Den tyske bassisten Stephan Goldbach kommer fra Nuremberg, og er en bassist som spiller innenfor flere musikalske sjangere, blant annet i konstellasjoner som Goldkrach, SuppKultur, LouLou (et samarbeid med vokalisten Lisa Strökens, som kom med platen «Lou Lou und die heerscharen der Verfluchten» på Jazzhausmusik i 2017, og som ble anmeldt på salt peanuts* – anmeldelsen kan du lese HER), Orchester Ventuno, Village Zone (deres plate «Saturi a Peppino» ble tidligere anmeldt her på salt peanuts*, og anmeldelsen kan du lese HER) og Michel Meis 4tet. På sin nye soloplate samarbeider han med Kostia Rapoport på elektronikk og Laura Saumweber som andre bassist.
De 14 «strekkene» vi får servert er, i stor grad, solobass-stykker, som brytes opp ved at det innimellom kommer inn litt elektronikk, pluss at vi i en låt sår høre han sammen med Saumweber i en fin bassduett.
Og som soloplate er dette en riktig godbit. Goldbach er en utmerket bassist, som har det meste av det tekniske inne, og som varierer i spillet, fra det sarte og vakre, via det nesten samtidsmusikalske, til «sekvenser» hvor han virkelig «angriper» bassen.
Siden pandemien slo til over oss, og isolerte både musikere og lyttere, er det flere bassister som har gjort soloprosjekter. Og de fleste av de som har nådd min spiller, har vært overraskende spennende og krative. Så også med Goldbach sin plate.
Jeg kjente ikke noe særlig til hans navn før jeg satte på denne platen første gangen (den har til og med blitt liggende en stund i den store bunken av plater jeg bare har byttet om på rekkefølgen av). Men nå var det altså tid for å ta for seg denne innspillingen.
Han starter med «Overture», og før han avrunder med «Machine Enviroment 3: LBW Supra 850», har han servert en rekke sterke og spennende «sekvenser», hvor jeg særlig falt for fjerdesporet «8 a.m.» som er en tour de force i bass-spill. Men de «sekvensene» som skiller seg mest ut, er de tre delene av «Machine Environment», hvor han eksperimenterer en hel del med fingerspill og arco, og hvor han nærmer seg flere av de mer «frittgående» bassistene, samtidig som det er mye samtidsmusikk i disse delene.
Frittgående er også tittelsporet, «Transit», hvor han beviser at han fungerer i flere musikalske landskap. Og i «Silhouettes», hvor han samspiller med Laura Saumweber høres han nesten ut som Renaud Garzia-Fons, hvor Saumweber spiller et slags pizzicatokomp under Goldbach fine solospill. I tre av låtene samarbeider han med Kostia Raroport som trakterer elektronikk. Men også i disse «sekvensene» er det bassen som fører an, og det er vel kun i den fine «Gesprächsfetzen» hun kollegaen slipper ordentlig til, men det gjøres på en måte som kunne plassert duoen rett inn på Punkt-festivalen i Kristiansand. Spennende!
Når en bassist gjør noe i nærheten av en soloplate, kan musikken reskt bli litt ensformig og lik. Men det har Goldbach unngått på denne platen. Her varierer musikken hele veien fra jazzbass av beste merke, til musikk som ligger tett på samtidsmusikken. Og hele veien hører vi en utmerket bassist, som både har gode ideer og utmerket teknikk.
Jan Granlie
Stephan Goldbach (b), Kostia Rapoport (elec), Laura Saumweber (b)
