gikk så godt som aldri pianisten og vibrafonisten i veien for hverandre, som jeg får en følelse av her. Men i McCoy Tyners fine ballade blir det ikke like «kaotisk» som i åpningssporet. Jeg forstår hvorfor Magris vil slippe til Chacon mest mulig, for en er en god vibrafonist, men her skulle kanskje produsenten Paul Collins satt ned foten.

Og slik fortsetter det egentlig gjennom mesteparten av platen. Magris skriver gode komposisjoner, som jeg synes fungerer best når Chacon spiller congas. For både bassisten og trommeslageren følger fint i bakgrunnen, og leverer akkurat det de skal. Men på slutten av Magris’ «The Insider» skjer det noe som skiller piano og vibrafon, og vi får en fin avslutning på låten. Og Monks «Refelctions» serveres i en ganske annerledes versjon enn vi har hørt tidligere fra opphavsmannen, og Randy Westons «Caban Bamboo Highlife» er en låt som utvilsomt passer inn i Miami – på en standbar hvor gjestene kan slappe av i skyggen etter svømme-eller surfingturen. Og her synes jeg pianospillet til Magris utmerker seg på en positiv måte.

I det hele tatt er dette blitt en plate som garantert passer bedre på en solrik sommerdag med en farget drink i hånda i skyggen, enn en litt hustrig ettermiddag i København, hvor man ikke helt vet om det regner eller sludder utenfor. Kanskje ikke den mest spennende platen vi har hørt fra Magris, men den kommer til å bli spilt når solen dukker opp på min terrasse på min nye adresse noen breddegrader lenger nord til sommeren.

Jan Granlie

Roberto Magris (p), Alfredo Chacon (vib, congas), Dion Kerr (b), Rudolfoo Zuniga (dr)

Skriv et svar