Kvinneglam – kan sku være dejlig!

VINTERJAZZ, KLUB PRIMI, KØBENHAVN, 11. FEBRUAR 2020: Å presentere tre kvinneband på samme kveld er en helt riktig politisk avgjørelse. Men jeg har en mistanke om at det ikke var det politiske som lå bak, da vokalistene Johanna Sulkunen og Randi Pontoppidan hadde drodlet litt om å gjøre et duoprosjekt. I tillegg tenkte de og involvere vokalensemblet IKI, hvor Sulkunen har vært medlem siden starten og Pontoppidan nylig ble opptatt som fast medlem, etter lang tid som vikar i ensemblet, pluss at de kunne lage et sett med IKI og noen av de to sine kvinnelige favorittmusikere.

Da de foreslo dette for Klub Primi, ble det straks akseptert og dato bestemt. Og det var vel egentlig da arbeidet begynte. De to øvde inn et duoprosjekt, og å ha med IKI med det «nye» medlemmet var åpenbart. Deretter satte de seg ned og «skrev» et verk for IKI pluss instrumentalistene Carolyn Goodwin (bassklarinett), Anne Andersson (trompet), Maria Dybbroe (altsaksofon), Pauline Hogstrand (bratsj/viola) og Ida Bach Jensen (bass). Og denne kvelden i Klub Primi ble en heidundrande fest for og om IKI, nesten som deres 10-årsjubileum, «IKI: Masses – 10 year anniversary event» som ble arrangert i Villa Kultur på Østerbro den 16. november i fjor. (anmeldelsen derfra kan du lese HER.

Og det startet med duoen Sulkunen / Pontoppidan. To vokalister vi vanligvis hører sammen med utsøkt elektronikk. Men i dette settet var det eneste som kunne minne om elektronikk, en vannkoker som ble satt i gang som komp til ett av strekkene. Og raskt merket vi at denne duoen og disse to stemmene passet perfekt til hverandre. Dette er to vokalister som gjør hva de kan for å tømme hodene for ideer før de går på scenen, for så å bygge opp settet fra null, og se hva som skjer. Og da er det selvsagt en fordel at de kjenner hverandres styrker og svakheter, og at de vet hvor de kan gå uten at den andre faller helt ut.

Det startet omtrent som når to gamle venninner møtes, som ikke har sett hverandre på lenge, og hvordan praten settes i gang. Men de er ikke enige om alt det «samtales» om. Innimellom bryter det ut en slags krangel, hvor stemmene kjefter og argumenterer heftig, før de finner tilbake til gammelt, godt vennskap (slik man ofte gjør når gamle venninner møtes), og alt er som før.

Det særegne med disse to vokalistene er deres ulike bakgrunn geografisk. Pontoppidan er den europeiske, som med et vanvittig spekter både i stemmebåndene og i uttrykk nærmer seg opera innimellom, samtidig som hun har en teknikk og kontroll over stemmen som er fascinerende. Sulkunen kommer opprinnelig fra Finland, og mye av hennes uttrykk kan man høre stammer derfra. Innimellom, når hun fikk «snakke i fred», hørtes hun ut som en vokalist som kunne gått rett inn i for eksempel bandet Värtinnä, med den litt kjølige, finske stemmen. Hennes improvisasjoner kunne også nesten høres litt samiske ut innimellom, og at hun flere ganger nærmet seg joiken som uttrykksform. Og sammen fungerte de to perfekt. La for all del ikke dette samarbeidet bli en engangsforetredelse!

Deretter kom resten av IKI på banen, dvs. nesten hele IKI, med norske Guro Tveitnes, som nå er bosatt i Brussel, men som har holdt til i København i mange år, norske, men københavnboende Julie Hjetland og polske Kamilla Kovacs som også har tilhold i København, i tillegg til Sulkunen og Pontoppidan. Det siste medlemmet av ensemblet, Anna Mose, var ikke med denne gangen.

Her fikk vi et typisk, relativt fritt improvisert «strekk» med ensemblet, som ikke var like tydelig temamessig som den foregående duoen, men, som alltid, et kreativt og deilig sett med de fem. Hvis man absolutt skal fremheve noen av vokalistene, så synes jeg Kovacs og Tveitnes viste seg fram med sterke og spennende stemmer. Men det var helheten som gjorde dette til et strålende sett.

Så var det tid for verket Sulkunen og Pontoppidan hadde «skrevet» for IKI pluss fem instrumentalistene. Det startet med Anne Andersson på scenen med heftig, moderne, fritt og nydelig trompetspill (merk dere navnet på denne trompeteren!). De andre instrumentalistene startet i midtgangen og på siden av salen, og kom ruslende opp på scenen mens de kommenterte det Andersson spilte. Vi fikk en deilig avdeling med instrumentalistene, hvor Andersson førte an, før IKI kom på scenen og tok plass på flankene. Og derfra og ut var dette himmelsk!

Anderssons trompetspill er nevnt, men nesten like fascinerende var de to treblåserne Dybbroe, med sitt flotte altsaksofonspill og Goodwins deilige bassklarinett. Og bak suplerte Persdotter og Bach Jensen med nærmest klassisk orientert bratsj/viola og bass-spill. Etter hvert kom også IKI nn og la sine stemmer på, over, under og ved siden av det instrumentale på en strålende måte, og det skapte en helhet i verket som var ytterst kreativt og spennende.

Dette er et verk som snarest bør finne veien ut til de store massene ute i Norden og Europa, for en bedre kobling mellom et vokalensemble og instrumentalister, skal man lete lenge etter. De eneste jeg kan komme på som kan tendere IKI er Trondheim Voices i noen av deres prosjekter. Og for dere som leter etter noe nytt i det københavnske jazzliv til sommerens Copenhagen Jazz Festival, får servert gullbarren her. Bandet kaller seg Kahina Orchestra (hovedbildet), og dere vet hvem dere skal snakke med!

Så ble det nok en flott kveld på Klub Primi ved Halmtorvet. Og neste tirsdag toppes det hele med trombonisten Steve Swell i duo med saksofonisten Lotte Anker, den svenske trioen Nuaia og trioen Lisa Ullén/Anna Petrini/Sofia Jernberg, før kvelden rundes av med trompeteren Axel Dörner, vokalisten Birgitte Lyregaard og saksofonisten Marthe Lea. Be there! Som de sier i Sambandsstatene.

Tekst og foto: Jan Granlie

Randi Pontoppidan og Johanna Sulkunen