På skive

TUZNIK / OLDERSKOG ALBERTSEN / HUARACHI

«The Space Above»
ATM 2192

The Space Above er et internasjonalt kammerensemble med tilhold i København. Pianisten Artur Tuznik kommer fra Polen, trommeslageren Simon Olderskog Albertsen kommer fra Norge og fløytisten Flavia Huarachi kommer fra Bolivia.

Trioen de har satt sammen er et kammermusikkensemble som fortolker klassisk musikk gjennom moderne instrumentering og improvisasjon. Med den originale instrumentsammensetning av piano, fløyte og trommer, skaper de «et helt eget musikalsk rom som kombinerer det klassiske med det moderne, og trioen forstår musikkens historie som en konstant utvikling og uttrykker en frisk tilgang til både tidlige og nye verker, og er ikke redde for å utforske og utfordre grensene og danse med det abstrakte», som de selv sier.

Vi får egentlig fem deler, hvor to av delene er delt inn i tre sekvenser hver, og selv om musikken er mye basert på det klassiske, er det Tuznik som står som komponist på alle «strekkene», med unntak av åpningen og «mellomspillet» mellom de to suitene, «Puis qu’en oubli», som er skrevet av komponisten og dikteren Guillaume de Machaut, en fransk komponist som levde fra ca 1300 til 1377. Han var den ledende representanten for ars nova-stilen, og anses både som komponist og dikter som en av Frankrikes betydeligste i det 14. århundre.

Og de starter med Johan Sebastian Bach, som tydeligvis er en av de «hippeste» komponistene nå om dagen. Det er mange som blant annet tar for seg deler av hans «Goldberg-variasjoner». Så også denne trioen, som åpner med «Goldberg Variations, BMV 988: Aria», hvor Huarachis fløytespill tar oss med inn i Bach sin verden på en fin måte sammen med Tuzmiks pianospill. Vi får en temmelig «streit» versjon av Bach, hvor trommene spiller en relativt beskjeden rolle. Men han er der, og legger inn små stortrommemarkeringer og litt skarptrommespill innimellom. Og jeg tenker at dette ligger et lite stykke unna det som vanligvis strømmer ut av vinduene mine av musikk, så det er best å lukke vinduene.

Andredelen, «The Spring Suite» og delene «Before spring», «Spring» og «After the spring», fortsetter litt i samme landskap. Huarachis fløytespill er klassisk, og etter mine begreper er hun en ytterst dyktig, klassisk fløytist som fremfører Tuzniks komposisjoner på en fremragende måte. Musikken her utvikler seg til å bli mer «tung» innimellom, og viser at våren også kan være en tung tid. Men etter hvert dukker sole fram, og jeg ser for meg et landskap hvor engene grønnes og insektene våkner til liv. Og det hele blir en slags romantisk suite hvor alle tre er med på å gjøre musikken vakker. Albertsen er kanskje den som er med på å gjøre suiten mer over mot improvisasjonsmusikken med sitt trommespill, som ligger der bak og pusher de andre framover. Men det er fløyte- og pianospillet som gjør suiten til noe som nærmest blir en vakker «naturfilm». Og den delen de har kalt «Spring» er en vakker komposisjon hvor Tuznik viser sine utmerkede komponistegenskaper. I 2016 kom han ut med platen «Artur Tuznik Trio» sammen med bassisten Nls Bo Davidsen og trommeslageren Jacob Høyer, og beviste at han er en glimrende piansit (anmeldelse av den platen kan du lese HER). Og på den platen som nå surrer i anlegget, viser han en litt annen side av sitt komponistskap, som overrasker med sine romantiske tilsnitt. For «Spring» er en ytterst vakker del, før våren er på hell og vi er på vei over i sommeren. Her virker det som musikerne har tatt ferie allerede, de ligger i gresset i Fælledparken eller i Frederiksberg Have med en kald bayer og ser barnefamiliene leke, ha lunsj i det grønne, eller par som går hånd i hånd på de velpleide stiene. Og de tre musikerne kommenterer på en fin måte det som foregår rundt dem.

De forblir litt i samme stemning i «Puis qu’en oubli», som handler om glemsel. Så kanskje er det denne fine tiden på pret de gjerne vil legge bak seg etter å ha tolket den såpass romantisk. Her er det igjen Huarachi som har hovedrollen, og når fløyte blir spilt på denne måten, er det umulig å ikke like det. Hun har en nydelig tone i instrumentet, og med Tuzniks oversiktlige og relativt enkle pianospill blir dette nesten usigelig vakkert.

Suiten «The Space Above Suite» er delt inn i «Part One», Part Two» og «Part Three», og her starter det litt mer dramatisk. Tuznik beveger seg et stykke unna det altfor romantiske, og over i en slags klassisk musikk som kanskje drar tankene til hans hjemland, Polen. For det er noe øst-europeisk over denne suiten, som er fascinerende. Det er Tuznik og Huarachi som spiller hovedrollen, men jeg må si jeg setter stor pris på Albertsens innspill her, som er med på å få temperaturen opp i suiten. Og han er ytterst lydhør i det som foregår musikalsk rundt han, og er på plass med innspillene sine akkurat der han skal. I «Part Two» fortsetter det litt dystre lydbildet, i en fin komposisjon, hvor jeg har en mistanke om atr det også improviseres relativt flittig. Albertsen er fremdeles helt på plass med å forsterke noen av «sinnsinntrykkene» i pianospillet, og musikken heller mer og mer over i en slags moderne klassisk variant, uten å gå over i det samtidsmusikalske. Dette er en mer «aggressiv» og teknisk krevende komposisjon, hvor alle tre er helt framme på tuppa i spillet. Og her gis det også mer plass til Albertsens trommespill som hele veien er distinkt og fint. Spennende!

Den siste delen av suiten, «Part Three» er litt tlbake i det romantiske. Særlig i Tuzniks pianospill i starten, som er så tett opp til de gamle, polske klassiske det nesten er mulig å komme, og når Huarachi kommer inn med enda mer nydelig fløytespill, så er det bare å lene seg tilbake og nyte.

Så avslutter de med «Tales of Shamans», en friere komposisjon hvor det er mye shamanisme i låten. Og nå er Albertsen helt der oppe, og er med på å gjøre låten til en litt aggressiv jazzlåt i det moderne landskapet. Her er fløytespillet mer anonymt, men både trommespillet og pianospillet er helt på plass, og er med på å gjøre avslutningen av platen slik at vi gleder oss til neste utspill fra de tre.

En litt annerledes plate for oss på salt peanuts*, men ikke dermed sagt at vi ikke liker den. Den er derimot et deilig «sidespor» fra det meste av andre plater vi anmelder, og kommer til å bli spilt mye i heimen framover når høstmørket tvinger seg på og vi lengter til lysere tider.

Jan Granlie

Flavia Huarachi (fl), Artur Tuznik (p), Simon Olderskog Albertsen (dr)

Skriv et svar