The Composers’ Orchestra Berlin er et stort orkester av strykere, horn og rytmeseksjon dannet i slutten av 2010 under kunstnerisk ledelse av komponist og dirigent Hazel Leach. Medlemmene er både musikere og komponister, og de har er ingen fast besetning: Her fungerer kollektivet omtrent på samme måte som Trondheim Jazz Orkester, hvor komponistene kan velge fra en «pool» av instrumentalister. Og som de selv sier det: «På denne måten skapes et virkelig sjangeroverskridende rom der alle mulige stilarter – klassisk eller jazz, verdensmusikk, pop eller ny musikk – kan og bør kombineres». Siden kollektivet ble grunnlagt i slutten av 2010, har orkesteret etablert en fast plass på Berlins jazzscene, blant annet gjennom jevnlige konserter i Kunstfabrik Schlot. Og etter starten har orkesteret også etablert seg internasjonalt. I 2014 ble det gitt ut to vidt forskjellige CD-er, som lydboken «Spaßen in Berlin» (med tekster av Franz Hessel, og musikk av ti av medlemmene) og orkesterets første CD «Free Range Music» (JHM 224). I 2020 kom platen «Vanishing Points» hvor bassisten Dirk Strakhof hadde gjort alle komposisjonene, en plate som fikk god omtale blant annet her på salt peanuts* (anmeldelsen kan du lese HER).
Den nye platen er på mange måter en samleplate hvor komponistrollen fordelt over ni musikantene, og de starter med dirigenten og bandets leder, Hazel Leach’ «Do Not Go», som er adskillig mer dannet i form og innhold enn jeg hadde husket fra de tidligere møtene med bandet. Dette er en låt hun skrev under nedstengingen i Berlin, og er inspirert av det triste i Dylan Thomas’ poesi. Men det er en fin åpning, som er mer tradisjonelt storband enn det friere, kollektive, som vi egentlig hadde forventet. Men fiolinspillet er strålende.
Den går sømløst over i trombonisten Anne Daus «Jetzt, schon und noch», som er en lystigere sak, som swinger fint og som er en leken komposisjon med mange lag. Her får vi en fin tubasolo, og som komponisten selv sier om komposisjonen: «Normal daily life, switching from one situation to the other… are you only living in the here and now?». Og dette tror jeg må ha vært en fin dag. Situasjonene skifter, men hele tiden føles det som solen skinner over Berlin, og Dau treffer gode venner på sin vandring gjennom Berlin.
Deretter følger Heiko Kulenkampffs «Daught Abroad», hvor han forsøker å beskrive hans datters opplevelser på en tur til Bolivia. At reisen gikk til Bolivia er vel egentlig ikke så lett å oppdage, men komposisjonen er relativt komplisert skrevet, slik jeg oppfatter det, så her må musikerne virkelig være konsentrerte. Og resultatet blir variert og spennende, men mange takt- og stemningsskifter underveis. Og David West sin fiolinsolo er fremragende.
Deretter følger pianisten Fee Strackes «Teetisch (permuted)», en mer lengselsfull komposisjon, som egentlig mest minner om en slags folketone, hvor man egentlig bare savner en vokalist. Dette er også en komposisjon som skifter stemning ofte underveis, med fine fiolinspill gjennom mesteparten av låten.. Før vi er over i gitaristen Daniel Mayers «Sacred Birds», hvor vi får fint tubaspill av Benjamin König i starten. Ellers er også denne komposisjonen spekket med taktskifter og stemningsendringer, noe som gjør den original og spennende, og man blir sittende ytterst på stolen for å få med seg alle skiftene i musikken. Her får vi også en fin og litt funky pianosolo fra Heiko Kulenkampff, hvor han og trommeslageren Tom Dayan endrer stemningen en stund, før det hele løser seg mer opp, og vi får en frisk trommesolo fra Dayan.
Tian Korthals har laget «Der ungetanzte Tango», hvor Hazel Leach er solist på fløyte. Dette er en roligere sak, hvor Leach spiller helt ok fløyte, men den som følger salt peanuts* tett, vet hvilket forhold jeg har til fløytespill. Men Leach forsøker ikke å lage jazz ut av sitt fløytespill, og beveger seg mer over i det «naturalistiske», og vi kjenner vårfølelsen komme smygende. Og det er først i slutten av fløytesoloen atr tangoen kommer inn, i form av strykeseksjonen, og vi er over i noe som nesten kunne vært komponert av Astor Piazzola.
Trommeslageren Tom Dayan bidrar med «To Begin at the Beginning», som føyer seg fint inn med resten, men med den forskjellen at rytmeskiftene ikke er så hyppige her. Solistrollen er fordelt på Markus Busch som gjør en fin solo på bassklarinett, Achim Rothe på trompet og Julian Gretschel på trombone i en relativt heftig duosekvens, før de får boltre seg litt hver for seg. Men jeg synes kanskje synes låten mangler noe innimellom, for at den fester seg helt.
«Nuñez» er skrevet av trommeslageren Agustin Strizzi, og er inspirert av stjernehimmelsen, og er en fin ensemblelåt, men også her kommer flere solister «smygende», før vi får bassisten Dirk Strokhofs «Maskenball». Denne er skrevet under pandemien, og maskeballet er en dans som her foregår på innsiden. Dette er en litt typisk «storbandlåt», med et fint arrangement, hvor dansen foregår i dannede og relativt rolige former.
Så avslutter de denne fine og spennende platen med Hazel Leach sitt tittelspor, «Holding Pattern». Dette er en rytmisk og fin komposisjon, hvor Ruth Schepers gjør en neddempet og helt ok altsaksofonsolo, men den vil nok ikke gå inn i musikkhistorien som den mest spennende.
Dette er blitt en spennende og interessant «samleplate» fra det Berlin-baserte kollektivet, hvor det kompositoriske står i førersetet. Og det er overraskende å høre hvordan de ni forskjellige komponistene er i samme univers når de lager låter. For alt stoffet kunne, mer eller mindre vært gjort av samme komponist, noe som betyr at dette er et kollektiv som har en felles idé, og som skriver musikk som passer perfekt til ensemblet.
Jan Granlie
Ruth Schepers (as, cl, fl), Hazel Leach, fl, leader, dir), Tian Korthals (ts, dir), Steffen Dix (ts, ss), Markus Busch (bcl, bs), Aaron Schmidt-Wiegand (tp, flh), Christoph Titz (tp, flh), Achim Rothe (tp), Anne Dau (tb), Julian Gretschel (tb), Benjamin König (tuba), Phillipp Krüger (tuba), Davis West (vio), Daniel Friedrichs (vio), Joana Carvalhas (vio), Natasha Jaffe (c), Frederico Malverde (c), Heiko Kulenkampff (p, dir), Fee Stracke (p), Daniel Meyer (g), Dirk Strakhof (b), Tom Dayan (dr), Agustin Strizzi (dr)
