VICTORIA – NASJONAL JAZZSCENE, OSLO, ONSDAG 3. MAI 2023: Den polsk-norske kvartetten Maciej Obara Quartet har gledet oss med sin mesterlige musikk gjennom snart ti år. Den polske alt-saksofonisten Maciej Obara møtte jeg første gang utenfor det gamle Kulturhuset i Molde under jazzfestivalen 2012. Han var der som del av ensemblet som var dannet av det første kullet av et europeisk initiativ som var gitt navnet Take Five – ikke oppkalt etter Paul Desmonds kjente låt, men etter det engelske standarduttrykket, ‘take five’, eller ‘ta deg en hvil og røyk’.
Det var riktignok ikke mye hvil for deltakerne i dette initiativet. Take Five startet i 2004, da det ble initiert som et britisk talentutviklingsprogram for unge lovende jazzmusikere. Da den britiske varianten skulle inn i sin åttende sesong i 2011, dro man i gang et tilsvarende europeisk initiativ i samarbeid med fem partnere fra Norge, Storbritannia, Polen, Frankrike og Nederland. Fra hvert deltakende land ble det pekt ut to deltakere. Disse fikk muligheten til å diskutere, utforske og styrke alle sider av sin fremtidige musikerkarriere – til en intensiv og målrettet artistisk og bransjemessig utvikling under veiledning fra kyndige bransjefolk og lærere.
Obara var den ene av to polske deltakere i dette første europeiske kullet. Norske deltakere i den første årgangen var bassisten Ole Morten Vågan og trommeslageren Gard Nilssen. Tre unge, dyktige musikere med et allerede godt etablert renommé som musikere på høyt nivå, møttes her for første gang. Som det heter i eventyret, «… de møttes og søt musikk oppsto». Det var en av de to norske som utenfor Kulturhusets inngang presenterte meg fior Obara første gang – minnet om hvem av dem det var, er for lengst fordampet.
Maciej Obaras tidligere polske kvartett måtte vike for hans nye europeiske kvartett. Han tok med seg sin pianist, Dominik Wania, inn i også den nye kvartetten. Og takk for det, sier vi. I årene siden har vi lært oss til å sette stor pris på Wanias pianospill – klassisk skolert, øst-europeisk, men også med en impresjonistisk letthet som lar musikken ta til vingene.
Det første albumet fikk navnet Unloved, og ble utgitt på ECM i 2017. Albumets tittel refererer til Janusz Nasfeters film fra 1965, basert på A. Rudnicks psykologiske drama. Filmens polske tittel Niekochana er oversatt til unloved. Tittellåta på Obaras album er det svevende, vakre tema Krzysztof Komeda skrev for filmen. Med det gikk albumet inn i en lang og ærerik polsk tradisjon. Ikke overraskende ble denne plata også utpekt som Årets album av polske Jazz Forum i 2017. I tillegg fikk Obara samme året prisen som Årets artist.
Drøyt to år etter den første kom kvartettens andre album, Three Crowns. Vår anmeldelse kan du lese her. Med verker av Henryk M. Górecki, plasserte Obara også kvartetten i en polsk samtidsmusikalsk tradisjon – Som Komeda er det i jazzen, er Górecki en av de sterke stemmene i polsk samtidsmusikk som står fram i oppmykingen i øst etter Joesef Stalins død i 1953.
Góreckis sterke affinitet for polsk tradisjonsmusikk, men i en abstrahert form, kommer særlig fram når Obara og kvartetten gjengir første sats i Trzy utwory w dawnym stylu, eller Three Pieces in Old Style, som det er gjengitt som på albumet. Men dette knytter også tilbake til den polske folkemusikken som disse tre satsene er basert på. På albumet inkluderer kvartetten også det enigmatiske verket, som med Góreckis tysk-polske tittel har navnet Kleines Requiem für eine Polka (Małe requiem dla pewnej polki) – hans opus 66 fra 1993. Górecki ville visstnok aldri forklare betydningen av denne tvetydige tittelen: På polsk kan polka – eller polki i genitiv – bety både dansen, og en polsk kvinne. På kvartettens album er det oversatt med den engelske tittelen Little Requiem for a Polish Girl.
Det er dermed ikke overraskende at vi forventer at Maciej Obara trekker linjer mellom sin musikk og polske musikktradisjoner på denne konserten. For vi er lovt at kvartetten nå skal presentere musikken på det nye ECM-albumet Frozen Silence. Albumet er blitt forsinket, med en i dag uklar utgivelsesdato. Så dette blir en slags førpremiere i Oslo på den nye musikken. De har, meg bekjent, spilt musikken kun en gang tidligere offentlig, på Jazztopad-festivalen i Wrocław i slutten av mars. Derfor forventningene. Hvert av de to tidligere albumene har knyttet en linje tilbake til toneangivende polske musikkhistorier. Så mer enn at musikken hans i så stor grad går inn i en sterk og anerik polsk tradisjon, så kanskje blir det nye linjer som blir streket opp.
Alle våre forventninger blir oppfyllt. Men kanskje aller mest dette: Maciej Obaras framstår i dag som det aller fremste nåtidige eksemplet på en lang og felles skandinavisk-polsk musikalsk linje. Denne linja går tilbake til det svensk-polske samarbeidet og miljøet, i kretsen rundt Krzysztof Komeda, med bl.a. Bernt Rosengren og Rune Carlsson på 1960-tallet. Den nære kontakten og samarbeidet mellom Komeda og skandinaviske filmskapere i samme tiåret.
Til 1970-tallets musikalske syvmilssteg på den skandinaviske halvøya. Videre fram til det utstrakte samarbeidet det er i dag mellom en lang rekke norske, svenske og polske musikere. Som når Erlend Skomsvoll for noen år siden ble invitert av polsk radio til Łodz for å arrangere og framføre Krzysztof Komedas musikk for et stort polsk ensemble med en rekke norske solister. Jeg drømmer fortsatt om å få høre dette prosjektet.
Men kvartetten til Maciej Obara tar alt dette ytterligere steg videre. Mens vi lever midt i noe som kun kan karakteriseres som en musikalsk gullalder, kanskje på linje med den noen av oss opplevde i løpet av tre tiår etter 1955, framstår Maciej Obaras kvartett i dag som noe på linje med de store bandene etter 1970. Vi kan innbille oss at det er historien vi hører i rommet som utgjør Nasjonal jazzscene.
Som man den gangen kunne høre fire mesterlige musikere skape ny musikk sammen, dag etter dag, kan vi i dag — i kveld — høre like mange mestre bære oss til musikalske rom vi ikke visste eksisterte. Morgenstemning, tjelden i fjære, tåken driver før sola få kraft. Et overgangsrom der sterke mytiske krefter lever. Husker du Witold Leszczyńskis filmatisering av Tarjei Vesaas’ vakre Fuglane? Der for øvrig en ung Haakon Sandøy var regiassistent. Å lytte til denne kvartetten – og særlig til samspillet mellom Obara og Wania – vekker noen av de samme følelsene og bildene i meg.
Det er en spennende dynamikk – og et spenn – mellom de to polakkene og deres to norske kumpaner. To pluss to er betydelig mer enn fire. Fire hus og fem like, det er like før vi roper Yatzy! Som for over fire år siden, på samme sted, presenteres musikken som en suite. En presentasjonsform som også framkaller åpenbare assosiasjoner til de mange konsertene vi har opplevd med trompeteren Tomasz Stanko. Ekspressiv impresjonisme. Romantisk emosjonell grandiositet med lette og tette impresjonistiske anstrøk. Fra polsk frijazz til polsk-norsk romantisisme. «Nå snakker vi!». Kort og fyndig kommentar fra anmelderens penn. «Hu og hei, hvor det går»!
Ole Morten Vågan tar en svingom, … innom Charlie Hadenske fakter og gester. Jeg sier det igjen: Det heter jo accelerando, hvorfor heter det ritardando og ikke decelerando? Det er mange slags tanker som flyr gjennom rom og hode under en slik konsert. Og som ekstranummer vender Maciej Obara tilbake til en sang i gammel stil, slik Henryk Górecki har gjengitt den. Ingen nye linjer denne gangen.
Det var en og en halv time i en polsk-norsk magisk verden som utspilte seg denne kvelden. En like magisk verden som den Per Oscarssons Pontus gikk rundt og sultet i, i Henning Carlsens filmatisering av Knut Hamsuns Sult, alt mens Krzysztof Komedas musikk klinger i hodet.
Hvor dro han – Pontus – etter at han tok hyre? Det vet ikke jeg. Det visste vel for den saks skyld heller ikke verken Per Oscarsson eller Knut Hamsun. Men det vet jeg: Pontus vil — akkurat som den Vesaaske Mattis — for alltid leve i meg. Ikke minst takket være Per Oscarssons sterke, mørke, ja, nesten farlige gestaltning av ham, og Carlsens sterke og virkningsfulle skyggelegginger av bildene. Eksistensens ensomhet.
Pontus qua Oscarsson ser alvorlig på meg, mens hattebremmen kaster skygger ned i det utmagrede og furete ansiktet. Han setter øynene i meg og tvinger meg til å ta stilling til min egen tilværelse. Mitt svar er det samme, igjen og igjen, det er gjennom møtene med store kunstneriske og innsiktsfulle opplevelser – som i kveld – sammen med medmennesker, livet får en retning og det enkelte vil kalle en mening.
Eller var det kanskje – som Hamsun selv – til USA han dro?
Tekst: Johan Hauknes
Foto: Francesco Saggio
Maciej Obara
Dominik Wania
Gard Nilssen
Ole Morten Vågan
