På skive

WHIT DICKEY TRIO

«Expanding Light»
TAO FORMS TAO 22

Den amerikanske trommeslageren Whit Dickey er født i New York i 1954, og har utgitt flere platrer i eget navn, pluss at han har medvirket på plater med andre artister som David S. Ware, Matthew Ship, Rob Brown, Kirk Knuffke, Joe Morris og Ivo Perelman. Og for de som kjenner disse musikerne vil vite, at her befinner vi oss i et relativt frittgående selskap. Vi har stiftet bekjentskap med han ved flere anledninger, og vi har tidligere anmeldt følgende plater hvor han har medvirket: «Fierce Silence» (CLEAN FEED, 2016) (anmeldt HER), og «Drone Dream» (NOBUSINESS, 2019) (anmeldt HER) i selskap med trompeteren Kirk Knuffke, hans egen plate, «Peace Planet» og «Box Of Light», begge samlet med hans TAO Quartet, som består av Rob Brown (as), Steve Swell (tb), Matthew Shipp (p), William Parker (b), Michael Bisio (b), anmeldelsen kan leses HER.

I hans trio møter vi han sammen med altsaksofonisten Rob Brown og bassisten Branson Lopez i seks komposisjoner signert Dickey. Og det er et velkjent landskap for salt peanuts* lesere de tre beveger seg inn i.

Vi får jazz slik den tidligere ble presentert av den særegne og spennende Chicago-scenen, med tre musikere som liker det relativt frie landskapet, men ikke uten at komposisjonene og temaene er planlagt på forhånd. Jeg får litt en følelse av et par andre favoritter når jeg hører trioen, og selv om det her opereres med en relativt frisk altsaksofon, dukker både David S. Ware og Fred Anderson opp i bakhodet ved gjennomspillingen. Det er Dickey som styrer «skuta», men med utsøkt assistanse fra Brown og Lopez. For det er Brown som leder an med det melodiske, og med sin litt skarpe og fine tone i altsaksofonen, minner han om svært mange andre, særlig på den europeiske jazzscenen om dagen, ikke minst her oppe i Skandinavia. Jeg hørte nylig Mia Dyberg på konsert i København, og man skal ikke se bort fra at hun har et godt øye til Browns saksofonspill.

Hans solier er oppfinnsomme og fine, og han inviterer de andre musikerne til å pushe seg og gi han flere ideer, noe de gjør med største fornøyelse. Lopez sitt bass-spill er drivende og kreativt. Han følger de to andre hele veien og er med på å gjøre denne innspillingen til en godbit.

Og bak styrer Dickey skuta med hård hånd. Han er en lekende og spennende trommeslager, han skriver fine temaer, som passer perfekt til disse musikerne, og hele veien er musikken variert, spennende, innbydende og tøff. Dette er en plate som kommer til å spilles ofte i heimen, både med og uten et godt glass som følge. Det er noe grunnleggende ved trioer som dette, som setter seg fast ett eller annet sted i sjelen, og som gjør at du bare må lytte. Det er på mange måter ikke nyskapende, slik mange andre innenfor den frittgående jazzen er, men de tar med seg det beste fra Chicago-tradisjonen, med de forannevnte David S. Ware og Fred Anderson i førersetet, utvikler musikken videre og leverer noe som har bakgrunn i tradisjonene, men som bringer musikken videre. Samtidig føler jeg at musikken er dønn ærlig, uten noe tull og fjas fra produsenter og plateselskap om å lage noe som skal selge i millioner og spilles på radiostasjonene 24/7.

Det er dette som virkelig er den ærlige jazzen. Lange altsaksofonsolier som aldri gjentar seg selv, over en brumlende og spennende bass og piskende trommer som får oss til å sitte ytterst på stolen og lytte intenst.

Strålende!

Jan Granlie

Whit Dickey (dr), Brandon Lopez (b), Rob Brown (as)

Skriv et svar