
NÄr man tenker en plate med solo piano, gÄr tankene raskt til en pianist som Keith Jarrett og en del nordiske pianister som de senere Ärene har lagt seg til litt i det samme landskapet som Jarrett.
NÄr man setter pÄ platen «piano solo» med den sveitsiske pianisten Stefan Aeby, har man dette i tankene helt til laseren treffer noe leselig pÄ platen. Og med ett er tankene om den lyrsike Jarrett og hans etterkommere i Norden blÄst bort. For Aeby er en helt annen type pianist.
Vi har tidligere anmelde Aeby og hans trioplate «to the light» (kollega Lars Grips ultrakorte anmeldelse kan du lese HER)
Det starter med preparert piano, som preger hele fÞrstesporet, «Yume», selv om den litt harde lyden i det akustiske pianoet ligger langt fra for eksempel ECMs idé om hvordan et piano skal lÄte, sÄ fascineres jeg av det Aeby gjÞr her, preparert og «streit» piano i en fin sammensetning.
Men i andresporet, «Song for A.», som han spiller rent akustisk, kommer tankene smygende om «den nordiske tonen» og Jarrett. Hans «angrep» pÄ pianoet er veldig Jarrettsk, men Jarrett for en del Är siden, og tankene gÄr litt til det swingende partiet pÄ «Köln Concert», et av de deiligste musikkÞyeblikkene jeg kan tenke meg. Og Aeby klarer (nesten) Ä komme opp pÄ Jarretts nivÄ, men det er annerledes og personlig, og veldig deilig Ä lytte til. Og tredjesporet, «Misty», som er det eneste sporet Aeby ikke selv har komponert, men Erroll Garner, leveres vakkert og pÄ en original mÄte, et godt stykke fra opphavsmannens versjoner. Han tar utgangspunkt i det vakre temaet, fÞr han nÊrmest bretter det ut og gir oss sin egen versjon, som sikkert, med lyden til ECM, kunne blitt tatt for Ä vÊre Jarrett, men som er hans egen.
Og slik fortsetter det gjennom 14 komposisjoner, eller fritt improviserte strekk fra Aeby, gjort i PROGR U62 i september 2018.
Det er som Aeby tar oss med ut pÄ en reise. Ikke opp i fjellene i hjemlandet Sveits, men mer utpÄ havet, og det er vakkert vÊr. BÞlgene duver og alt er varmt og deilig. Men vi tas ogsÄ med inn pÄ en og annen tropisk Þy, hvor vi opplever nye ting. HÞr for eksempel pÄ femtesporet, «Flingga», hvor jeg tror vi er pÄ en Þy og mÞter et ytterst fredfullt og vennlig folkeslag, som ikke har fulgt med pÄ verdens dystre nyheter den senere tiden. De er bare glade.
Men vi tas med ut pÄ havet igjen. LÄten «Dings» er solgangsbris sÄ det rekker, selv om det varer kun i et drÞyt minutt, blir det en fin, kort stund Ä lukke Þynene og duve med. Men da vi nesten umerkelig glir over i «Singing Witches» er det mÞrke skyer i horisonten. Men de mÞrke skyene glir forbi uten Ä sette stÞrre spor enn litt stress om bord i bÄten.
Og sÄ er vi tilbake i det behagelige i lÄten «Or Not». Aeby har en fin lyrisk Äre i spillet sitt, selv om det ikke tar overhÄnd og at musikken blir for «pen». Pianolyden er overhodet ikke fra et rÄdyrt Steinway, men det hÞres mer ut som musikken er innspilt pÄ et helt vanlig piano. Det er ogsÄ med pÄ Ä gjÞre musikken spesiell og original. Noen ganger, mens jeg hÞrer hans spill, dukker ogsÄ Django Bates opp i bakhodet. Det er noe med hvordan Aeby improviserer som minner ikke sÄ rent lite om Bates, for eksempel pÄ hans eldgamle soloplate. Og bruken av vanlig piano, preparert piano og elektronikk, kan ofte minne om den gode engelskmannen.
Stefan Aebys soloplate er blitt en spennende og deilig reise inn i hans musikalske univers, som innbefatter forbilder som Erroll Garner, Keith Jarrett og kretsen omkring disse to, og mer eksperimentelle pianister som Django Bates. Men hele tiden er dette Aebys personlige solospill, som fascinerer (nesten) hele veien fram til det vakre avslutningsnummeret «Yoru» rundes av.
Jan Granlie
Stefan Aeby (p, prep. p, elec)