KONSERTSERIEN IMPROVERK, KAFÉ HÆRVERK, OSLO, LØRDAG 29. APRIL 2023: Hva var dette? En tidligere uhørt trio stilte seg opp på verdens flotteste hull-i-veggen. En miniturné som startet på Voss jazzklubb på onsdag, og så fortsatte til Bergen og Haugesund, avsluttes i kveld på trange, deilige, lille Kafé Hærverk.
Berlineren Dag Magnus Narvesen har vært en del av kretsen rundt pianist-superparet Aki Takase og Alexander von Schlippenbach i flere år nå. Han har vært med i Takases Japanic-kvintett. Men han har også vært en del av Schlippenbach/Narvesen Duo, en duo som så langt har levert to strålende album, Interweaving fra 2018 – salt peanuts*’ anmeldelse kan du lese her – and Liminal Fields, også er anmeldt på salt peanuts*, fra 2020. Denne flotte duoen har nå koplet seg med Andreas Hoem Røysum, som vi nylig hørte i en herlig duo med Kalle Moberg.
Schlippenbach/Narvesen/Røysum Trio på Hærverk, altså. Konserten i kveld er også fem års jubileumskonsert for konserteserien Improverk, som akkurat Røysum var med å starte – den gangen vi ennå ikke visste hva et koronavirus var – Quelle innocence, deslorsmais à jamais perdu.
Musikerinitierte, musikerledede, uformelle konsertserier som dette er kanskje de aller beste. Her kan alt skje – og alt skjer, før eller seinere. Verksteder, testlaber, utskytningsramper, kall det hva du vil. Men det er ofte slike steder du hører det nyeste for første gang. Ny musikk, nye konstellasjoner, nye samarbeid, nye musikalske møter. Våre gratulasjoner går til John Andrew Hannisdal og de andre som i dag står ansvarlig for konsertserien. Vår takk går også til de opprinnelige initiativtakerne til konsertserien som startet i 2018, nevnte Røysum og Signe Emmeluth.
I disse dager der alt skal stilles spørsmål ved, og der hva som er ‘sant’ om den sosiale virkeligheten vi alle lever i, er det godt å holde fast i noen få og enkle, udiskutable sider ved livet. Som at jeg selv denne dagen hadde gleden av å feire en toårsdag, sammen med åtte unger i alderen to-åtte år. Ikke overraskende var jeg derfor svært usikker på om hodet vil kunne være på plass til en konsert denne kvelden. Men jeg visste også at angeren ville bli dyp og tung om jeg ikke dro, uansett hvordan utbyttet ville bli. Det være seg, hva musikerne leverte, eller hva jeg oppfattet av det.
Jeg bestilte det som viste seg å være en mistrøstig og istykkerstekt veganburger på et serveringssted i nærheten – av hensyn til stedets rykte, og siden salt peanuts* (enn så lenge) ikke har en matspalte, skal jeg ikke nevne dets navn. Men på tross av matens kvalitet, var jeg snart klar igjen for å møte Schlippenbach, Røysum og Narvesen. Så klar jeg kunne bli etter det som må ha vært den tørreste burgeren nord for Sahara.
Men det er det som er det strålende med en musikklubb som Kafé Hærverk: Etter at du – ennå en gang – i vanvare har gått forbi den så godt som usynlige ståldøra inn til musikklubben, må du gå de få skrittene opp på rampa innenfor hoveddøra. Så griper du døra inn til herligheten og lar den gli opp. Da er det som alle tanker om å være sliten, trøtt, uforberedt, glir vekk. Du kjenner smilet brer seg, og forventningene kryper oppover langs ryggraden og opp i nakken.
En Monkisk tonalitet starter det hele, Schlippenbach åpner opp med en mangetydig trille ett eller annet sted mellom en A og en D – ligger det en svevende sus4-akkord og vaker i vannskorpa? Er det vannskorpa til kilden til bekken som en gang i tiden – for rundt 6-700 år siden – ga opphavet til hans navn? Dette før Røysum umiddelbart griper tak og vi raskt opplever at vi er over i det som må kunne karakteriseres som en old style frijazz-setting. Vi hører raskt at Narvesen og Schlippenbach har en tett kommunikasjon. Men Røysum er ikke langt unna – med de begge to.
Hver gang vi hører Schlippenbach er det – igjen og igjen – slående hvor rikt et post-Monkisk landskap han opererer i. Det er ikke bare det rytmiske elementet, heller ikke bare det harmoniske. Det er så du nesten kan synge hele Monk-katalogen – flerstemt og samtidig – under det hele. Alt mens du nyter Schlippenbachs ut- og innfall. Kanskje ikke like frekk i svingene som i gamle dager, men den gamle, tyske frijazzer leverer fortsatt musikk som griper tak i deg og bringer deg til et annet sted.
Et samspill med Narvesen utvikler seg til en dans på femten føtter. Narvesen uttrykker seg meget vel og uttrykksfullt, både med små og store gester. Hans kjappe vendinger av drar deg med, som i en malstrøm. Det er tett og medrivende, med noen ilagte smell fra Narvesen som holder deg ytterst på stolkanten. Alt for å la seg favne om av Røysums spill på B♭- og bass-klarinett. Riktignok er denne musikeren lang, men han har etablert seg på et musikalsk nivå som er svært langt fra, og vesentlig høyere enn, det utgangspunktet der vi hørte ham første gang for mange år siden. Han har en musikalitet i bunnen av sitt spill som er så sterk og formgivende, og som skreddersydd til en formbevisst new school-setting for improvisert musikk. Samtidig kan han være akkurat muskulær og kraftfull nok, til også å bidra i en reinere old school setting.
Denne dagen ble altså fylt med to sterke opplevelser, med to av de sentrale bidragsyterne i hvert sitt ytterpunkt av det merkelige, forunderlige, häpnadsveckande fenomenet vi kaller livet. Meningen med livet er det som skjer her og nå, i lag med gode mennesker og venner. Men det ble en tidlig kveld!
Ingen munker ble skadet i prepareringen av denne retten!
Tekst og foto: Johan Hauknes
Alexander von Schlippenbach
Andreas Hoem Rølysum og Dag Magnus Narvesen
Andreas Hoem Røysum
Dag Magnus Narvesen
