Ishmael Wadada Leo Smith ble født den 18. desember 1941, og er amerikansk trompetist og komponist, som hovedsakelig arbeider innenfor avantgardejazzen og den friere improvisasjonen. Han var en av tre finalister for 2013 «Pulitzer Prize for Music» for verket «Ten Freedom Summers», som kom ut i 2012.
Han ble født i Leland, Mississippi, og begynte å spille trommer, mellofon og fransk horn før han slo seg til ro med trompeten. Han spilte i forskjellige R&B-grupper, og i 1967 ble han medlem av AACM og grunnla Creative Construction Company, en trio med Leroy Jenkins og Anthony Braxton. I 1971 dannet han sitt eget plateselskap, Kabell. Han dannet også et annet band, New Dalta Ahkri, sammen med musikere som Henry Threadgill, Anthony Davis og Oliver Lake. På 1970-tallet studerte han etnomusikologi ved Wesleyan University. Han spilte igjen med Anthony Braxton, i tillegg til å spille inn plater med Derek Bailey’s Company.
På midten av 80-tallet ble Smith rastafarian og begynte å bruke navnet Wadada. Og i 1993 begynte han å undervise ved Cal Arts, en stilling han hadde til 2014. I tillegg til trompet og flygelhorn spiller han flere verdensmusikkinstrumenter, inkludert koto, kalimba og atenteben (ghansk bambusfløyte). Han har også undervist på kurs i instrumentproduksjon. Hans komposisjoner bruker ofte et grafisk notasjonssystem han kaller «Ankhrasmatio»», som han utviklet i 1970.
I 1998 ga Smith og gitarist Henry Kaiser ut «Yo, Miles!», en hyllest til Miles Davis’ da mindre kjente elektriske periode fra 1970-tallet. På dette albumet spilte Smith, Kaiser og en stor gruppe musikere inn coverversjoner og originale komposisjoner inspirert av Miles’ elektriske musikk. Oppfølgingerne «Sky Garden» (utgitt av Cuneiform i 2004) og «Upriver» (utgitt i 2005) ble spilt inn med en annen besetning. På begge produksjonene hadde han med Michael Manring på bass.
Smiths Golden Quartet (som han har gitt ut flere album med) var opprinnelig med Jack DeJohnette på trommer, Anthony Davis på keyboards og Malachi Favors på bass. Etter flere utskiftninger fikk Golden Quartet en besetning med Pheeroan akLaff på trommer, John Lindberg på bass og Anthony Davis på piano.
I løpet av 2000-tallet spilte han inn album for John Zorns plateselskap Tzadik, samt Pi Recordings. I 2008 ga han og hans Golden Quartet ut en DVD med tittelen «Freedom Now».
Etter denne DVDen, ahr han produsert en lang rekke album på Cuneiform, Tzadik, Novara Jazz, ECM og, ikke minst på det finske selskapet TUM Records.
Den boksen TUM nå har utgitt, «Chicago Symphonies» er en praktfull samling med fire plater med komposisjoner av Smith’s Great Lakes Quartet, som er produsert for å feire Chicago og Midtvestens kultur. På de tre første symfoniene, «Gold», «Diamond» og «Pearl» får vi i tillegg til Smith høre tre av de mest spennende musikerne innenfor den nyere, amerikanske, kreative musikken, nemlig saksofonisten og fløytisten Henry Threadgill, bassisten John Lindberg og trommeslageren Jack DeJohnette. Den fjerde, «Sapphire Symphony – The Presidents and Their Vision for America», er med saksofonisten Jonathon Haffner i tillegg til Smith, Lindberg og DeJohnette. Tidligere, i 2014, gjorde han prosjektet «The Great Lakes Suite» på TUM Records med samme kvartett som medvirker på de tre første CDene her, og salt peanuts* anmeldte selvsagt albumet da det kom, og anmeldelsen kan du lese https://salt-peanuts.eu/record/wadada-leo-smith/.
Og det er et mektig verk vi får stifte bekjentskap med. Og kanskje blir det rett og slett for stort, for det er mye man skal konsentrere seg om for å få med alle detaljer gjennom de fire CDene med fire eller fem relativt lange «strekk» eller «Movements», som de kalles her, på hver plate. Men det er jo ikke nødvendig å slake alt i ett strekk, slik jeg har gjort nå noen dager. Men det er noe med at når man først har satt seg ned med boksen, så blir man nærmest sugd inn i «fortellingen» eller «historiene» Smith og hans musikalske venner vil fortelle. Og, særlig på de tre første platene, er det heller ikke tilfeldigheter som råder. For her møter vi eminente musikere i storform, og det er spennende å høre hvordan de fire musikerne kommuniserer, utveksler erfaringer, drodler og følger Smiths litt løse instruksjoner gjennom de 14 «Movementene».
Spesielt synes jeg møtet mellom Threadgill og DeJohnette er spennende, og med Lindbergs strålende og lyttende bass-spill i bunn under Smiths fine trompetspill, er med på å gjøre dette til en fantastisk innspilling.
De fleste sporene er, mer eller mindre, tilegnet musikere fra regionen, og de åpner med en hyllest til vokalisten Amina Claudine Myers, før de er over på Art Ensemble of Chicago, Sherry Scott, Thurman Barker, Charles Clark og Christopher Gaddy, Louis Armstrong, Earl Hines, Lil Hardin og Baby Dodda, og til slutt, på den første platen, John S. Jackson.
På den andre platen er de innom Henry Threadgills utmerkede trio AIR (med Steve McCall og Fred Hopkins), pluss den kreative kulturen i Chcago, Muhal Richard Abrams og Jack DeJohnettes band A Special Edition. Og på den tredje platen hylles Anthony Braxton, Leroy Jenkins og Sun Ra, for å nevne noen av de personene som blir nevnt og som musikerne er påvirket av i sin kunst.
På den fjerde platen som de har fått undertitelen «The Presidents and Their Vision for America», blir Smith og hans medmusikanter virkelig politiske, og hyller Abraham Lincoln og Barack Obama, her med Jonathan Haffner på alt- og sopransaksofon i stedet for Henry Threadgill.
Wadada Leo Smith har gjort en gedigen og overbevisende jobb med å hylle sin hjemby gjennom mange år. Han har laget spennende musikk, som hele veien er kreativ og spennende, uten å bli for «frittgående», og med en bærende idé gjennom hele «verket» som imponerer. Han har latt seg inspirere av en rekke kjente musikere (og presidenter), som på en eller annen måte har hatt en tilknytning til Chicago og regionen, og samtidig som man ofte kan kjenne igjen ideene, synes jeg vi også får et fint bilde av den vakre byen på sydspissen av Lake Michigan.
Spillet til Smith er, som alltid, inspirert sterkt av Miles Davis og man kan på mange måter at han fortsetter der Miles slapp, før han ble altfor «rocka» mot slutten av livet. Her er det mye fra overgangen mellom det akustiske og elektriske fra Davis, men hele tiden er dette Smiths personlige spill som deminerer.
Threadgill er kanskje ikke den mest «sprelske» altsaksofonisten på kloden på den tiden de tre første platene hvopr han medvirker, er innspilt, i Avatar Studios i New York i dagene 29. og 30. mars 2015, men det er allikevel en intensitet i spillet hans som er imponerende. Og «kompet» med Lindberg og DeJohnette er stålende, og særlig synes jeg DeJohnettes trommespill er overbevisende.
På den fjerde platen, som er innspilti NPR Studios i Catskills, New York, den 1. juni 2018, hvor Threadgill er blitt erstattet av Jonathan Haffner, låter det ikke så veldig annerledes enn på de tre første platene. Men jeg føler at det er litt mer «trøkk» i den relativt mye yngre Haffner, som er født i 1977, og som kunne vært sønn til alle de andre musikerne i prosjektet. Men også her overbeviser alle fire musikerne med strålende spill over Smiths gode, musikalske ideer.
Dette er ikke første gang Wadada Leo Smith lager store verk. For ikke lenge siden kom han med soloprosjektet «Trumpet» på tre CDer, og «Sacred Ceremonies» med Bill Laswell og Milford Graves, også på tre CDer, og begge boksene er selvsagt anmeldt på salt peanuts*, og du kan lese anmeldelsen HER. Og han skal ha all ære av å lage slike prosjekter som både tar for seg den afro-amerikanske kulturen, borgerrettskampen og ulikhetene i det amerikanske samfunnet, samtidig som han på en prisverdig måte lager en hyllest til Chicago som han bør få en eller annen pris for av byen. For jeg har en mistanke om at både President Obama, Oprah Winfrey, Cindy Crawford, Harrison Ford, Robin Williams, Bill Murray, Kim Novak, Hillary Clinton, Kanye West, Sherri Shepherd og andre kjente skikkelser fra byen har fått all den ære de fortjener av byens skiftende borgermestre. Så om ingen andre gjør det, så nominerer jeg hermed Wadada Leo Smith til å havne på sokkel og få bynøklene av borgermesteren fort som fy. For med denne massive hyllesten til byen, har han, sammen med sine medmusikanter, laget en strålende og vakker hyllest til byen i hans hjerte.
Mektig, overbevisende og flott!
Jan Granlie
Wadada Leo Smith (tp), Henry Threadgill (as, fl, bfl), Jonathan Haffner (as, ss), John Lindberg (b), Jack DeJohnette (dr)
