
Her kan jeg egentlig starte med samme introduksjon som sist gang jeg anmeldte en plate med det canadiske bandet Shuffle Demons: For mange Är siden, jeg tror det var pÄ slutten av 80-tallet eller begynnelsen av 90-tallet, hÞrte jeg (og mange med meg) det canadiske bandet Shuffle Demons under Moldejazz. Grunnen til at jeg husker bandet og konserten var at det ikke var hver dag man hÞrte et band med tre saksofoner pluss bass og trommer med en sÄpass solid energi som det dette bandet kunne servere.
Denne introen var til anmeldelsen av deres forrige plate, «Crazy Time», som kom pÄ Stubby Records i 2020 (anmeldt HER). Og selv om det var lenge siden sist jeg hadde hÞrt noe fra de friske canadierne, var det fint Ä fÄ deres nye innspilling, «All In» i postkassen.
Som pÄ forrige innspilling bestÄr bandet av Richard Underhill pÄ alt- og barytonsaksofon, tenorsaksofonistene Kelly Jefferson og Matt Lagan, bassisten Mike Downes og trommeslageren Stich Wynston, og i stedet for Ä ha med Mike Murley pÄ tenorsaksofon og Jim Vivian pÄ bass som «gjester» som pÄ forrige utgivelse, klarer de «biffen» alene denne gangen.
Og vi fĂ„r servert 10 «partylĂ„ter» fra et band som burde ha fortrinnsrett pĂ„ alle jazzfestivaler rundt om i verden, hvor man vil «lure» et relativt intetanende, ikke jazzkyndig publikum inn pĂ„ festivalen â gjerne pĂ„ utendĂžrskonserter hvor «hvermandsen» fĂ„r en opplevelse av jazz de garantert vil falle pladask for. For Shuffle Demons er et band som garantert vil bli likt av alle med en viss grad av hĂžrsel.
Mange vil kanskje sammenligne det de gjÞr med en del «friske» band man hÞrer for eksempel i New Orleans. Men jeg vil hevde at den musikken Shuffle Demons bringer til torgs har mye mer i seg enn de fleste man finner i turistfellene i New Orleans. De tre saksofonistene er modernister, selv om de tar i bruk alle de sjarmerende grepene fra New Orleans-musikken, over et hardt arbeidende komp, som fÄr musikken til Ä swinge slik at det nesten er umulig Ä sitte stille nÄr man hÞrer dem.
Og dette er ikke et band som gjÞr de gamle New Orleans-klassiskerne slik man ofte hÞrer det fra andre. Her er all musikken laget av bandmusikerne, og det er gjennomgÄende musikk som swinger, tidvis, hemningslÞst. Det er dyktige solister, og det er en deilig energi i det de fremfÞrer som fascinerer og sjarmerer denne anmelderen fullstendig i senk.
Jeg anbefaler, sÄ sterkt jeg kan, alle jazzfestivaler som opererer med street parader, gratis utekonserter som skal lokke publikum til konsertene, og klubber som vil ha fortgang i Þlsalget, til Ä booke dette strÄlende bandet. For dette er musikk man blir glad av, uten at det blir «kleint» og pÄtatt. Vi snakker ekte glede! Og i presseskrivet er det pÄfÞrt en note fra Richard Underhill, hvor han skriver: «Hope you enjoy the music, Jan! All the best!». Jeg ikke bare liker platen, jeg simpelthen «Love it!»
Jan Granlie
Richard Underhill (as, bs), Kelly Jefferson (ts), Matt Lagan (ts), Mike Downes (b), Stich Wynston (dr)