På skive

SAM RIVERS QUARTET

«Sam Rivers Archive Project, Volume 5: Undulation»
NOBUSINESS, NBCD 146

Så er vi kommet til femte del i «Sam Rivers Archive Project». Hvor vi møter saksofonisten Sam Rivers i en litt annen sammensetnng enn på de fire første utgivelsene, «Emanation» Archive Project Vol. 1, (anmeldt HER), «Zenith» Archive Project Vol. 2 (anmeldt HER), «Richochet» Archive Project Vol. 3 (anmeldt HER) og «Braids» Archive Project Vol. 4 (anmeldt HER).

På den seneste utgaven møter vi han sammen med gitaristen Jerry Byrd (som jeg formoder ikke er den kjente, amerikanske lap steel og hawaii-gitaristen som gjorde en rekke plater fra 1953 og fram til 2003), el.bassisten Rael-Wesley Grant (som er et relativt ubeskrevet blad for meg) og trommeslageren Steve Ellington (som noen kjenner fra samarbeid med blant andre Ray Charles (da Ellington var ni år), Charles Brown, George Adams, Duke Pearson, Roland Kirk og en rekke andre). Ikke like kjente musikere som de han samarbeidet med tidligere, som kanskje hadde fått egne karrierer å ta hensyn til, og innspillingen er gjort i Firenze i Italia den 17. mai 1981. På coveret står det at alle komposisjonene er gjort av Rivers, men jeg er ikke helt sikker på om han står ansvarlig for låt nummer fire «Drum solo» og de andre sololåtene for både gitaristen og bassisten.

De starter med den drøyt 11 minutter lange «Tenor saxophone section 1». hvor vi får et godt innblikk i Rivers intense og Coltrane-inspirerte tenorsaksofonspill over et relativt fritt komp, hvor man spesielt legger merke til Jerry Byrds gitarspill. Her er «omgivelsene» Rivers beveger seg i adskillig friere enn på de andre innspillingene, mest på grunn av kompet, for Rivers fremstår, også her, som en ytterst sterk saksofonist.

Denne går over i den drøyt fire minutter lange «Tenor saxophone solo», hvor vi virkelig får høre Rivers frie spill i fri utfoldelse. Nydelig!

Denne glir nesten ubemerket over i «Tenor saxophone section II», hvor temperaturen endres litt på grunn av et relativt funky bass- og trommespill. Her beviser Rivers at han også innenfor den mer funky musikken fungerte som «ei kule». Et av de tøffeste låtene jeg kan huske å ha hørt Rivers involvert i. Dene går sømløst over i «Drum solo», hvor Ellington får boltre seg i drøyt sju minutter i en «fornuftig», men noe lang trommesolo (jeg hater lange trommesoloer, men her synes jeg det er mye «fornuftig i det vi får høre), før det går over i de tre sekvensene «Piano solo», «Piano section I» og «Piano section II», hvor Rivers spiller fritt og nesten litt Cecil Tayloraktig i første delen. Før de andre musikerne kommer til assistanse i andre og tredje delen.

Deretter slipper Byrd til med en lang gitarsolo, som igjen endrer det musikalske landskapet, kun assistert av Ellingtons kommenterende trommespill, før Rivers finner fram fløyten, og vi får «Flute section I», «Flute solo» og «Flute section II» og «Bass solo», hvor Grant nesten nærmer seg den gamle Backdoor-legende Colin Hudgkinson i sitt spill, før de sømløst går over og avslutter med «Flute section III», hvor vi i tillegg til et ytterst funky komp og strålende fløytespill, også får noen vokale innslag fra Rivers.

Egentlig kan man regne hele dette settet som mer eller mindre en låt. For alt henger sammen på en fin måte. Men ved å dele det opp slik de har gjort, kan nerdene innenfor hver instrumentkategori spole seg fram til sine favorittsekvenser på en grei måte. Selv om jeg mener at denne platen bør lyttes til fra start til mål, uten «hopping og spretting» fra låt til låt. Det eneste grunnen til å «hoppe og sprette» over denne musikken, bør være i pur glede over at Sam Rivers også fungerte perfekt sammen med disse tre musikerne.

For selv om vi får den gode saksofonisten, pianisten og fløytisten i et litt annet selskap denne gang enn på de foregående «arkiv»-platene, er det vel vært å anskaffe også denne platen. For sjelden har man vel hørt Rivers i et friere landskap enn det dette tidvis befinner seg i. Kompet er adskillig med funky enn de vi har hørt tidligere med Rivers, men over det hele får vi «sjefen sjøl» som den mesteren han var både på tenorsaksofon og fløyte.

Anbefales!

PS: Når NoBusiness Records i Vilnius har utgitt alle arkiv-platene med Rivers, bør de samles i en boks og selges som helhet. Det tror jeg vil glede de fleste saksofon-entusiaster, som ikke har klart å få med seg alle arkiv-volumene. DS.

Jan Granlie

Sam Rivers (ts, fl, p), Jerry Byrd (g), Real-Wesley Grant (e.b), Steve Ellington (dr)

Skriv et svar