På skive

STEFAN AEBY

«piano solo»
INTAKT RECORDS CD 332

Når man tenker en plate med solo piano, går tankene raskt til en pianist som Keith Jarrett og en del nordiske pianister som de senere årene har lagt seg til litt i det samme landskapet som Jarrett.

Når man setter på platen «piano solo» med den sveitsiske pianisten Stefan Aeby, har man dette i tankene helt til laseren treffer noe leselig på platen. Og med ett er tankene om den lyrsike Jarrett og hans etterkommere i Norden blåst bort. For Aeby er en helt annen type pianist.

Vi har tidligere anmelde Aeby og hans trioplate «to the light» (kollega Lars Grips ultrakorte anmeldelse kan du lese HER)

Det starter med preparert piano, som preger hele førstesporet, «Yume», selv om den litt harde lyden i det akustiske pianoet ligger langt fra for eksempel ECMs idé om hvordan et piano skal låte, så fascineres jeg av det Aeby gjør her, preparert og «streit» piano i en fin sammensetning.

Men i andresporet, «Song for A.», som han spiller rent akustisk, kommer tankene smygende om «den nordiske tonen» og Jarrett. Hans «angrep» på pianoet er veldig Jarrettsk, men Jarrett for en del år siden, og tankene går litt til det swingende partiet på «Köln Concert», et av de deiligste musikkøyeblikkene jeg kan tenke meg. Og Aeby klarer (nesten) å komme opp på Jarretts nivå, men det er annerledes og personlig, og veldig deilig å lytte til. Og tredjesporet, «Misty», som er det eneste sporet Aeby ikke selv har komponert, men Erroll Garner, leveres vakkert og på en original måte, et godt stykke fra opphavsmannens versjoner. Han tar utgangspunkt i det vakre temaet, før han nærmest bretter det ut og gir oss sin egen versjon, som sikkert, med lyden til ECM, kunne blitt tatt for å være Jarrett, men som er hans egen.

Og slik fortsetter det gjennom 14 komposisjoner, eller fritt improviserte strekk fra Aeby, gjort i PROGR U62 i september 2018.

Det er som Aeby tar oss med ut på en reise. Ikke opp i fjellene i hjemlandet Sveits, men mer utpå havet, og det er vakkert vær. Bølgene duver og alt er varmt og deilig. Men vi tas også med inn på en og annen tropisk øy, hvor vi opplever nye ting. Hør for eksempel på femtesporet, «Flingga», hvor jeg tror vi er på en øy og møter et ytterst fredfullt og vennlig folkeslag, som ikke har fulgt med på verdens dystre nyheter den senere tiden. De er bare glade.

Men vi tas med ut på havet igjen. Låten «Dings» er solgangsbris så det rekker, selv om det varer kun i et drøyt minutt, blir det en fin, kort stund å lukke øynene og duve med. Men da vi nesten umerkelig glir over i «Singing Witches» er det mørke skyer i horisonten. Men de mørke skyene glir forbi uten å sette større spor enn litt stress om bord i båten.

Og så er vi tilbake i det behagelige i låten «Or Not». Aeby har en fin lyrisk åre i spillet sitt, selv om det ikke tar overhånd og at musikken blir for «pen». Pianolyden er overhodet ikke fra et rådyrt Steinway, men det høres mer ut som musikken er innspilt på et helt vanlig piano. Det er også med på å gjøre musikken spesiell og original. Noen ganger, mens jeg hører hans spill, dukker også Django Bates opp i bakhodet. Det er noe med hvordan Aeby improviserer som minner ikke så rent lite om Bates, for eksempel på hans eldgamle soloplate. Og bruken av vanlig piano, preparert piano og elektronikk, kan ofte minne om den gode engelskmannen.

Stefan Aebys soloplate er blitt en spennende og deilig reise inn i hans musikalske univers, som innbefatter forbilder som Erroll Garner, Keith Jarrett og kretsen omkring disse to, og mer eksperimentelle pianister som Django Bates. Men hele tiden er dette Aebys personlige solospill, som fascinerer (nesten) hele veien fram til det vakre avslutningsnummeret «Yoru» rundes av.

Jan Granlie

Stefan Aeby (p, prep. p, elec)




Skriv et svar