KONGSBERG JAZZFESTIVAL, DAG 1, ONSDAG 5. JULI 2023: Vi ankommer denne rare lille byen ved Lågen på et sedvanlig vis. Men siden det aldri tar slutt med sommerarbeid på jernbanelinjene vest for Oslo, vender vi i år tilbake til det som er igjen av den gamle Timesekspressen mellom Oslo og Notodden. Noen husker kanskje den gangen det gikk busser begge veier hver eneste time hele døgnet mellom Oslo og Notodden. Noen satset på reisen fram og tilbake hver dag i forbindelse med jazzfestivalen. Slikt er vanskelig i dag.
Men vi kommer fram i tide, til et jazzbekledt Kongsberg. Til et bysentrum som gjør seg klar til neste års feiring av at en dansk konge med hang til fest og fyllekuler, stilte seg opp i åsen sørvest for oss og pekte ned på elvedalen og bestemte at der skulle hans nye by ligge. Dette for å få kontroll over årene i det som i dag betegnes som Gruveåsen, etter funnene av sølv i årene før 1624.
På den måten kunne Christian Kvarts økonomiske politikk fortsette: Å gjøre det lettere og billigst mulig å tyne ut sin norske undersåtter og ressursene i dette som i praksis var i ferd med å bli en koloni i den dansk-norske unionen. Nedleggelsen av det norske riksrådet hundre år tidligere var et steg, den merkantilistiske økonomiske politikken til Christian Kvart et annet.
Alt for å sikre Kongen og hans nærmeste krets billigst mulig tilgang til økonomiske ressurser. Det vil si: Billig for kongen og den danske overklassen. Det betydde derimot dyrt for nordmannen. Og ett av Christians viktigste verktøy var å etablere nye byer i sine besittelser, herunder Konningsberg som det nye sentret med Kongens sølvgruver ble kalt. Oppe ved det som i dag heter Korset, mellom Funkelia og Sachsen, satt kongen i vårsola i april 1624 etter en bedre lunsj, formodentlig også med mye godt drikke. Mens han skuet, mett og salig, utover sitt rike, pekte han ned mot dalbunnen der Lågen gjorde en sving – der skulle hans nye by ligge! Åsen bak ham skulle i løpet av de nærmeste hundreårene bli gjennomhullet som en sveitserost med stoller og sjakter. Skål! Men dette kommer vi nærmere tilbake til neste år, da den 400-årige historien skal markeres.
Året 2023 er merket med tegnet til en annen markering. 23. juni i år var det 100 år siden George Russell ble født. George Russell tør ikke behøve noen nærmere presentasjon for våre kunnskapsrike lesere, for den interesserte viser jeg til mine foredragsnotater etter et større foredrag ved Oslo Jazz Circle 13. juni. Du kan lese og studere dem her.
La det bare kort være sagt at George Russell var en helt essensiell del av at Kongsberg jazzfestival ble særingenes jazzfestival utover på 1970-tallet. Det var her man fikk møte den nye norske, skandinaviske og internasjonale jazzen. Det var her det uhørte ble hørt første gang. Fredag 7. juli vil undertegnede holde et åpent foredrag som en del av markeringen av George Russells hundreårsdag på Krona som del av festivalens filmprogram. Du er med dette hjertelig invitert.
Det første møtet mellom Russell og norske musikere skjedde da George Russells «svenske» sekstett spilte på Molde-festivalen tidlig i august 1965. Mer spesifikt: den musikalske historien starter i Alexandrakjelleren på jammen en fredagskveld. Dette var på den tiden Russell hadde slått seg til i Stockholm etter avslutningen av en europeisk turné med sin amerikanske sekstett i oktober 1964. Da George Russell i 1966 og de nærmeste årene tilbrakte mer og mer tid i Oslo, og kom i kontakt med det unge miljøet av modernister i Foreningen Ny Musikk, ble det en utløsende katalysator for en fornyelse av ikke bare norsk – og svensk – jazz, men også av Russells kompositoriske kraft og styrke.
To ting skjedde i løpet av de neste årene. Først dette: Et nytt, skandinavisk musikalsk uttrykk utviklet seg, der nye musikere som ble toneangivende for utviklingen av norsk jazz de neste tiårene sto fram og etablerte seg på et høyt internasjonalt nivå. Det andre som skjedde var at George Russell utviklet verkssambisjoner og kompositoriske strategier som var nydannende og banbrytende. Her skapte Russell grunnlaget for en mulig forening av det som han, Gunther Schuller og John Lewis, sammen med en rekke andre, hadde drømt om på 1950-tallet – Third Stream Music. En ny musikk som forente jazzens improvisatoriske kraft med den komponerte kunstmusikkens dype forståelse og bruk av form og strukturer.
«If I have seen further [than others], it is by standing on the shoulders of Giants», skal Isaac Newton ha skrevet til Robert Hooke i 1675, like etter at Kongsberg hadde kunnet feire sitt femtiårsjubileum. Kanskje en passende metafor på George Russells betydning for jazzen i det nordvestlige hjørnet av Europa etter 1970: Russell ga de unge musikerne en utsiktsposisjon sett fra sine skuldre. Selv sto han også på skuldrene til en lang rekke andre storheter. Kjempe på kjempe, på kjempe, på … kjempe, på …! For å si det med Arkimedes: Gi meg en vekstang og et fast sted å stemme den mot, og jeg skal bevege Jorden!
Alt dette leder opp til vår tilstedeværelse her på Kongsberg. Vi ser vel kanskje særlig fram til den første kveldens godteri – en konsert med det som jeg tidligere har omtalt som DIP Trio, med en åpenbar referanse.
Men først dette: 81-årige John McLaughlin er i sommer ute på turné med sitt prosjekt Shakti. Historien om McLaughlins mange og rike tradisjoner gjennom og fra 1970-tallets mange fornyende fusion-alternativer er rik som en blomstereng i månedsskifte juni-juli, mens store bisvermer svermer i hopetall og krysspollinerer et stort spektrum av arter og varianter. Shakti – guddommelig kraft, energi – blander både Hindustan- og Karnatik-tradisjoner. Når McLaughlin nå har latt Shakti gjenoppstå, er det ikke minst med sin gamle samarbeidspartner Zakir Hussain på tablas.
Årets utgave av Shakti har med seg, fra venstre mot høyre, Hussain, Ganesh Rajagopalan på fiolin, McLaughlin, og ytterst til høyre Selvaganesh Vinayakram på indisk perkusjon, som mridangam, ghatam og kanjira, og vokale tala, så vidt jeg kunne se fra bakerst i lokalet. Spenningen – og broen – mellom det nord-indiske på venstre fløy, det sør-indiske karnatiske på høyrefløyen og det overgripende fusion-grepet i midten skaper grunnlaget for en fascinerende musikk.
Etter en litt forsiktig begynnelse med denne kvartetten, kommer så vokalisten Shankar Mahadevan inn og setter seg mellom Rajagopalan og McLaughlin. For en stemme. For en musikalsk leikenhet. For meg blir dette høydepunktet i konserten. Bandet holder det gående i nesten to timer, der den umiskjennelige og særpregede musikken svinger innom en rekke kjente tema, men i helt nye tapninger, ikke minst på grunn av Mahadevans bidrag.
Etter dette er det over haugen på Vessia (med valgt talenær skriveform), forbi kirken, og Låven – der vi hørte Peter Brötzmann for nestsiste gang for ett år siden – og fort over Nybrua ned til Energimølla. Det er tid for det som er pekt ut som ett av denne festivalens høydepunkt. Godteriet kommer i år på første dag! Juleaften faller i år på 5. juli. Det er tid for å DIPpe ned i musikk for særinger! Men i år er vi alle del av det store Vi – i år er vi alle særinger.
Derfor blir det etter hvert ganske fullt i mølla, vi rekker å sikre oss et sete for riktig å kunne nyte musikken som kommer. Så stiger de tre opp på scenen, bråkmaker par excellence Paal Nilssen-Love, Ingebrigt Håker Flaten og evigunge David Murray (hovedbilde). Det er tid for Loft Music! David, Ingebrigt, Paal – DIP! Capiche?
Et fyrverkeri fra først til sist. Men akkurat som andre gangen med trioen skilte seg fra første gang med DIP Trio, skiller dagens konsert seg med begge de foregående begivenheter. Som vi har beskrevet det før, dette er ikke en stor utenlandsk musiker med lokalt pick up-komp, det er tre individuelle stemmer i et likestilt samspill over en musikalsk tradisjon som går tilbake til loftsscena i New York på 1970-tallet.
Om du ikke kjenner den, så vil jeg innstendig oppfordre deg til å sjekke ut en serie på fem LP-er, også gjenutgitt som en 3CD-boks, under seriettitelen «Wildflowers: The New York Loft Jazz Sessions». Intet annet sted får du en fornemmelse av hva loft-scena representerte. David Murray er et ektefødt barn av denne New York-scena, og Paal Nilssen-Love er jo et på alle måter ektefødt barn av den norske varianten – de stavangerske loftscener som hans faderlige og moderlige opphav drev i hans meget unge år.
Dagens forrettede tekster er anlagt med utdrag fra både Murrays bok, Håker Flatens epistler og Nilssen-Loves små sanger til kjærlighetens pris. Trioen åpner med en heftig dansende «Splash», skrevet av Nilssen-Love. Alle tre får store rom å operere innenfor, og ut av. Himmelstrebende musikk fra første stund. Sammen med Nilssen-Loves etterfølgende «Fluku», en tittel vi kjenner fra hans Large Unit, men som her får en helt annen tapning, derfor «Flukutoo». Men vær ikke i tvil: Det svinger fortsatt som et lite, nei – rett dette, det svinger som et hett helvete. Det gjelder å lytte, gi hverandre rom, men også om å framføre sitt, sine synspunkter. Det gjelder å samvirke.
Et stort og sammensatt kor roper og overdøver selv de kraftene som en gang i tiden romsterte i denne hallen, der store maskiner drevet av Lågens heftige strøm og kraft skapte elektrisk kraft og strøm til menneskehetens beste. Der Lågens energi en gang var byens gull, er det nå energetisk jazz som er Kongsbergs gull i dag.
Håker Flaten trekker i gang noe som peker mot Sonny Rollins’ «East Broadway Run Down», før Yusef Lateef svinger innom med «The Plum Blossom». Det originale opphavene til disse låtene er begge fra klassiske album som er på plass i et hverty møblert hjem. Men begge to har også en kopling til sentral Kongsberg-historie. Yusef Lateef var på Kongsberg første gang i 1966, med gjenbesøk både i 1968 og 1972. Sonny Rollins’ Kongsberg-historie tør være velkjent for våre lesere, om ikke, kan du konsultere mitt Rollins-foredrag.
«Am Gone Get Some», sier David Murray. «Spring Summer» leder over i «Restafter» og både vi og musikerne er i godlune. Et kvintsprang som beveger seg en liten ters opp og ned igjen. Naivt og virkningsfullt. Murrays «Seriana Promethea» lukter New Yorks subway lang vei. Det er som musikkens underliv igjen lever og blomstrer som det en gang gjorde på Manhattan, på Lower East Side.
Til avslutning nyter vi igjen tonene fra Murrays klassiske «Dewey’s Circle». Musikkhistorien lever fremdeles. Alle særinger blir unge og vi kjenner saftene stige i lemmer og rygg. Og så etter et 90 minutter langt kalas, kommer et ekstranummer – og selvfølgelig er det «(You make me feel like) A Natural Woman». Vi svever ut v Energimølla, og ahr egentlig planlagt å få med oss deler av konserten med bandet Soft Ffog på rGinat Bar – det noen påstår skal leses som Privat Bar. Men i det vi kommer innenfor dørene og opplever trøkket og energien fra Axel Skalstad på trommer, Tom Hasslan på gitar, Trond Frønes på bass og Vegard Lien Bjerkan på keyboards, kjenner vi umiddelbart at dette ikke fungerer. Det musikalske spranget blir for stort, Gjallarbrui er ikke lang nok til å rekke over.
I stedet trekker vi oss rolig tilbake for å kunne lande ordentlig etter konserten med DIP Trio.
Ses igjen i morgen!
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Tore Sæthre
Shakti in Kongsberg Musikkteater. The concert was part of Kongsberg Jazzfestival and took place on 05. July 2023 in Kongsberg.
Lineup:
John McLaughlin (guitar)
Zakir Hussain (tabla)
Shankar Mahadevan (vocal)
Ganesh Rajagopalan (violin)
Selvaganesh Vinayakram (percussion)
Shakti in Kongsberg Musikkteater. Fra venstre Zakir Hussain (tabla), Ganesh Rajagopalan (violin), Shankar Mahadevan (vocal), John McLaughlin (guitar).
Murray / Håker Flaten / Nilssen-Love at Energimølla.
Paal Nilssen-Love.
Ingebrigt Håker Flaten.
Soft Ffog at Privat Bar. Tom Hasslan (guitar).
Soft Ffog at Privat Bar. Trond Frønes (bass guitar).
