Den amerikanske saksofonisten Tim Berne, er en av de mest spennende altsaksofonistene USA har klart å «spa opp» de senere årene. Han er født i 1954, selv sier han at han egentlig ikke hadde tenkt å spille noe instrument, men etter å ha hørt Julius Hemphill, ble han opptatt av musikkstilen. Han var et stort rhythm and blues-fan, og Hemphill var for han en som spilte denne musikken med en energi han likte. I 1974 dro han til New York, for å oppsøke Hemphill, som ga han timer i saksofonspill og gode råd om hvordan han skulle skape seg en karriere.
I 1979 startet han sitt eget plateselskap, Empire, hvor han gjorde fire album med avant garde-musikere som John Carter, Alex Cline, Niels Cline, Olu Dara, Vinny Golia, Paul Motian og Ed Schuller, før han utga et par album på den italienske Soul Note-etiketten. Deretter utga han album på Columbia med Herb Robertson, Hank Roberts og Bill Frisell, før han signerte med JMT, hvor vi blant annet fikk plater med den fine Miniature-trion med Joey Baron og Hank Robertson, Caos Totale med Django Bates, Mark Dresser, Marc Ducret, Steve Swell og Bobby Previte, pluss en trio-innspilling med Michael Formanek og Jim Black og en med denne trioen pluss Chris Speed.
Etter at JMT ble kjøpt opp og nedlagt av Polygram, startet han selskapet Screwgun Records, hvor han utga flere album. Han har en lang rekke innspillinger på CVen, både som bandleder og medmusikant, fra debuten «The Five Year Pan» fra 1979 og fram til i dag. Og den første innspillingen med bandet Snakeoil, «You’ve Been Watching Me», med Oscar Noriega på klarinett og bassklarinett, Ryan Ferreira på gitarer, Matt Mitchell på piano og Ches Smith på trommer, kom på ECM i 2015 (anmeldelsen på salt peanuts* kan du lese HER). Foruten den har han utgitt følgende plater i eget navn på det tyske selskapet, «Snakeoil» fra 2013, «Shadow Man» fra 2013 og «Incidentals» fra 2017, alle med Snaikoil-musikerne som basis. Debuten med Snakeoil på Intakt Records kom med innspillingen «The Fantastic Mrs. 10» i fjor (anmeldelse kan leses HER), den gang med Marc Ducret på gitar, og nå er de ute igjen med innspillingen «The Deceptive 4», hvor de spiller uten gitarist.
Dette er en dobbel CD med liveinnspillinger fra Firehouse 12 i New York den 1. desember 2017 (den første CDen), IBEAN, New York den 15. juni 2020 og i Roulette, New York den 21. november 2009 (den andre CDen). All musikken er laget av Berne, med unntak av den siste låten, «Hemphill», som er gjort av Julius Hemphill.
Snaikoil er et band som beveger seg i en litt annerledes retning enn vi er vant til å høre disse musikerne. Vi får fire lengre strekk på hver plate, dem korteste er på i underkant av sju minutter, og det er musikk som føles relativt søkende. Og med en instrumentbesetning bestående av altsaksofon, klarinetter, piano og trommer, blir lydbildet temmelig annerledes enn det vi er vant til å få høre fra nyere jazzensembler.
Men det er hele veien intens musikk, som innehar mye energi, selv om det ikke tas ut i heftig mjusiksering så «tapeten renner av veggene». Musikken er nedpå, utforskende og spennende, og særlig legger man merke til det fine klarinettspillet til Noriega, som kanskje skiller seg mest ut på grunn av den nesten gjennomskjærende lyden.
Og hele veien gjennom er det utsøkt kommunikasjon mellom musikerne. De lytter nøye til hverandre, og gir både rom og plass for den enkeltes innspill. Og selv om vi ikke får de lange soliene, så er dette tett og fint og man kan ane Bernes inspirasjoner fra Julius Hemphill og flere av hans likemenn, fra for eksempel World Saxophone Quartet i det han skriver og fremfører. Alle fire musikerne har en nfelles forståelse for hvor disse improvisasjonene skal bevege seg, de er utsøkte instrumentalister, og de to platene blir nesten som en njazzsymfoni man ikke kan legge fra seg før begge platene er spillt.
«The Deceptive 4» er kanskje Tim Berne og Snailoils mest spennende innspilling til nå. Komposisjonene er varierte og spennende, og spillet er gjennomgående originalt og deilig å lytte til. Men det er musikk man skal sette seg ned og lytte til. Det fungerer ikke hvis man har besøk av venner som helst vil snakke, eller mens man gjør andre nødvendige gjøremål i heimen. Her skal man sette seg rolig tilbake, og bare nyte de to platene, finne alle de spennende detaljene og la de fire musikerne «ta over styringen» av livet ett par timer. Og når de nærmer seg slutten, med nest siste sporet «Scanners» og avslutningen, «Hemphill», har de på mange måter nærmet seg Julius Hemphill mer og mer hele veien, slik at avslutningen blir en fin hyllest til læremesteren.
Dette er blitt en deilig plate man bare skal ta seg tid til å lytte til. Jag ut katten, lås din bedre halvdel inne på badet, og unn deg en stille stund med utmerket, moderne kammerjazz i absolutt verdensklasse.
Jan Granlie
Matt Mitchell (p), Tim Berne (as), Oscar Noriega (cl, bcl), Ches Smith (dr, perc)
