Vi har sagt det før, og vi gjentar det gjerne. salt peanuts* har som hovedregel at vi ikke anmelder produksjoner som kun kommer ut digitalt. Vi har gjort ett unntak tidligere, med Arve Henriksens plate «Towards Language», og nå gjør vi det igjen. Ikke fordi vi liker det, men av og til kommer det ut produksjoner vi veldig gjerne vil skrive om, og når eneste mulighet er å anmelde produktet digitalt, så hender det at vi gjør det. Og denne innspillingen syntes vi var såpass viktig, ikke bare for den danske og skandinaviske jazzen, men også internasjonalt, at den bare måtte anmeldes.
Da den danske saksofonisten (og fløytisten) Julie Kjær, som vi blant annet kjenner fra trommeslageren Paal Nilssen-Loves store band, Large Unit, og som vi også har møtt i flere andre spennende prosjekter de senere årene, blant annet på platen «Dobbelgænger» med bassisten John Edwards og trommeslageren Steve Noble, på Clean Feed fra 2016 (anmeldelse kan du lese HER). Hun har turnert med Django Bates og bandet StoRMChaser, og med London Improvisers Orchestra, pluss flere danske sammensetninger, blant annet i duo med en annen av de mange, unge altsaksofonistene i Danmark, Maria Dybbroe under Copenhagen Jazz Festival i 2019, og i 2014 ble hun valgt ut av magasinet Sound and Music til «New Voice Artist».
På dette prosjektet har hun gått i kompaniskap med Sonic Youth-gitaristen og støy-musikeren Thurston Moore, som periodevis de senere årene, har hatt engasjement som professor ved Rytmisk Musikkonservatorium i København. Han har arbeidet med flere av de viktigste musikerne innenfor det man kan kalle støymusikk, og støykunst de senere årene, så som Yoko Ono, John Zorn, David Toop, Cecil Taylor og mange flere. Og siden dette var et såpass spesielt prosjekt, mente vi at vi bare måtte anmelde prosjektet, og vi håper ikke det blir regnet som noen som helst mistillit til alle de andre musikere som har sendt oss digitale utgivelser de senere årene.
Innspillingen er gjort av Café OTO i London og deres plateselskap Takuroko, og innspillingen fant sted i Hundred Years Gallery den 19. januar 2018.
I presseskrivet til prosjektet kan man lese at Takuroku har støttet nye musikalske samarbeid produsert under korona-nedstengingen. Og de har bestemt seg for å utgi det de selv kaller «perler fra arkivet» som de følte trengte å bli hørt av flere enn dem selv. Derfor er prosjektet kun tilgjengelig digitalt. Thurston Moore sier selv om prosjektet: «Da jeg gjennomgikk musikkfiler fra konserter jeg hadde vært involvert i siden jeg flyttet til London for over syv år siden, kom jeg over en duokonsert med Julie Kjær og meg selv fra 2018. Vi hadde spilt på en konsert arrangert av saksofonisten Alan Wilkinson på Hundred Years Gallery i Dalston, et steinkast fra Cafe Oto, en del av de utforskende musikksteder vi er så velsignet med å ha i London. Julie og komponisten og kjæresten Paulo Dias Duarte, hadde bodd i samme London-nabolag som kjæresten min, Eva, og jeg (for øvrig i samme nabolag som Wilkinson og hans «paramour» Gina), før de flyttet Danmark for et par år siden. Jeg hadde først hørt Julie spille på en av Alans fantastiske «Flim Flam»-konserter i kjelleren på Ryan’s Bar i Stoke Newington, og ble slått av hennes impulsive og frie spill. Jeg oppdaget raskt hennes dynamiske og store bredde i spillet, og at hun var relativt attraktiv på Londons improvisasjonsscene, samtidig som hun hele tiden tråler de europeiske, og først og fremst de skandinaviske scenene. Det var en ære å bli bedt om å spille akkurat denne konserten, og med øyne, ører og hjerter til fortid, nåtid og fremtid skapte vi musikken som presenteres her. Mens du er i karantene med en hel verden i 2020, er det forbløffende å se og høre stemmer fylt av positiv energi som peker mot en fornyet og bevisst rettferdig planet. Lørdag 27. juni i år fødte Julie sin og Paulos sønn, Hugo, nytt liv, nytt lys, ny musikk og nye perspektiver. I en tid da kreativitet er en så viktig og nøkkel til vår felles bevissthet – i forhold til planeten og alt levende liv – for at livene våre skal vokse, er håp og sannhet, undring og ånd, av naturens glede».
Vi får en lang låt, hvor de to kommuniserer og musiserer på utsøkt måte. Det er i stor grad Kjær som «legger føringene» for hvilken retning musikken skal ta, og Moore blir mer en pådytter, støtte og assistent i det Kjær foretar seg på og med altsaksofonen. Og når man kobler en frittgående altsaksofonist, som særpreges av sin rå, men samtidig sårbare og litt melankolske tone, sammen med en gitarist som har ene benet godt plantet i rockehistorien og det andre i støymusikken og den frie improvisasjonsmusikken, kan det enten gå helt galt, eller bli en suksess. Noe midt imellom er nesten utenkelig.
Her synes jeg de to virkelig har funnet hverandre. Jeg har hørt Kjær i mange sammenhenger, fra solo til samspill med Large Unit, men jeg kan ikke huske å ha hørt henne så energisk, rå og samtidig tilbakelent og «cool» som i dette opptaket. Hun spiller gjennomgående med en nesten enorm selvtillit, og forteller på mange måter Moore, hvor skapet skal stå gjennom hele innspillingen.
Moore er et helt orkester alene med sine utløp på gitaren, og som tilrettelegger og dekoratør i dette prosjektet fungerer han perfekt. Han lar Kjær få den plassen hun vil, uten å tråkke henne for nær.
Men han holder seg ikke i bakgrunnen hele tiden. Innimellom, kanskje da han er redd for at Kjær trenger et «push» for å komme videre, «slenger han av gårde» en akkord eller to, som får Kjær igjen å blomstre. Og i løpet av de nesten 35 minuttene dette live-settet varer, er det fascinerende å følge de to, og hvordan de «leker» med hverandre i de ytterst frie elementene.
Musikken kan kanskje, for noen, fortone seg litt ensformig, men setter man seg ned i en god stol, skrur opp volumet, og konsentrerer seg om det som kommer ut av høgtalerne, vil man oppdage en spennende progresjon gjennom hele «stykket», og hvordan de to kommuniserer på en strålende og imponerende måte.
Jan Granlie
Julie Kjær (as), Thurston Moore (g)
