Nye skiver og bøker


flere skiver og bøker...

Våre podkaster


flere podkaster ...

Skiver du bør ha


flere anbefalte skiver...

Våre beste klipp


flere filmer...

Ledere og debattinnlegg


flere debattinnlegg...

Innlegg

Rest in Power, Peter Brötzmann

Vi har ventet på det, men det er allikevel som om en vegg har ramlet ut: Keiseren av ny musikk, har forlatt oss.

I går, 22. juni 2023, døde Peter Brötzmann, 82 år gammel. Brötzmann ble født 6. mars 1941 i den lille byen Remscheid, i nærheten av Düsseldorf, like sør for Wuppertal.

Fra begynnelsen var det et liv som bildende kunstner han siktet mot, som syttenåring begynte han på et fireårig kunstnerstudium i Wuppertal. Her fikk han en interesse for Fluxus-bevegelsen og dens radikale uttrykk for modernitet og avantgarde. En sentral del av dette er ideen om at det ikke er noen forskjell på kunstneren og mennesket bak denne – kunsten og livet er ett.

Brötzmann hadde allerede spilt klarinett på fritiden i flere år, og fattet en sterk interesse for å spille jazz etter å ha hørt Sidney Bechet på konsert i Wuppertal. Her oppdaget han også tidlig den nye jazzmusikkens pågående brudd med tidligere tradisjoner og bevegelsen mot friere uttrykksformer, det som etter hvert ble omtalt som ‘frijazz’. Etter hvert la han planene om en karriere som grafiker og kunstner på hylla, og konsentrerte seg om et liv med den nye frigjorte musikken.

Han var fra første stund en del av det tyske avantgardemiljøet som utforsket musikkens grenser. Da jazzen tidlig på 1960-tallet ble frigjort fra sine amerikanske røtter, og begynte å slå røtter i helt nye kulturkretser i Europa, var Peter Brötzmann fra første stund en av de som formet og preget utviklingen.

Første gangen kom dette til uttrykk gjennom opptaket som den tyske jazzpaven (der Jazz-Papst) Joachim-Ernst Berendt gjorde som leder av den relativt nystartede jazzfestivalen i Berlin. Berliner Jazztage var en integrert del av de berlinske festspillene – der Berliner Festspiele. Jazzfestivalen ble startet i 1964. I 1966 ba Berendt den 28-årige pianisten Alexander von Schlippenbach om å lage ny musikk rundt det som var i ferd med å bryte fram i tysk jazz, en banebrytende ny musikk som førsøkte å forene den europeiske kunstmusikkens tradisjoner av form og musikalsk samvirke, med den frie jazzens åpenhet og frie former.

Schlippenbach kombinerte musikere fra tre eksisterende grupper, Manfred Schoofs kvintett, Gunter Hampels kvartett og Peter Brötzmanns trio. Med flere musikere ble dette prosjektorkestret til Globe Unity som debuterte på Berlinfestivalen 3. november 1966. En måned seinere gikk Schlippenbachs orkester i studio og spilte inn det som ble utgitt i Schlippenbach sitt navn året etter, som «Globe Unity». Med sin lag-kake-musikk og to sett av bass-tromme-kombinasjoner som spilles ut mot og med hverandre, ble Globe Unity-orkestret en forløper for en seinere lang rekke store ensembler der flytende kollektive musikalske substrukturer virvler om hverandre, vekselvirker, lever og dør, i et samspill som reflekterer livets egen uforanderlige foranderlighet.

I rask rekkefølge kom nå Brötzmanns klassiske trioinnspilling «For Adolphe Sax» i 1967, med Peter Kowald på bass og Sven-Åke Johansson på trommer, og hans utgivelsen med et større ensemble, «Machine Gun», i 1968. Med to basser og to trommesett, piano og tre treblås, ble det siste albumet stående som et sterkt uttrykk for den politiske viljen til frihet som lå i denne musikken. Gunter Hampel sa det tidlig at «som jazzmusiker har jeg lært – det er ingen som gir deg frihet, den må du selv ta deg». «Machine Gun» ble også stående som et politisk symbol på motstanden mot Vietnam-krigen – selv om tittelen også visstnok refererer til kallenavnet som Don Cherry skal ha gitt Brötzmann på grunn av hans spillestil.

I 1969 kom «Nipples», med blant annet to briter som skulle være med å forme den europeiske frijazzen, gitaristen Derek Bailey og saksofonisten Evan Parker. De to sist nevnte albumene innledet dessuten også et mange års samarbeid med blant annet den belgiske pianisten Fred van Hove og den nederlandske trommeslageren Han Bennink. Sammen leverte disse som trio utover på 1970-tallet en serie plater som satte den nye musikken på plakaten med store forbokstaver: «Balls», «The End», «Couscouss de la Mauresque», «Elements», «Outspan No. 1» og «… No. 2».

I 1969 var Peter Brötzmann også ledende i etableringen av det musikerstyrte plateselskapet FMP Freie Musik Produktion/Free Music Production, som gjennom 1970- og 1980-tallet sto for hoveddelen av utgivelser fra det tyske frijazzmiljøet. Katalogen representerer i dag en historisk dokumentasjon av denne musikkens utvikling som er uten sidestykke. Etableringen av FMP ble forestått av Brötzmann, sammen med lydtekniker og produsent Jost Gebers. Gebers er vel forøvrig den eneste som har kunnet konkurrere med Brötzmanns velstelte skjeggprakt.

På midten av 1980-tallet så all-star-gruppa Last Exit dagens lys. Med Brötzmann, Ronald Shannon Jackson, Bill Laswell og Sonny Sharrock, fikk også punk-rockere fot for jazzen. Det var høyt, det var rocka, det var moderne jazz. Kvartetten fortsatt til Sharrock døde i 1994. Det er mulig dette var som bandnavnet tilsier, den aller siste utgangen, men døra de åpnet til en ny vei, er i dag ikke mulig å lukke igjen.

På 1990-tallet vokste det fram en prosess, med Last Exit som et slags utgangspunkt, der Brötzmann fikk kontakt med en ny generasjon unge frijazzmusikere innenfor det som jeg tidligere har karakterisert som ‘den utvideded Chicago-scenen’. En scene der etter hvert Chicago ble en slags musikalsk bydel i Oslo.  Med sterkere kontakt med toneangivende musikere i Chicago, som Hamid Drake og Ken Vandermark, vokste det etter hvert fram et internasjonalt, et slags chicagoesque-oslosk-stockholmsk fellesskap på slutten av 1990-tallet. En viktig faktor i dette – en essensiell katalysator – var åpningen av musikklubben Blå i Brenneriveien ved bredden av Akerselva i februar 1998. Die like a dog, trioen Sonore, Damage is Done, minnene er mange. Og ikke minst – den overveldende, medrivende, øreåpnende musikken til Brötzmanns Chicago Tentet.

Jeg vet ikke hvor mange ganger Brötzmann spilte på Blå, men jeg har klare minner – av Brötzmanns smilende øyne, mot den fargede muren utenfor Blå og hans vennlige interesse, mens han klargjorde tobakken i pausen mellom to sett av dagens konsert. Med Mats Gustafsson, Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love som sentrale medlemmer av det utvidede Chicago, ble denne musikken også skandinavisk.

Etter at Paal Nilssen-Love var residerende artist på Moldejazz i 2002, ble møtene med Brötzmann og hans nettverk på det gamle barnesanatoriet på Reknes noen av høydepunktene på en lang rekke jazzfestivaler i denne byen. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Jeg er sikker på at gulvet der oppe fortsatt holdes oppe av alle de flisespikk Brötzmann lagde med lommekniv, i sin evigvarende jakt etter å holda flisa i instrumentet i perfekt og finslepen stand.

Etter at Brötzmann for noen år siden ble diagnostisert med kols, og hans pusteapparat og kraft ble vesentlig redusert, ble det sjeldnere gjensyn med den store mesteren.  Men takket være bookingen til Kongsberg jazzfestival, hadde jeg gleden av å få oppleve Brötzmann to aller siste ganger sommeren 2022. Først en solokonsert i Kunstnerlåven på Kongsberg, dernest i duokonsert i Smeltehytta med hans livspartner de siste årene, steel-gitaristen Heather Leigh. «Om lungekapasiteten er kraftig redusert, så er kreftene og viljen til å levere sterkere. Instrumentenes hele register er fortsatt levende, fra topp til bånn, og tilbake til toppen».

Det som skulle bli hans siste utgivelse ble tidligere i år utgitt på ACT, som «Catching Ghosts: Live at Jazzfest Berlin», med guembri-spilleren Majid Bekkas. Konserten forente også Brötzmann med Hamid Drake igjen. Med denne konserten på Berlin-festivalen i 2022, ble linjene knyttet også tilbake til konserten i Berlins Philhamonie den 3. november 1966, da ensemblet Globe Unity satte dagsorden for hvor den tyske og europeiske avant garde-jazzen skulle bevege seg.

Brötzmann ble aldri mainstream, men han ble den store statsmannen som regjerte over et internasjonalt musikalsk domene, som mentor, inspirator og bandleder. Han opplevde å bli karakterisert som avant garde til siste slutt. Noe han selv fant forunderlig. For noen år siden uttrykte han det slik: «I have hope for the very young people, that they can change the music. They still call me avant garde, but I’m 74! What kind of shit is that? That’s terrible. People who are 24 should be the avant garde!». Som Brötz selv var i 1965-66.

Takk for musikken. Rest in Power.

Tekst: Johan Hauknes

Foto: Jan Granlie